Hva jeg husker – og har hørt – om min far

            Forholdet mellom mor og far var også godt. Bortsett fra ett tilfelle hvor han hadde en affære med en tjenestepike vi hadde, vet jeg ikke av at far hadde noe med andre kvinner å gjøre. Han var imidlertid svært populær i selskaper og en flott kar, og vi merket et par ganger etter at de hadde vært på fest, at mor var misfornøyd med at han hadde vært litt for oppmerksom overfor andre damer. Det er imidlertid ingen tvil om at mor og far var glade i hverandre, og vi barn følte oss alltid trygge hjemme.

             Politisk var far egentlig nøytral. Han var riktignok i alle år medlem av Venstre som i mellomkrigsårene var et ledende parti i norsk politikk, men han var ingen ivrig partimøtegjenger. Høyre betraktet han som ultrakonservativt, og Arbeiderpartiet hadde han bare forakt for. ”Sofakommunister” kalte han dem.

             Far hadde sans for god musikk, og hjemme hadde han en svær platesamling som vi gutter fant spennende og lærerik. Der var en mengde klassisk musikk, operaer, operetter, serenader o.l., men også lettere musikk og døgnfluer. Da vi gutter etter hvert kom opp i den alderen at vi begynte å kjøpe plater selv, gikk det selvsagt mest i datidens dansemelodier og det vi i dag vil kalle popmusikk. Men det meste av denne musikken var ikke i fars smak.

             Allerede da far arbeidet på saftfabrikken syslet han litt med vinlegging, og da han ble ansatt på Tanks skole, utviklet dette seg til en hel lidenskap for ham. Her fant han ideelle vilkår for hobbien sin. I underetasjen under fyrrommet var der et rom som den tidligere vaktmesteren, Schaatun, hadde brukt til snekkerbod. Her laget far vinkjelleren sin, ”sakrestiet”, som han kalte det. Han fikk tak i eikefat, glassballonger og en liten vinpresse og sette i gang med å lage fikenvin, rabarbravin, løvetannvin og mye annet. En del av vinene var ganske gode, men i sannhetens navn må det sies at mange ganger var vinene både sure og vonde. ”Sakrestiet” hadde en ideell beliggenhet. Fyrrommet ga jevn og god varme i hele underetasjen, en mild og behagelig temperatur året rundt, og fars viner gjæret og putret så det nesten hørtes utenfor.

Tertnes

             Etterhvert som økonomien kom på fote igjen, kunne mor og far begynne å legge litt penger til side. Fars store drøm var å få en hyttetomt, et sted han kunne kalle sitt eget. Våren 1936 hadde de spart nok til å kjøpe en tomt på nesten 3 mål på Tertnes i Åsane. Ved et merkelig sammentreff hadde mor ved samme tid tatt lodd på en flott hytte som idrettslaget Norrøna loddet ut. Senhøstes vant mor hytten, og både hun og far var elleville. På Tertnes var der allerede gravd ut og støpt en grunnmur. Hele familien hadde jobbet med grøfting, drenering og muring, og nå skulle hytten på plass. Først ble det satt opp et arbeidsskur, bygget av gamle takluker fra lagerskutene som den gang fremdeles var i bruk på havnen. ”Gamlehytten” som vi kalte den, målte bare 3x3 meter, med to køyesenger over hverandre, et bord og et par stoler. Men hva mor ved hjelp av en kokeplate og en primus klarte å trylle frem av god mat der, ja, det var en opplevelse.

             Mor trivdes på Tertnes, og far arbeidet som besatt. Vi guttene var 100 % med, likeså mange fra mors familie. Onkel Leo, Erling og Eilif var med og fikk skutt ut en kjeller, og vi guttene bar stein og sement så svetten rant. Siden den utgravde hustomten var litt større enn hyttens grunnflate, ble der støpt en terrasse over den resterende delen. Denne terrassen skulle vi få stor glede av i årene som fulgte.

             Neste år var hytten kommet på plass. Å bære de største bjelkene fra gården og de 3-4 hundre meterne til tomten var et rent blodslit. Der fantes bare en smal sti, men det gikk unna med rekordfart. Alle var like ivrige. Hytten var solid, tømret og laftet og med bordkledning utvendig. Alle delene var numrert, så det gikk fort å sette den sammen.

             Hele familien var med på innvielsesfesten. Selv om det vesentlig var mors familie som hadde hjulpet til under byggingen, hadde far også invitert sin del av familien.

             Kanskje var det resultat av en ekstra gledesstund i anledning oppførelsen av hytten på Tertnes, eller kanskje det var et tegn på at den felles interessen de hadde fått? I alle fall fikk vi i desember 1937 en ny bror, Rolf Laurits. Vi guttene var til å begynne med litt sjenerte da vi forsto at mor skulle ha barn igjen, men dette endret seg snart. Vi var faktisk stolte over å ha foreldre som ennå var unge nok til dette.

             Nå fulgte noen lykkelige år. Hele sommerhalvåret – fra mai til langt ut i september – var preget av langhelger på Tertnes. Fra fredag ettermiddag til skoletid tirsdag morgen bodde vi på Tertnes. Mor og far tok bussen (som den gang gikk over Munkebotten) og vi guttene syklet, fra skolen fredag, til og fra skolen både lørdag og mandag og til skolen igjen tirsdag morgen, uansett vær. Hele tiden ble det arbeidet i både hus og hage. Vi dyrket poteter, grønnsaker og blomster, plantet bærbusker og frukttrær, gjødslet og ryddet. ”Gamlehytten” ble pusset opp og tjente som reserve dersom vi fikk flere helgegjester enn hva hytten kunne huse.

2. verdenskrig

             Så kom krigen. Fra første dag var det klart for far hvilken side han måtte ta. Han kontaktet sine venner fra skolen, og mange av disse var nå i sentrale og overordnede stillinger i ulike områder av samfunnet. Fra første dag var han aktivt med for å bygge opp undergrunnsbevegelsen. Et lager på St. Jørgens hospital i Kong Oscars gate ble sentralen i dette arbeidet. Vi to eldste guttene gjorde iblant småjobber for ham, leverte hemmelige brev og pakker, illegale aviser etc. Vi kunne ikke unngå å bli klar over hvor sentralt far etter hvert sto i dette viktige arbeidet, og noen ganger kunne vi selv komme opp i vanskelige situasjoner, med det egentlige, sentrale organisasjonsarbeidet holdt han oss utenfor. ”Jo mindre dere vet, jo bedre er det,” sa han.

             En kan i ettertid stille spørsmål om hvordan motstandsbevegelsen i begynnelsen kunne legges opp så lite profesjonelt, ja, nærmest dilletantisk, opp.  En må ha i tankene at motstandsbevegelsen var det vi i dag vil kalle en ”grasrotbevegelse”, en spontan og intens protest mot okkupasjonen i sin helhet og alle overgrepene fra nazistene i tillegg. For fars vedkommende spilte det også en rolle at minstegutten, Rolf ble påkjørt av en tysk lastebil og mistet synet på det ene øyet. Hans hat til okkupasjonsmakten var til å ta og føle på etter den hendelsen. Ikke lenge etter denne hendelsen flyttet vi til Prof. Hansteens gate på Møhlenpris.

            Som motstandere hadde nordmennene en profesjonell, erfaren gjennomtrent og absolutt hensynsløs militær- og politielite, de beste i Europa. Mot denne overlegne fienden skulle de bygge opp en motstandsgruppe av i det alt overveiende uøvde personer som bare hadde sin patriotisme å bygge på, samtidig som det dessverre fantes nazisympatisører og forrædere i så godt som alle samfunnslag. Det var i utgangspunktet dømt til å gå galt, og det kostet mange liv. Da far og hans gruppe ble tatt i 1942 pga. tysting, ble hele 43 personer arrestert. Foruten meg selv kom bare 2 personer tilbake, Rudolf Næss og bakermester Hilland i Øystese. De andre døde i tyske konsentrasjonsleire, i selve Tyskland eller, som far, i Natzweiler i Frankrike.

  Arrestasjonen

            Etter en enestående innsats i etterretnings- og hjemmefrontsarbeidet ble far arrestert av Gestapo den 25. juni kl 18.15 hjemme i leiligheten i Prof. Hansteens gt. 76. Grunnen var at en av hans medarbeidere i det illegale arbeidet, Ludvig Thunes, var blitt angitt til det tyske sikkerhetspolitiet av en tidligere venn, islendingen Olafur Pjeturson. Etter harde forhør røpet Thunes en del navn, bl.a. fars. Sammen med far ble også Viggo og jeg arrestert, men Viggo slapp ut igjen allerede neste dag grunnet sin unge alder.

            Gestapo foretok en lettere husundersøkelse hjemme samt på skolens kontor på Katedralskolen og førte deretter far til "Gestapohuset" i Veiten. Etter flere timers tunge forhør ble han ført til Bergens Kretsfengsel og den 11. juli derfra til fangeleiren på Ulven.

            Under forhørene lyktes det ikke tyskerne å få far og hans kamerater til å røpe seg. De bar de harde forhørene og tapet av friheten på en stolt og verdig måte.

  Fangeleiren Ulven 1942-43

             Både far og jeg ble sendt til Ulven-leiren i begynnelsen av august 1942. Selv kom jeg i den store fellesbrakken, delt i to store saler med ca. 30 innsatte i hver sal. Far ble satt i den langt strengere bevoktede enecellebrakken, der bl.a. også lektor Eck-Larsen og Gottfred Glambeck m.fl. satt.

             Brakksjefen ble kalt stueeldste (oversatt fra det tyske "Stuben-älteste”), og vår stueeldste var kommunisten Finn Fluge-Pedersen, en grei og pålitelig kar som taklet denne jobben godt. Som assistent hadde han en ung kar som til fornavn het Odd. Etternavnet har jeg glemt.

             Jeg satt i stue 2 sammen med bl.a. Rudolf Næss, 2-3 av de yngre Tælavåg-karene, et par av Bulands-gjengen, skipsmekler og tidligere brannspiller Gran (kompanjong med svigerfars yngste bror, Johan Mikkelsen), student Frank Falk (senere NRK-sjef i Bergen), direktør Finn Greve Isdahl (Campell-Andersen), Bredo Frostmo (senere revisor), ingeniør Eriksen fra Televerket, tidligere brannmann Henriksen (bror til fiskemat-Henriksen i Skostredet) fisker og marineoffiser Olav Drønen, 2 Odda-gutter Ivar og Jon, hvorav Jon var en kjent skiløper), en tømmermann som het Krokeide, Ludvig Thunes m.fl. – samt to ”pølsetjuver” som Fluge-Pedersen kalte dem. De sistnevnte var sannsynligvis satt inn der av Gestapo for å lytte til samtalene blant de innsatte. Alt de ifølge sine egne, svake og lite troverdige forklaringer hadde gjort, var å stjele noen pølser fra et tysk lager. De var noen usympatiske typer som hadde lite til felles med de andre innsatte.

             I stue 1 satt Fluge-Pedersen, Odd, marineløytnant Bjørn Sletto (bror til skuespillerinnen Eva Sletto), havnefogd Tiedemann, skipskaptein Just Olsen (som med Bergenskes t/s ”Leda” så tappert hadde reddet besetningen på frakteskipet ”Karmt” under en fryktelig storm i Nordsjøen i 1937), advokat Dalland (kommunist i likhet med Fluge-Pedersen), entreprenør og svartebørshandler Eitrheim (som Fluge-Pedersen mistenkte for også å være "pølsetjuv"), kjøpmann Nikøy og flere andre fra Bulandet (Hillersøy- og Melverk-karene) samt 3-4 mann fra Tælavåg.

             Fluge-Pedersen holdt orden i rekkene sine. Alle som kom nye i leiren ble først på en varsom og dreven måte forhørt for å få rede på hva slags karer de var. Ble årsaken til arrestasjonen funnet akseptabel, ble de nye godtatt. I motsatt fall ble de klassifisert som ”pølsetjuver”. De som ble godtatt, ble så informert om livet i leiren, om hvem av vaktene som var menneskelige, og hvem som var ”jævlige”, om hva en kunne snakke om, og hva en for alt i verden måtte holde kjeft med, etc.

             En av karene fra Tælavåg var ansatt som kokk på kjøkkenet, og var noen av fangene syke eller i dårlig form, slik at de trengte ekstra pleie, ordnet Fluge-Pedersen så de fikk noen ekstra godbiter fra kjøkkenet. Det var viktig å holde seg i form og å holde sammen. En stor hjelp for fangene var også bonde Hauge på Os og veivokter Jon Søfteland på Søfteland. Disse to var stadig på leirkontoret og ba om arbeidshjelp på gårdene sine. Sammen med et par voktere ble så 8-10 fanger leiet ut til å gjøre gårdsarbeid. Selvsagt skulle leirsjefen på Ulven ha noe igjen for dette, enten penger eller naturalia som smør, fløte, egg e.l. som disse to ildsjelene på mystisk vis klarte å skaffe til veie. De arbeidslagene som kom ut på disse jobbene, kunne på gårdene få besøk av koner eller venninner, bytte brev o.l. og fikk dertil en godt og nærende måltid. Arbeidsinnsatsen var nok heller moderat, og det er hevet over enhver tvil at disse to ildsjelene reddet mange liv.

             Ved ankomsten til Ulven orienterte Fluge-Pedersen meg om at far satt i nabobrakken, og at han skulle får smuglet inn en beskjed til ham. Og allerede neste dag ropte Olav Drønen på meg. Han sto i vinduet som vendte mot fars brakke. ”Din far spør etter deg.” sa han, ”Kan du morse?” – som om dette var den mest naturlige ting i verden. Heldigvis kunne jeg morse. Det hadde jeg lært i speideren.

             Far sto faktisk i vinduet sitt. Hodet rakk så vidt over den overdekkede delen av vinduet. Med fingrene (åpen hånd for strek, lukket hånd for prikk) morset han spørsmålene sine: ”Har de vært harde mot deg”, Har du sagt noe?”, ”Hvordan har mor og guttene det?”. Jeg morset tilbake så godt jeg kunne, og sto jeg fast på et tegn, hjalp Olav meg. Plutselig ropte en borte fra døren: ”Slutt av! Vakten kommer.” På denne måten var det mulig både å få kontakt og å føle seg trygg i leiren, men der var en stående og ufravikelig ordre: Ingen kontakt når ”pølsetjuvene” er inne!

            Matrasjonene var knappe, og sulten var stadig merkbar. De første ukene prøvde vi å gjemme unna litt av brødrasjonen (ca. en femtedel av et brød), som ble utdelt om morgenen, til litt senere på dagen. Vi erfarte raskt at denne forsvant, og at den eneste måten å unngå å miste noe av den sparsomme rasjonen, var å spise opp alt sammen til frokost, sammen med en blikkopp med noe de kalte te.

             I 4-5-tiden på ettermiddagen fikk vi et varmt måltid. At maten ofte var lunken eller endog helt kald, var ikke kokkene å klandre for. De prøvde etter beste evne å lage noe som både var noenlunde smakelig, og som også kunne gi oss litt krefter, med de få råmaterialene de fikk utlevert. De tyske vaktene fant imidlertid stadig på et eller annet for å plage oss. De kunne f.eks. komme inn på brakken like etter at vi var kommet inn fra en arbeidskommando, peke på gulvet som selvsagt var skittent etter skitne sko og klær, og skrike og hyle: ”Schweinerei! Rein machen! Schnell, schnell!”, og så delte de ut lusinger i øst og i vest. Det kunne gå timer før vaktene ble trette av den ”leken”, og da var selvsagt maten både kald og smakløs.

             Arbeidskommandoene kunne bestå i grøftegraving på leirområdet, skogshugst for å skaffe leiren ved eller en tur til Os for å tømme trange lasterom for kull til leiren eller andre tyske forlegninger. Disse jobbene kunne var opptil 8-10 timer uten pause eller mat, og det gjaldt å passe på at de svakeste på laget ikke falt om, for da ble de grusomt mishandlet av vaktene. Vi som var unge og sterke, måtte derfor arbeide ekstra hardt.

             En gang vi kom tilbake til leiren etter en slik jobb, hadde kokkene klart å ”organisere” litt kjøtt og bønner fra de tyske lagrene (De kokte for vaktene også), og da ble vi servert en god og velgjørende betasuppe.

             Far kom aldri ut av cellen sin, men via ”telegrafen” fortalte han at han drev gymnastikk i cellen for å holde seg i form, og at leste skjønnlitteratur. Dessuten begynte han å studere latin sammen med Eck-Larsen i sidecellen. Undervisningen foregikk gjennom et lite hull i veggen, et hull som ble tettet med en treplugg når de ventet kontroll.

            De av fangene som hadde jobben med å bringe rundt mat til enecellene, var eksperter i å gjemme brev og små beskjeder under matfatene, og på den måten var vi også istand til å opprettholde en viss grad av kontakt med familie og andre utenfor leiren.

  Tortur og konsentrasjonsleir

             Senhøstes 1942 fikk jeg greie på av Fluge-Pedersen at far var hentet ut av cellen, enten for transport eller for å sendes tilbake til kretsfengselet. Mer visste han ikke. Siden fikk vi vite at Gestapo i en annen sak, den såkalte "Dahm-saken", hadde kommet over navnet Berg og trodde at far var mannen. Han ble grusomt hardt forhørt, men kunne denne gangen tross alt ta det rolig all den tid han ingen ting visste. Etter hvert ble tyskerne klar over at de hadde fått tak i feil mann (Riktig "mann" var faktisk en kvinne, Wenche Stenersen.), og i midten av desember ble far flyttet til kretsfengselet. Ikke desto mindre satte mishandlingen sine spor, og da mor og Asta besøkte far i fengselet, ble de dypt rystet over å møte en på mange måter kuet mann.

             Tyskerne hadde en merkelig sans for ”godhet”. For å demonstrere sin ”menneskelighet” var det kutyme at på Hitlers fødselsdag, 20. April, og til jul skulle det slippes fri 2 fanger som man ikke hadde noen graverende saker mot. Julen 1942 kom det beskjed fra Fluge-Pedersen om at jeg og en av ”pølsetjuvene” skulle løslates ”Du får ta med deg så mange brev og beskjeder som du kan skjule på kroppen,” sa han, ”og nevn ingenting for den andre! Sørg for at du blir kvitt ham snarest mulig!”

             I sommertøy og med tynne sko ble jeg satt utenfor porten sammen med ”pølsetjuven” Kåre. ”Du skal vel til byen,” sa han, ”men jeg har en jente jeg skal besøke på Os, så du får ha takk for nå.” Dermed var jeg kvitt ham. I ca. en fot høy snø kom jeg meg nedover til Søfteland og ble tatt hånd om av Jon. Jeg fikk varm frakk, tørre strømper og solide sko. ”Jeg tør ikke kjøre deg selv,” sa Jon, ”men rundt svingen der borte står det en liten lastebil som vil kjøre deg til Minde der du kan ta bussen eller trikken, og her er penger så du klarer deg. Har du post som jeg skal ta meg av?” Jeg ga ham de brevene jeg hadde, men alle småbeskjedene og adressene mente han det var best jeg ordnet med selv.

             Selv om vi visste at far fremdeles satt fengslet, ble det en gledelig jul.

             I januar 1943 kom far tilbake til Ulven. Han satt fremdeles på enecelle, men med litt mer bevegelsesfrihet, og vi hjemme hadde hele denne tiden god forbindelse med ham, takket være det illegale "postverket" som fungerte helt utmerket. Foruten mange brev mottok vi også et par små gjenstander som far hadde skåret ut i tre. Han hadde meget gode anlegg for slikt arbeid.

             19. august 1943 ble far sendt østover til Grini utenfor Oslo. Vi hadde ad omveier fått beskjed på forhånd, men reiseplanen ble forandret i siste øyeblikk, så vi fikk dessverre ikke sagt ham farvel. På Voss hadde far imidlertid sett sitt snitt til å sende oss en hilsen, og senere fikk vi også et brev fra ham fra Grini, sendt pr. illegal post. Der fortalte han at han var ved godt mot og arbeidet ute sammen med sine gamle skolekamerater, Gottfred Glambeck og Erik Blix..

             Allerede 30. september ble han sendt videre til den beryktede ”Nacht und Nebel”-leiren Natzweiler i nærheten av Strasbourg i Alsace. Jeg fikk aldri mere se ham!

             I midten av oktober fikk vi tilsendt fars lommeur og grenseboerbevis i posten. Dette var imidlertid den eneste offisielle henvendelsen vi mottok fra tyske myndigheter. Alle våre henvendelser til tysk politi var forgjeves. Vi fikk ingen beskjed om hvor far befant seg, eller om vi kunne skrive til ham. Vi prøvde også å skrive direkte til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg utenfor Berlin, men fikk der bare det svar at far ikke var der i leiren. Noen andre leire i Tyskland kjente vi på det tidspunktet ikke til.

             Julen 1944 rykket vi en annonse inn i dagspressen i det håp at en eller annen av fangene i Tyskland skulle få tak i en slik avis. Vi hadde nemlig hørt at slikt forekom. Etter den store eksplosjonen i Bergen 20. april 1944 ble det alminnelig å sette slike små annonser i avisen for å berolige venner og slektninger som kunne ha hørt om ulykken eller om luftbombardementene.

  Freden og det tunge budskapet

             Tyskernes kapitulasjon fant sted 8. mai 1945, og ikke mange dagene etter begynte de første fangene å vende hjem. Vi levde i håp og spenning og ventet på livstegn fra far. Den 11. mai fikk vi imidlertid det tunge budskapet om at far var død. Det var soknepresten i Johanneskirken om kom med meldingen. Nærmere etterretning fikk vi først da de gjenlevende av fars kamerater vendte hjem. De kunne fortelle at far døde av det tyskerne kalte "allgemeine Körperswäche", sannsynligvis en kombinasjon av dysenteri og allmenn utmattelse, den 7. juni 1944 i Natzweiler der han og flere av hans kamerater, bl.a. Rudolf Næss, Franz Schønberg og Chr. Hillan, som alle var sammen med ham helt til hans siste dag, satt som såkalte NN-fanger (NN = Nacht und Nebel - "Natt og tåke". Fangene skulle forsvinne for alltid i "natten og tåken".).

             Etter hvert som beretningene om de tyske fangeleirene og de døde fangene ble kjent her hjemme, tok dagspressen til å minnes de døde i spesielle minnespalter. 23. mai 1945 skrev Bergens Tidende om far. Og i Morgenavisen var det hans fangekamerat Rudolf Næss som skrev minneartikkelen som kom på trykk i begynnelsen av juni (I artikkelen er det oppgitt feil dødsdato. Far døde 7. juni, dagen etter invasjonen.). En annen av fars medarbeidere, kaptein Refsdal, skrev omtrent samtidig en lengre redegjørelse om det illegale arbeidet, især om den såkalte yrkesfronten, der far deltok: "Når jeg tenker tilbake til dette arbeidet, er det fryktelig trist å vite at to av dem som gjorde et ypperlig arbeid på denne fronten, aldri kommer tilbake. Jeg tenker på ingeniør Rivenes og vaktmester Trygve Berg. Rivenes var verdens beste mann. Han gjorde et strålende arbeid, og Berg gjorde også en innsats vi ikke skal glemme".

             Ikke bare de bergenske avisene hedret far. Ved et tilfelle fikk familien kjennskap til en kort artikkel i Fredrikstadpressen, trykt på forsommeren 1945.

             Fars levninger ble aldri funnet, og vi fikk derfor ingen grav å gå til. Men navnet hans står for alltid på minnetavlen på Solheim gravplass i Bergen:

Avslutning - etterkrigstiden

             Mors dype sorg da hun fikk beskjeden om at far var død, ga henne en knekk hun aldri kom over. Og kanskje var det like tungt for henne å oppleve at alle de gyldne løftene om hjelp og omsorg som ble gitt henne under krigen, spesielt fra ledelsen i Hjemmefronten, fullstendig ble glemt da krigen var over, og den første freds- og frihetsjubelen stilnet. At vi guttene, alle som én, helhjertet sluttet opp om henne, klarte aldri helt å dempe bitterheten.

             Myndighetenes svik og den likegyldige holdningen overfor fars og hans medarbeideres innsats naget mor stadig: ”De bare lover og lyver,” sa hun, og hun hadde også grunn for en slik holdning. Oppgjøret etter krigen var en skam! Politikerne var bare opptatt av å skaffe seg selv de beste posisjonene. Landssvikerne fikk liten eller ingen straff, mens de som kjempet mot tyskerne og ga sitt liv i kampen for et fritt Norge, ble glemt. Det var mange vakre ord og svulmende taler, men ingen hjelp eller støtte. Uten tvil var dette en av årsakene til at mor noen år senere ble syk. I 1963 var hennes krefter oppbrukt, og hun døde på Bergens Diakonissehjems sykehus på Haraldsplass, 19 år etter far.

        I 1990 besøkte jeg Natzweiler sammen med Torunn og barna våre, Asgeir (14 år), Vebjørn (12 år) og Eivor (3½ år). Såvidt jeg vet, var vi de første fra familien som har besøkt leiren. Selv om jeg trodde jeg skulle være godt forberedt etter å ha besøkt andre leirer tidligere, tok følelsene overhånd, både da vi kjørte opp foran inngangen, og da jeg sto i krematoriet og visste at her endte min farfar. Selv om jeg skriver dette 10 år senere, kjenner jeg at følelsene – og tårene – sprenger på. Besøket gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk på oss, og det ble viktig for meg å få vite mer om farfar, hans arbeid i motstandsbevegelsen og hans tid i konsentrasjonsleiren. Kristian Ottosen, som nevner farfar i flere av sine bøker, formidlet kontakt med Rudolf Næss som skriver følgende i sitt brev til meg i 1995, bare 1½ år før han selv døde:

             Første gang jeg traff Trygve Berg, var gjennom noen bekjente. Noe senere spurte han om jeg kunne være med på å flytte møbler fra en nedlagt skole. Senere var det en del annet, bl.a. å kjøpe opp sigarettennere som skulle være til bruk for de allierte. Han hadde et lite kontor inne på St. Jørgen hospital, og her var også lagret en god del skolebøker fra den nedlagte skolen. Jeg fikk for øvrig tak i en god del trykksverte til en duplikatormaskin, og det ble til at jeg mangfoldiggjorde en hel del illegale opprop på stensilmaskinen.

             Jeg forsto det slik at T.B. var en koordinator mellom forskjellige illegale grupper, og han spurte meg om jeg var villig til å fotografere for en spesiell etteretningsgruppe med sjef Holm (som var Eystein Magnus – Gjær- og Spritfabrikken). Jeg snakket aldri med ham, men etter det jeg forsto, hadde han god kontakt med T.B. Fotografen i gruppen ville bli avløst (Bonnevie), for han gikk for mye på restauranter osv., selv om han var en dyktig fotograf.

             Jeg vet T.B., som nevnt, hadde god kontakt med andre illegale grupper, bl.a. eksportgruppen (få folk over til England).

             Omkring midten av juni 42 ble det bestemt at T.B. skulle redusere sine kontakter, som han også hadde med fotografen Rolf Bonnevie. Det ble for farlig med så mange forbindelser. Selv skulle jeg når det gjaldt denne gruppen, ikke ha mer med T.B. å gjøre, bare med en skipstegner hos ingeniørfirmaet Falkenberg. Selv var jeg temmelig utsatt, og det var da meningen jeg skulle ta visse forholdsregler hvis jeg ble tatt.

             Men alt var ikke ordnet før arrestasjonen 25. juni 1942. Rolf Bonnevie, fotograf Thunes (som også hadde nær kontakt med Berg), jeg selv lederen for den katolske gruppen, lektor Eek-Larsen, hvor Bonnevie var medlem, og mange andre ble arrestert. Den skyldige var for en stor del islendingen Olafur Pjeturson som fikk god betaling for dem han kunne angi til Gestapo.

             Når det gjaldt Trygve, fikk ikke Gestapo greie på alt han hadde vært borte i, men på et senere stadium var han uheldig. Hans navn Berg ble forvekslet med kodenavnet BERG til Wenche Stenersen i Secret Serviceorganisasjonen Theta. Han ble fryktelig forslått, men kom levende gjennom det. På interneringsleiren Ulven hadde han det bra på enkeltcellen. Her var det ganske fritt. Vi var ute i skogen og hugget trær, saget ved og var ganske mye ute. Berg sammen med mange av de andre fangene skar ut trefigurer som ørner, ugler m.m. Disse ble solgt av leirsjefen, som hadde litt av en ekstrafortjeneste på dette.

             Juli-august 43 ble vi sendt til Grini på Haft, og i oktober 43 gikk reisen med Donau til Stettin og videre med tog til Rothau i Elsass. Herfra ble vi fraktet ca. 800 meter opp til leiren Struthof eller Natzweiler som ble det offisielle navnet. Høsten 1943 var det hardt i Natzweiler, og da vinteren kom, ble det snø, tåke og kaldt. Selv hadde jeg to lungebetennelser. De aller fleste fikk trøbbel med halsinfeksjoner og lungebetennelse. Det var lite mat og dårlig med klær. Trygve Berg hadde en forholdsvis bra innejobb med demontering av flymotorer. Disse brakkene var ute i steinbruddet. De fleste norske fangene, som var tredjeklasses NN-fanger, arbeidet ute i steinbruddet.

             Det ble for lite mat for din bestefar som var en stor og sterk mann. Han skrumpet mye inn, ble veldig mager. Jeg så ikke så meget til ham da han var forlagt på en annen brakke enn der jeg var. Imidlertid noen dager før han døde, snakket jeg med ham. Han var veldig mager og veldig sulten. Han døde noen dager etter da invasjonen i vest tok til. Han døde av hva tyskerne kalte ”Allgemeine Körperschwäche”.

             Trygve Berg arbeidet med liv og sjel i etterretningsvesenet. Han gjorde en glimrende jobb i den tiden han fikk lov til å arbeide. Han var en staut og strålende kar – en mann til etterfølgelse for noen hver.

             Ut av all galskapen kan det sies én positiv ting. Han sa mens han satt på Ulven, at før hadde han ikke trodd på noen ting, men nå trodde han, og han fikk også en Bibel som leste i.

 Vennlig hilsen

Rudolf Næss

(Viser antall besøk siden 03.08.11. -eBe-s hjemmesider ble opprettet sommeren 2004.)

Sist endret: 25.04.2020