London Transport Museum holder til like ved Covent Garden. Det er ikke et egentlig jernbanemuseum, men et museum som tar for seg kollektivtrafikkens historie i London på et bredt grunnlag, med undergrunnsbane, sporvei, trolleybuss etc. Utvalget av skinnegående materiell på selve museet er begrenset, men det er likevel verd et besøk. På museets hjemmeside kan man imidlertid finne tider for besøk i museumsdepotet i bydelen Acton, der det befinner seg en stor og representativ samling undergrunnsbanetog m.m. London Underground er verdens eldste t-banesystem. Den første linjen, som den gang het Metropolitan Railway, i dag Metropolitan Line, ble åpnet som en underjordisk, dampdrevet jernbanelinje allerede i 1863 og var den gangen mer tenkt som en underjordisk forbindelseslinje mellom de mange endestasjonene, et første forsøk på å få gjennomgående jernbaneforbindelse gjennom London, og linjen hadde 3-skiiners spor for både 1435 mm (normalspor) og 2140 mm (Brunel-spor). Det siste ble fjernet etter få år, og samtlige undergrunnslinjer er deretter normalsporet. De eldste linjene ble bygget relativt grunt og med fullt jernbaneprofil, men senere ble det bygget linjer som lå langt dypere, i rørformete tunneler med et langt mindre profil. Det var disse som ga t-banen i London den folkelige betegnelsen "The Tube" ("Røret"). Disse linjene var elektrisk drevet allerede fra åpningen i 1890. Strømsystemet er 630 V likestrøm i strømskinne (NB! Strømopptak på oppsiden av skinnen, noe som gjør det livsfarlig å bevege seg i sporområdet!) med jordingsskinne midt i sporet. Også Metropolitan-linjene ble senere elektrifisert med samme system, men forskjellen i profil hindrer samtrafikk. De dyptliggende stasjonene ble brukt som tilfluktsrom under bombeangrepene under 2. verdenskrig og bidro vesentlig til å holde tapene av menneskeliv nede. Undergrunnslinjene var opprinnelig drevet med lok og vogner. Det ble tidlig klart at damplok var særdeles dårlig egnet for underjordisk jernbane, og "The Tube" var derfor elektrisk drevet allerede fra starten. Metropolitans bakgrunn som gjennomgangslinje for jernbanen gjorde imidlertid at det drøyde til over århundreskiftet før den også ble elektrifisert.
Vognene på Metropopitan Railway var mer eller mindre av samme type som samtidens lokaltogsvogner av karéttypen. For å effektivisere driften tok Metropolitan i bruk styrevogner allerede i damptiden. Vognene på "The Tube" bar mer preg av sporvei, med åpne endeplattformer med inngang til én gjennomgående, lukket kupé.
Lok og vogner er dårlig egnet for et kollektivtransportsystem med korte snutider på endestasjonene, selv om man bruker styrevogner. På 1920-tallet kom derfor motorvognene for fullt, og etter få år hadde de overtatt trafikken fullstendig.
London fikk sin første, hestetrukne, sporveislinje i 1860. Skinnene ble lagt oppå gatelegemet og utgjorde derfor et vesentlig hinder for all øvrig trafikk. Dette førte til en massiv motstand blant vognmenn, politikere og næringsdrivende, og allerede året etter vedtok parlamentet en lov som krevde at sporveisskinner måtte bygges nedfelt i gatelegemet, noe som også innebar ombygging av den første linjen i Victoria Street. Sporvidden var allerede i utgangspunktet 1435 mm (normalspor), en sporvidde som ble gjennomført også ved alle senere utbygginger, til tross for at det var ofte konkurrerende selskaper som sto for utbyggingen. Først på 1930-tallet ble all kollektivtransport i London samlet under én kommunal myndighet. I 1873 ble det gjort forsøk med dampsporvei i London. Dette forsøket ble oppgitt etter kort tid pga. allmenn motstand mot den støyen og forurensingen dampsporveien medførte. Et forsøk med trykkluftdrift ble gjort fra 1881 til 1883, og i 1884 ble det åpnet to kabeltrukne linjer, etter samme prinsipp som i San Francisco. Disse ble 15 år senere bygget om til elektrisk drift. Selv om forsøk med elektrisk sporvei var igangsatt allerede i 1883, skulle det ta nærmere 20 år før elektrifiseringen av Londons sporveier var gjennomført. Ved utbruddet av 1. verdenskrig hadde London verdens største, elektriske sporveisnett. Allerede i mellomkrigstiden begynte imidlertid nedleggelsene å ramme sporveien. Flere linjer ble erstattet med trolleybusser, og allerede i 1952 ble den siste linjen lagt ned. Den forventede bedringen av trafikkflyten i London uteble imidlertid. Situasjonen ble tvert om verre enn noensinne. Det kan følgelig ikke ha vært sporveien som var årsak til dårlig trafikkflyt!
London hadde i sin tid verdens største, skinneløse sporveisnett. De første trolleybussene ble introdusert i 1931, og driften ble nedlagt i 1962. Da det var på sitt største besto nettet av 68 linjer og 1.811 vogner. Tanken var at den skinneløse sporveien skulle erstatte den skinnegående - og deretter falt den miljøvennlige eldriften for den, den gang, billigere dieseldriften, uten tanke på hva dette fikk for konsekvenser for Londons allerede elendige luftkvalitet, til tross for at trolleybussene hadde høyere passasjerkapasitet og større akselerasjonsevne enn dieseldrevne busser.
Se også (See also / Sehen Sie auch / Vea también / См. также): Railway picture gallery / Bahnbilder, Hauptseite / Fotogalería de ferrocarril / Желзнодорожная фотогалерея |
(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.) Last update: 10.02.2023 |