Med den transsibirske jernbanen fra Beijing til Moskva 2.-26. juli 2002(Alle tidsangivelser i parentes er norsk tid.) InnledningEn reise med den transsibirske
jernbanen har vært en uoppnåelig drøm for meg så
langt tilbake som jeg kan huske. Det kom derfor som et sjokk på meg da Torunn på
50-årsdagen min fortalte at familiens gave til meg var nettopp en slik reise
sammen med guttene, på strekningen Moskva-Beijing. Etter slik de andre beskrev
reaksjonen min, er det bare det bergenske uttrykket "månebedotten"
som er egnet til å beskrive ansiktsuttrykket mitt da det gikk opp for meg hva
Torunn sa. Etter at jeg hadde kommet meg av sjokket, begynte planleggingen. Det
tidligste vi kunne sikte oss inn på, var sommeren 2001, men pga. feiringen av
faderens 80-årsdag ble det sommeren 2002 som ble det endelige resultatet.
Relativt tidlig i
planleggingsprosessen ble vi klar over at det ville være fornuftig å snu reiseruten
og begynne i Beijing med Moskva
som endepunkt. På den måten ville vi antakelig få langt mer kontakt med
lokale reisende samt at vi ville ha kortere vei hjem når så langt kom, og vi
var slitne etter en lang reise. Tidsrammen for reisen måtte bli 3-4 uker,
dersom vi skulle oppleve stort annet enn en direkte togtur mellom de to
endepunktene. Steder som ble diskutert for stopp underveis, var, foruten Beijing
og Moskva, Ulaan Baatar[1],
Irkutsk[2],
Novosibirsk[3] og Jekaterinburg[4]. Dessuten ville jeg gjerne
ta guttene med til Sergijev Posad[5]
med sitt store Treenighetskloster som har spilt en så avgjørende rolle i
russisk historie, og særlig Vebjørn hadde et sterkt ønske om å inkludere St.
Petersburg. Ved juletid 2001 tok Unni og Vidar
kontakt og spurte om de kunne få bli med. De hadde lenge hatt lyst til å ta
denne turen, men hadde følt det vanskelig å dra alene pga.
kommunikasjonsproblematikken. Både guttene og jeg sa med glede ja til dem[6]. Vi tok kontakt med
Intourist i Oslo,
og lenge så det veldig lovende ut, inntil vi plutselig fikk beskjed litt før påske
om at Intourist i år bare selger østgående reiser. Det passet oss svært dårlig,
særlig fordi vi med de togavgangene som Intourist oppga som de eneste mulige, måtte
droppe enhver tanke på stopp underveis. Ved en tilfeldighet fikk jeg et tips
om et reisebyrå som heter Worldwide
Adventures, midt i Oslo sentrum, og kontakt
ble tatt. Det Intourist ikke hadde klart å arrangere for oss i løpet av nesten
½ år, klarte Worldwide på 2 dager[7]
via Sundowners,
en australsk reisearrangør. I opplegget inngikk hoteller, togbilletter samt et
døgn i en nomadeleir i Mongolia og privat innkvartering i en landsby ved Baikal.
Som en ekstra bonus fikk vi også med en 3 dagers tur til St. Petersburg før vi
skulle avslutte med 3 dager i Moskva. For denne siste delen i Moskva sto vi
fritt til å velge hotell selv, og vi valgte ett vi hadde fått anbefalt av
Roald Flemestads venner i Moskva. Så var det flybillettene. De første
undersøkelsene ga som resultat en enveispris Oslo-Beijng på kr. 18.900 pr.
stk! - og ca. 15.000 hjem igjen fra Moskva. Vi gjorde imidlertid en del undersøkelser
og fant at tur-retur Beijing faktisk kunne fås helt ned i kr. 5.500. Den
endelige flyprisen Oslo-Beijing (via
Moskva)/Moskva-Oslo med
Aeroflot kom på 7.937, alle avgifter inkludert.
Prislappen for hele reisen ble tett oppunder kr. 25.000 pr. deltaker. Når det gjaldt valuta, fant vi ut at
i Kina og Russland ville vi kunne klare oss med Visa-kort. Til Mongolia måtte
vi derimot ha med kontanter, og vi ble anbefalt å satse på amerikanske dollar
i små sedler[8]. Utover våren ble det kjøpt inn håndbøker,
ordbøker og kart, og mye tid ble brukt til å gå gjennom hva som var spesielt
for de ulike stedene vi skulle innom, og hva vi burde prioritere. Utfra det vi
hadde hørt og lest om sanitærforhold på toiletter etc., tok vi også våre
forholdsregler i form av JIF-spray, Klorin, engangskluter, våtservietter og
papirhåndklær. Kulltabletter og diaréstoppende midler måtte også med. Visum
måtte ordnes for både Kina,
Mongolia og Russland. Det mongolske visumet var ordnet over natta,
det
kinesiske over helgen. Det russiske tok lengre tid. De visumreglene som gjelder
for innreise til Russland, skriver seg tilbake til tsar Aleksandr III på
1880-tallet, og er en del av reaksjonen etter mordet på reformtsaren Aleksandr
II. Det er bl.a. påkrevd med innbydelse
fra en offentlig instans eller offentlig godkjent firma, f.eks. et hotell eller
et reisebyrå. Det er mulig å få visum på innbydelse fra privatpersoner også,
men dette er en lang, lang prosess. Det russiske konsulatet holder åpent fra
kl. 09 til 12. Og når klokken blir 12, er det ikke snakk om å gjøre ferdig
dem som er innenfor. Nei, da er det ut - og kom igjen neste dag! Jeg var der kl.
09.05. Da holdt de på med kønr. 15. Jeg trakk nr. 27. Tre kvarter senere holdt
de fremdeles på med nr. 15. Da oppdaget jeg til min store overraskelse en lapp
med nr. 16 ligge på bordet foran meg. Jeg aner ikke hvordan den var havnet der,
for ikke hadde jeg registrert noen gå forbi meg eller bøye seg frem over
bordet jeg satt ved. Jeg tok lappen - uten antydning til dårlig samvittighet.
Og så var det min tur. Jeg visste at papirene våre var i orden, men likevel
ble det et grundig rot ut av det hele. Fordi vi skulle til ulike byer, hadde vi
én innbydelse for hver del av reisen. Det medførte at jenta bak skranken ville
kreve oss for like mange antall visumavgifter. Etter bortimot en time så det ut
for at hun i det minste hadde fått med seg alle innbydelsene, og jeg gjorde meg
klar til å gå, men neida! Fremdeles hadde hun oversett en, så jeg måtte
tilbake til skranken. Litt irritert gikk hun for å hente papirene og passene våre
som hun allerede hadde sendt fra seg. Øyeblikket etter kom det en annen dame løpende
og ga skrankejenta en overhøvling så både hår og ører flagret. Jenta så
ned i bordet, rød i ansiktet, og spurte om det var så at vi skulle ut av
Russland og tilbake igjen for hver av de periodene innbydelsene omfattet!
Hva-for-noe? Les søknaden vår! Vi kommer til Russland med tog fra Mongolia 10.
juli og skal være sammenhengende i landet til vi reiser igjen den 26. Dette ble
oversatt til russisk, hvorpå jenta fikk en ny, om mulig enda sintere, overhøvling.
"Min kollega sier at dere bare skal betale én visumavgift. Jeg har visst
gjort en feil." "Javisst, lille venn!" svarte jeg - på russisk.
Den sinte damen brast ut i latter. Blikket hennes fortalte at visumsøknaden vår
ville få en velvillig behandling videre, og ganske riktig da jeg hentet passene
igjen, var visumet i sin skjønneste orden. Og så var vi klare til å dra.
Tirsdag 02.07
For Vebjørn og meg begynte turen
allerede i ½7-tiden om morgenen. Da måtte vi dra hjemmefra
for å være på Gardermoen tidsnok. Fremmøtetid på Gardermoen er kl. 09.30,
to timer før oppsatt avgang, og etter hvert dukket Asgeir, Unni og Vidar opp.
Flyet lettet en drøy time forsinket, og kl. 17.00[9]
landet vi i Moskva, på Sjeremetjevo-flyplassen. Her hadde vi tenkt å ordne en
del praktiske ting, bekreftelse av returbilletten samt veksling av valuta, slik
at vi kunne ha en del rubler når vi kom med toget fra Beijing. I stedet møtte
vi Russland for fullt. Selv om bagasjen var sjekket inn direkte til Beijing, måtte
vi sjekkes inn på ny for neste etappe. Det tok sin tid, og da vi omsider kom ut
i transithallen, fantes der ikke en eneste minibank der vi kunne ta ut rubler.
Ei heller fantes der noe Aeroflot-kontor der vi kunne foreta bekreftelse av
returen. Etter en god halvtimes leting rundt på
flyplassen ga vi opp og bestemte oss for å få oss en matbit. Taj Mahal -
indisk restaurant lød jo fristende. Interiøret virket lyst og innbydende, i
motsetning til noen av mer typisk, mørkt, gammelt sovjetiske utseende litt
bortenfor. Menyen kom på bordet, og den så riktig så spennende ut, med mange
fristende retter. Vi valgte, men nei, det hadde de ikke, heller ikke 2. valg -
og 3. og 4. osv.! Dette var nøyaktig som i gamle dager, slik jeg husker det fra
1992. Omsider fikk vi da vite hva de faktisk hadde, og maten kom på bordet. Det
var ikke stort å bli mett av! Og selv om prisene egentlig var ganske hyggelige,
ble det et dyrt måltid når du så hvor lite mat du fikk for pengene. Asgeir
bestilte "roasted
pork leg", og det fikk han - et stykke stekt svinelegg absolutt uten
noen form for tilbehør. Feit var den også, så det lå en del igjen på
tallerkenen da han var ferdig. Velkommen til Russland!! Jeg tror enkelte begynte
å få litt bange anelser, særlig fordi
det vannet vi fikk til maten, smakte
aldeles forferdelig. Det hjalp overhodet ikke at det var velsignet
av patriarken, hvilket syntes å være et vesentlig salgsargument!. Etter måltidet var det bare å vente
på at klokken skulle bli 22.35 og flyet til Beijing skulle ta av - og det
gjorde det faktisk, helt i rute. Min sidemann var en hyggelig kinesisk
forretningsmann som lærte meg en del elementære uttaleregler på kinesisk,
samt et par nyttige ord, deriblant bu
som betyr nei. Det fikk jeg god bruk for etter hvert, for kinesere er som alle
andre folk: "Nei" forstår de bare på sitt eget språk, særlig
tiggere og gateselgere - og kunststudenter(!). Vi var jo spent på hvordan det ville
bli med sovingen på flyet. Vebjørn og jeg representerte ytterpunktene med
henholdsvis ikke noe søvn og fire timers skikkelig søvn. Men så hadde jeg
utstyrt meg med egen pute, sovemaske og øreplugger. Man er da ikke fast pendler
på Vestfoldbanen uten å ha lært seg et par nyttige småknep!
Onsdag 03.07
Flyet landet i Beijing
kl. 10.00[10],
og pass- og tollkontroll var unnagjort på få minutter. I bagasjeutleveringen
gikk politi med narkotikahunder, og én av hundene markerte ved bagasjen til en
av våre medpassasjerer. Han måtte selvsagt pakke opp, men vi hadde fått
bagasjen vår og forlot hallen uten å få vite hvordan det gikk. I Moskva hadde vi fått beskjed om at
vi kunne ordne bekreftelse av returbillettene i Beijing, så vi ga oss i vei for
å finne Aeroflot-kontoret på flyplassen, men det var stengt fordi betjeningen
var i avgangshallen for innsjekking. Flyet vi var kommet med, skulle tilbake til
Moskva. Så vi dro ned i avgangshallen og fant Aeroflot-folkene, men nei,
bekreftelse der kunne vi bare glemme. Vi måtte i tilfelle kontakte et
Aeroflot-kontor inne i selve Beijing. Vi ga opp og bestemte oss for å ordne det
når vi kom tilbake til Moskva. Det ville fremdeles være god tid. Vi fikk uten problemer ut kinesiske
penger[11]
ved hjelp av Visa-kortene våre, ikke i minibanken, men i en betjent bankekspedisjon.
Greit nok! Transport lot seg også ordne. På få minutter hadde vi fått ordnet
oss
minibusstransport
til hotellet, og så bar det innover. Det var langt!
I resepsjonen på hotell
TienTan lå billettene
til Ulaan Baatar og ventet på oss, dvs. ikke helt frem til Ulaan Baatar,
bare til den kinesiske grensebyen Erlian. Der skulle vi få utlevert billetter
til resten av strekningen - med samme tog. Forklaringen var at pga. den
mongolske nasjonalfesten[12]
11.-13. juli var togene overfylte, og kineserne hadde satt inn ekstra vogner i
toget for å få med flest mulig. Men siden det også var mange som ikke skulle
over grensen, ville det bli ledige plasser i de mongolske vognene når så langt
kom. Vel installert på rommet var det tid
for mat før vi dro på
byen. Hotellets egen restaurant så slett ikke verst ut, og i motsetning til
på flyplassen i Moskva, var maten både rimelig og rikelig - og fremfor alt
god. Dette inntrykket holdt seg også på de andre stedene vi spiste i Beijing.
Vi noterte oss at tips til betjeningen er uvanlig og stort sett blir avvist
eller mottatt med stor forlegenhet. Selv bestilte jeg ”keiserfisk”, en litt
stor karpe, og den ble hentet levende i en dam utenfor hotellet og presentert
for godkjenning før den ble avlivet og stekt. Den smakte nydelig. Vi lærte raskt én viktig ting: I
Beijing er alle ute etter å svindle deg, og de gjør det med verdens aller største
og tilsynelatende mest vennlige smil. Vekslepengene må sjekkes grundig, også i
tilsynelatende seriøse butikker, ikke bare at beløpet er riktig, men også at
du virkelig får riktige sedler. Jeg fikk et sted igjen to hviterussiske
20-rubelsedler i stedet for kinesiske 20-yuansedler. Jeg hadde bare sett at
tallet på seddelen stemte, og puttet dem i pungen. At noe var galt, oppdaget
jeg ikke før jeg betalte i neste butikk. De sedlene ville de ikke ha, nei![13]
- forståelig nok. Det vrimler av kunststudenter i
Beijing! Hvor mange av dem som er ekte, skal være usagt. Motivene de frembyr på
utstillingene sine, er til forveksling helt like. Riktignok er kinesisk kunst
bestemt av stramme regler og består i hovedsak i å kopiere bestemte motiver,
men vi fant det lite trolig at der virkelig kunne være marked for så mange
kunststudenter, turistmengden til tross. Og de hadde nøyaktig samme fremgangsmåten
når de tok kontakt: et smilende, vennlig spørsmål om hvor vi kom fra, om vi
likte Beijing osv., fulgt av en påstand om at de syntes det var så hyggelig å
få praktisert engelsken sin, og når samtalen begynte å komme på glid, fikk
vi vite at de var kunststudenter og hadde en helt unik utstilling "like
borti her", om ikke vi ville komme og se den. Det ville glede dem stort om
vi så ville. Vi lærte jo etter hvert å kjenne lusa på gangen og sa rett ut
at nå hadde vi hørt den leksa mange nok ganger. Men jeg kjøpte to
rispapirtrykk på én av utstillingene, jeg, dels fordi jeg satte pris på at de
to "kunststudentene" som solgte dem, hadde gjort meg oppmerksom på at
jeg i ethvert tilfelle måtte sjekke vekslepengene grundig[14],
dels fordi jeg likte motivene og tenkte de kunne være fine presanger, og dels
fordi det var litt artig å ha kjøpt dem i Den forbudte by.
På og rundt Den
himmelske freds plass vrimlet det med politi og militære. Vi var overrasket
over å se at de ikke bar (synlige) skytevåpen. Kun var en del av de militære utstyrt
med elektriske sjokkstaver. På kartet så det ikke ut til å være
så langt fra hotellet til Den forbudte by. Det ér langt[15]!
Avstandene i Beijing er enorme. Vi lærte oss raskt å bruke buss til og fra de
forskjellige stedene. Men den første turen til fots ga oss et godt inntrykk av folkelivet i Beijing. Kineserne lever store deler av livet sitt på fortauet.
Her spiser de[16], og her har de mye av
sitt sosiale samvær. Stadig så vi grupper av kinesere som satt og spilte kort
og andre spill ute på fortauet. Og det er sant at kinesiske babyer går uten
bukse - ganske enkelt fordi de ikke bruker bleier. Det vrimlet av små butikker
som selger alt mellom himmel og jord, brukt så vel som nytt, etc. Det virket
som om de ulike bransjene hadde sine egne kvartaler. I ett kvartal lå
elektroforretningene side om side bortetter, i neste var det verktøysforretninger,
deretter bestikk- og serviceforretninger osv. Vi
fikk også bekreftet Beijings rykte som sykkelby, med både person-, taxi- og
varesykler i store mengder, selv om dessverre også bilene nå gjør sitt inntog
i en by som overhodet ikke er bygget for biltrafikk i vestlig skala. Trafikken i
Beijing er for øvrig ikke den verste jeg har opplevd, bortsett fra at det synes
å være kronisk jaktsesong på fotgjengere. Kollektivtrafikken ivaretas av
busser og trolleybusser, noen av dem rimelig gamle og slitne, men også mange
nyere. Det finnes også en metro med to linjer, en ringlinje rundt Den forbudte
by og en øst-vest-linje under hovedgaten. Drosje er billig, og det er lett å få
tak i bil. Men vi lurte jo på hvem som egentlig skulle beskyttes mot hvem, for
sjåfør og passasjerer var adskilt med et solid gitter – dog ikke mer
finmasket enn at et ran lett ville kunne latt seg gjennomføre, om noen hadde
interesse av det.
Torsdag 04.07
Vi valgte å bestille turen ut til Den
kinesiske mur på hotellet, noe som var langt rimeligere enn å benytte det
tilbudet som både vårt eget reisebyrå og minibussutleieren på flyplassen
kunne gi oss. For 300 yuan fikk vi med oss både muren og Ming-gravene - samt en
kommersiell bit som skulle vise seg å være ganske interessant den også. Og
tolken som kalte seg "Dino", gjorde en helt utmerket jobb.
Muren
er unektelig imponerende! Men for noen trapper! Noen av trinnene er over
halvmeteren høye, og trappene er bratte, svært bratte. Men alle kom opp, selv
om det røynet hardt på for noen hver. Når det er så hardt for oss langbeinte
nordboere, hvordan er det da for kortvokste kinesere, for ikke å snakke om barn
som det vrimlet av? - og for datidens soldater med tunge våpen og fotside
rustninger? De måtte jo attpåtil løpe der vi klatret! Dessverre var ikke været
det aller beste, så vi fikk ikke nyte utsikten fra 880 meters høyde fullt ut,
men det er likevel noe eget ved det å ha vært på et sted som vi har hørt så
mye om. Bare deler av muren er i en slik
stand at det går an å gå på den, men myndighetene er i ferd med å
restaurere et større stykke nå, slik at det i løpet av et par år skal være
mulig å gå mellom to av de mest besøkte turiststedene. Vi hadde hørt at kinesere elsker å
bli fotografert sammen med høye utlendinger, og på muren fikk vi oppleve det til
fulle. Særlig barna var bare helt uimotståelige, og det ble nok tatt en del
ekstra bilder av den grunn. Mange kvinner ville dessuten gjerne fotograferes
sammen med Unni. De ga tydelig uttrykk for at de var imponert over å se en så
høy kvinne. Ikke for det: noen dager senere så jeg to kinesiske kvinner som må
være de høyeste jeg noen gang har sett. Begge to var høyere enn meg, den ene
nesten et helt hode høyere!
Like imponerende som muren var keisergravene
fra Ming-dynastiet. Hver grav er som en hel by, med skikkelig byport mellom
"de levendes" og "de dødes verden". Selve graven er bygget
som et helt, svært underjordisk palass, fantastisk! Men det går kaldt nedover
ryggen ved tanken på arbeidere som ble drept med hele sin familie hvis de
gjorde en aldri så liten feil. Bl.a.
bar hver eneste teglstein signaturen til den arbeideren som hadde laget den,
slik at man skulle vite hvilken familie som skulle utryddes, hvis det oppsto en
fei. Og når en grav var ferdig, ble alle arbeidere som kjente til gravens
hemmeligheter, etterlatt inne i graven for å dø langsomt av oksygenmangel. De
soldatene som forseglet graven, fikk aldri mer komme uten for "de dødes verden",
ei heller hadde de lov til å kommunisere med dem som befant seg i "de levendes
verden". De var bokstavelig talt "levende døde" resten av sine liv. Den kommersielle delen av turen viste
seg å være et besøk på ett av Kinas største sentre for tradisjonell
kinesisk medisin. Vi fikk en ganske grundig forelesning som forklarte
prinsippene bak denne typen medisin, og skrellet bort alle de religiøse
begrepene, var inntrykket at dette er langt mer seriøst enn mye hjemlig
naturmedisin. For mitt vedkommende endte besøket med at jeg kjøpte en boks med
urtemedisinske
blodtrykkstabletter. Så få vi se om de virker.
Fredag 05.07
Det
himmelske tempel og Den
forbudte by - enorme anlegg, bygning på bygning anlagt for at keiseren
(eller keiserinnen) skulle utføre en eller annen seremoni, dels religiøs og
dels verdslig én til to ganger for året. I
Den
forbudte by var der bl.a. en bygning som kun ble brukt når keiserinnen
skulle ta imot hoffets fødselsdagsgratulasjoner, og én der et nygift keiserpar
skulle tilbringe bryllupsnatten, for åpen scene! Ikke noe privatliv der i gården.
I det hele tatt syntes det som om keiserens liv var omgitt av et "gyldent
fengsel". Han kunne ikke gjøre stort uten at det var omgitt av en hel
rekke ritualer og seremonier. Skulle han f.eks. ut til de ytterste bygningene
som vendte ut mot Den himmelske freds plass - eller endog bevege seg utenfor Den
forbudte by, måtte han først innom en hel rekke bygninger og utføre de
foreskrevne ritualene der samt passe på at han ikke forbigikk noen adels- eller
hoffklasse på veien. Det virket som om turen fra de indre til de ytre deler av
Den forbudte by, en tur som tar ca. et kvarter i bedagelig gange, kunne ta
flerfoldige timer - og like lang tid inn igjen. Vi lurte faktisk på om det
kunne være mulig å gjennomføre det seremonielle programmet på én dag, eller
om han faktisk måtte overnatte underveis! Det siste er mest sannsynlig
Ved Det himmelske tempel oppdaget jeg
en gruppe kinesiske døve og gjorde Unni og Vidar oppmerksomme på dem. De ble
stående i over et kvarter og prate med dem. Det var utrolig spennende å se
hvordan de kommuniserte med hverandre på tegnspråk, og jeg forstår hvorfor
folk tror at tegnspråket er ett internasjonalt språk. Det er helt tydelig
lettere å kommunisere på tvers av språkgrensene tegnspråklig enn talespråklig.
Det samme skulle vi senere få oppleve også i Moskva. - Det er forresten
utrolig hvor mange døve der finnes rundt om, eller er det bare vi som er ekstra
oppmerksomme på dem? Vi så noe underlig inne på området
til Det himmelske tempel: En eldre mann sto med en lang, kraftig pensel og malte
kinesiske skrifttegn på asfalten. Når vannet tørket, var skriften borte. Hva
i all verden var hensikten? Er det en form for religionsutøvelse? En annen underlig ting så vi inne i
Den forbudte by: Kjærlighetstrærne. Det er egentlig to trær der en grein fra
hvert tre bindes sammen, slik at de til slutt vokser sammen som én organisme,
men fortsatt med to sett røtter. Vi fant ut at vi måtte ha mer
penger, og etter litt leting fant vi en Visa-automat. Både Vebjørn og jeg ble
lange i maska da våre kort fra Skandiabanken ble avvist! Vidar og Asgeir fikk
kontakt med sine banker, så vi fikk låne av dem til Skandiabanken kom on-line
igjen. Unni slet med spisepinnene, og selv
om restaurantbetjeningen stort sett forbarmet seg over henne og ga henne kniv og
gaffel, ønsket hun denne dagen å spise vestlig mat. Hun og Vidar bestemte seg
derfor for å gå på MacDonalds av alle ting! Hverken Asgeir[17]
eller jeg ville bli med, men Vebjørn fulgte dem. Asgeir og jeg derimot dro til
en restaurant der vi var blitt fortalt at de hadde det meste, inkludert slange,
villkatt[18] og antakelig hund.
Dessverre kom vi midt i lunsjhvilen, så det meste på menyen var ikke mulig å
få, men vi fikk til slutt en rett med slangekjøtt. Det smakte, som forventet,
omtrent som kylling, bare finere i kjøttet. Men kommer vi tilbake til Beijing
noen gang, vet vi hvor vi skal gå!! På tilbaketuren gikk vi rundt Den forbudte
by og fikk et ganske så godt inntrykk av anleggets størrelse. I vanngraven som
omgir store deler av det, sto det folk og fisket. Det virket imidlertid ikke som
om de fikk noe særlig. Asgeir og jeg hadde også tenkt oss
inn i Mao-mausoleet[19]
på Den himmelske freds plass, men det var dessverre bare åpent tidlig på
formiddagen, og siden klokken allerede hadde passert 15, og det var vår siste
dag i Beijing, måtte vi bare droppe det, dessverre, for uansett hva man måtte
mene om Mao Ze-dong, så preget Mao og hans form for kommunisme tankegangen hos
store deler av min generasjon da vi var unge. Ettermiddagen gikk med til å handle.
I Beijing kan du få det meste, og hadde vi hatt plass i bagasjen, kunne vi
antakelig finansiert reisen ved å kjøpe med oss merkeklær hjem og selge dem
videre langt under butikkpris, fremdeles med god fortjeneste. Jeg kjøpte meg en
Timberland-jakke, Vebjørn en Helly-Hansen-jakke. Dessuten kjøpte jeg
serveringsskåler. Dette hadde Torunn og jeg snakket om på forhånd, og jeg
klarte faktisk å få dem hele med meg hjem. Dessuten kjøpte jeg meg en liten
kikkert til å ha på turen. Pekingand er nesten obligatorisk
under et opphold i Beijing, så vi avsluttet oppholdet med det - nydelig! Og så
gjensto det bare å pakke til avreisen mot Mongolia. Dessverre måtte vi ta et
tog som gikk om morgenen, ikke om kvelden, slik tanken opprinnelig hadde vært,
så vi mistet egentlig en dag i Beijing. Jeg dro og handlet inn mat til frokost
på toget. Det tok sin tid, for da jeg skulle tilbake igjen, var gaten sperret i
nesten en time av dansende kinesere, nesten slik man ser det i tegneseriene[20].
Lørdag 06.07
Vi ble hentet grytidlig på hotellet,
og underveis til stasjonen
plukket bussen også opp tre engelske jenter bosatt i Hong Kong der de jobbet
som lærere: Chloe, Claire og Anette. Disse kom til å dele kupé med Unni helt
til Ulaan Baatar. Anette hadde tidligere jobbet som døvelærer og kunne engelsk
tegnspråk. Hun var meget bevisst i sin bruk av tegnspråket når hun
kommuniserte med Unni og Vidar, og hvis det oppsto språkmessige problemer,
ville hun ikke ha tolking fra engelsk til norsk, nei, floken skulle løses
tegnspråklig.
Toget gikk omtrent på sekundet kl.
07.40 (01.40). Den første strekningen ut fra Beijing var enkeltsporet og gikk i
sterk stigning gjennom et fjellandskap der vi bl.a. passerte Muren flere ganger.
Etter en stund fikk vi koblet til lokomotiv
nr. 2 - i andre enden. Vi skjønte snart hvorfor. I tillegg til at det trengtes
ekstra trekkraft i de bratte stigningene, gikk sporet i sikksakk, dvs. at vi kom
inn på et buttspor og kjørte ”baklengs” ut igjen over en veksel for å ta
neste del av stigningen[21].
Da vi var ferdige med fjellene og kom
ut på de
nord-kinesiske
slettene, var det bakre lok som var forrest, og loket som hadde trukket oss
ut fra Beijing, ble koblet fra. Nå satte toget farten opp og suste nordover på
dobbeltspor. Egentlig var det vel helst to enkeltsporede og enveiskjørte linjer
som gikk tilnærmet parallelt. På motgående spor kom det tog tett i tett, mest
fullastede kulltog, ofte med folk sittende opp lasset. Men det var også tømmertog
(antakelig fra Sibir), oljetog fra Russland (Yukos Oil), vanlige godstog og
persontog. Og mellom linjene gikk det geiter og beitet. Jernbaneentusiasten mer eller mindre
hang ut vinduet for å se på de ulike loktypene. Strekningen var elektrifisert,
og godstogene ble trukket elektrisk. De persontogene vi så, gikk imidlertid
konsekvent med diesel. Lenger nord opphørte elektrifiseringen, så her gikk også
godstogene med diesel. Hver enkelt loktype er malt i sitt eget fargeskjema[22]. Nord for Jingjing så vi
dessuten flere damplok i full drift. Alle togene vi reiste med, hadde politi om bord. Vi følte at passasjerenes sikkerhet var tatt vel vare på, også på den måten at ingen kom om bord i toget uten å måtte identifisere seg med billett, og konduktørene kjente sine passasjerer. Hver vogn hadde to konduktører, både i Kina, i Mongolia og i Russland. Jeg prøvde ved et par anledninger å få tatt bilde av ombordpolitiet, men de ville ikke fotograferes. Men det var ikke bare tog å se. Landskap, landsbyer, byer og landbruksområder vi passerte, bl.a. store områder med rismarker og maisåkre. Kikkerten jeg hadde kjøpt i Beijing, ble brukt flittig.
På
denne etappen hadde vi fått plass i en kinesisk vogn. Vognen var av samme type
som de vognene vi skulle reise med i både Russland og Mongolia, men langt mer
spartansk innredet. Spisevognen var derimot av ypperste klasse. Maten var både
god, rikelig og rimelig. Og la det være sagt: Toilettforholdene ombord er ikke i
nærheten av de skrekkberetningene vi hadde hørt og lest på forhånd. Jif-sprayen
og Klorin-flasken ble aldri tatt i bruk. Vi valgte imidlertid å tørke av
toalettsetene med engangskluter før vi satte oss ned, for det var slett ikke
alle som var så nøye med å løfte opp setet før de tisset, særlig i Kina.
Våtserviettene og papirhåndklærne var også greie å ha. På den kinesiske grensestasjonen
Erlian måtte alle forlate toget mens det ble skiftet boggier og koblinger. Kina
har normalspor[23]
og amerikanske klokoblinger, mens Mongolia (og Russland) har russisk bredspor[24]
og europeiske klokoblinger. Denne prosessen tok ca. 3 timer. Dessuten skulle de
kinesiske vognene, deriblant spisevognen, settes av her. Kun de mongolske
vognene skulle over grensen. På perrongen ble vi møtt av en
representant for Sundowners som ga oss billettene til reisen videre til Ulaan
Baatar.[25] Med toget fra Beijing var en gruppe på
fem israelske ungdommer. Disse hadde vært så sent ute med sin
billettbestilling at de ikke hadde fått billett lenger enn til Erlian. Videre
var alle tog fulle. De skulle derfor bli i Erlian til de fikk togplass til Ulaan
Baatar, forhåpentlig en gang i neste uke. De gikk for å finne seg hotellplass,
noe som ikke var så enkelt. De ble plukket opp av noen som "skulle hjelpe
dem", men som viste seg å tilhøre Erlians kriminelle miljø. Da
israelerne ikke ville betale for deres "tjenester", ble de voldelige,
og israelerne flyktet tilbake til stasjonen og ba Sundowners-representanten om
hjelp til å kontakte politiet. Det siste vi så, var at Sundowners-representanten
tok dem med seg, mens vi andre gikk for å gå om bord i toget igjen, denne gangen
med russiskbygd lokomotiv fra
de mongolske statsbanene.
Ombordstigningen fant sted kl. 23.15[26] (17.15). Og så begynte
moroa: en 45 minutters jakt på smuglere, smuglergods og illegale emigranter. Vi
kom tollen i forkjøpet og leverte inn en stor kartong med egg som vi fant under
det ene setet i kupéen vår, til vakthavende konduktør. Det viste seg å være
den andre konduktøren som smuglet egg. Da vi nærmet oss Ulaan Baatar, fløy
hun og samlet inn eggekartonger i alle kupeene og fra en haug andre
gjemmesteder. Hun lette febrilsk etter den kartongen som hadde stått i vår kupé,
men den hadde kollegaen stukket av med. To kupéer bortenfor vår ble det
funnet to blindpassasjerer og lenger borte i vogna ytterligere en. Vi ble
fortalt at blindpassasjerene nærmest pleide å leke sisten med grensepolitiet
ved å bevege seg fra kupé til kupé i håp om å unngå å bli oppdaget. I vår
vogn ble de tatt - men kanskje neste gang[27]? Ikke bare innvendig, men også
utvendig, både under vognene og på taket, ble det lett etter blindpassasjerer,
og da vi omsider fikk kjøre ut fra Erlian, kjørte toget under tre portaler/inspeksjons-bruer
så lave at enhver som måtte ligge på taket, ville bli feid av og antakelig
drept. Vi kunne først ikke forstå hvorfor noen skulle flykte fra Kina til det lutfattige Mongolia, men etter hvert ble vi klar over at denne grensen bare er første etappe på en rute som går videre til Russland og, for de heldigste, videre til Vest-Europa. Mange av flyktningene kom fra Nord-Korea og visste at hvis de ble oppdaget i Kina, ville de bli sendt tilbake til en langsom og smertefull død i hjemlandet.
Søndag 07.07
Klokken var allerede passert midnatt
da vi kjørte ut fra Erlian. Idet vi kom over på den mongolske siden av
grensen, var det stopp igjen og ny utvendig kontroll ved mongolske grensevakter
før vi slapp inn på stasjonen i Samyn Uud der ordinær pass- og tollkontroll
fant sted. Én person ble anholdt og ført ut av toget. Mens pass- og
tollkontrollen pågikk, var toget omringet av mongolske soldater. Uniformene bar
tydelig spor av at Mongolia i mer enn 70 år har vært nært knyttet til
Sovjetunionen, så nært at det bare har vært et definisjonsspørsmål om
hvorvidt det i det hele tatt har vært en selvstendig stat, men i motsetning i
sovjettiden var soldatene nå ubevæpnede. Før toget slapp videre, var det ny
utvendig kontroll der alle skap etc. under vogna ble sjekket. Først kl. 02.20
(06.07 kl. 20.20) kunne toget fortsette[28],
1 time forsinket. Neste morgen våknet vi til et nokså
ensformig slettelandskap. Noen steder gikk linjen i store u-svinger, antakelig
pga. grunnforholdene. Slettene kunne etter det vi fikk høre, bli forvandlet til
store myrer når det satte inn med regn. Nærmere Ulaan Baatar ble landskapet
frodigere, og etterhvert dukket det også opp trær. Men at landskapet på størstedelen
av strekningen var ensformig, betød ikke at det var livløst. Jeg har aldri
sett så mye rovfugl som her: hauk, falk, våk og antakelig en ørn. I samme vogn som oss reiste det en
mongolsk forretningsmann som kunne litt engelsk. Som den språkfriken jeg er,
var jeg frempå for å lære litt om det mongolske språket. Det viste seg å være
langt lettere å uttale enn kinesisk, som det f.ø. ikke er beslektet med i det
hele tatt. Uttalen er stort sett rett frem slik det skrives, og jeg lærte meg
et par uttrykk som jeg bygget videre på de dagene vi var i landet. Da vi dro
igjen, hadde jeg et ordforråd på bortimot 15 ord. Bare det at man i det hele
tatt viser vilje til å møte mennesker på deres eget språk, gjør at
kommunikasjonen går så mye lettere.
Ca. kl. 16[29],
vel 2½ time forsinket, ankom vi Ulaan
Baatar der vi sa farvel til de engelske jentene og ble møtt av guide og sjåfør
fra det statlige reisebyrået Juulchin. Så bar det ut
av byen til ger-leiren. Underveis stoppet vi bl.a. ved en åndevarde.
Religionen i Mongolia er en blanding av animisme og tibetansk buddhisme, og
langs veiene finner en mange av disse åndevardene, steinhauger med blå flagg på,
og folk tilber åndene ved å gå rundt varden og kaste på nye steiner, store
eller små, alt etter hva man måtte ha for hånden[30]. Naturen rundt Ulaan Baatar er helt
fantastisk. Vegetasjonen er både frodig og fargerik, til tross for et ganske så
hardt klima. Sommersdag kan temperaturen rett som det er, komme opp i 40 grader
Celsius og vinterstid helt ned i –40, et spenn på 80 grader. Vi fant en hel
rekke blomster vi kjente igjen fra Norge. Stedvis var vegetasjonen så lik den
hjemlige at vi fleipet med at her kunne vi ikke ta bilder, for da ville ingen
tro at vi virkelig befant oss i Mongolia. Dessuten så vi vill rabarbra[31]
i mengdevis. Og vi fant ville narsisser[32].
Og stadig ser vi ryttere på farten, selv midt i Ulaan Baatar sentrum[33]. Fjellet er granitt, og der det ligger
bart i dagen, har det ofte de mest fantastiske former: naturlige skulpturer. Vi
så "Mor og
barn", "Skilpadden" og mange andre. I en klippe
ble vi vist en stor, dyp hule, og guiden fortalte at da kommunistregimet forbød
religionen midt på 1920-tallet og satte inn en storstilt forfølgelse av
lama-munkene, flyktet mange av dem fra Ulaan Baatar og gjemte seg i flere år i
denne og liknende huler. Enkelte av
munkene levde i skjul her til etter 2. verdenskrig.
Ger-leiren
vi skulle bo i, viste seg å være en spesiell turistleir og lå midt inne i Terelj
nasjonalpark, men bortsett fra et
sveitsisk par var vi de eneste utlendingene der helt til like før vi skulle dra
neste dag. Da kom det noen engelskmenn. Resten av dem som var i leiren, var
mongolske byfolk på helge- og ferieopphold. Teltene var store og velinnredete,
og vi trodde de var spesielt forseggjorte av hensyn til
turistene. Vi skulle
senere erfare at innredningen faktisk var genuin, og at den eneste forskjellen på
vår ger og en ekte nomade-ger var det elektriske lyset. I restauranten la vi
merke til et stort bilde av Djenghis
Khan, og etterhvert skulle vi få oppdage at Djenghis Khan spilte en meget
stor rolle i mongolenes nasjonale bevissthet[34]. Været var ikke det aller beste da vi
kom. Ulaan Baatar har bare 65 nedbørsdager pr. år, og selvsagt måtte vi komme
på en av dem. Men det klarnet opp utover kvelden, så Asgeir, Vidar og jeg tok
oss en kveldstur et stykke opp i fjellet.
Mandag 08.07
Så ble det ekte nomadeleir til
slutt, ikke så veldig langt fra turistleiren. Vi ble mottatt med tradisjonell
servering: gjæret melk[35],
innkokt melk[36] og te med hestemelk og
salt. Det smakte slett ikke så verst, men i ettertid fikk vi erfare at mongolsk
nomadekost ikke var egnet for sarte norske turistmager[37].
Vi fikk også se at de melket hestene, og vi fikk smake på nymelket hestemelk.
Asgeir og Vidar tok seg en liten
ridetur. Jeg var fristet selv, men sto over. Det får være måte på å friste
skjebnen. Bare det å være i nomadeleiren med alle dyrene kunne bli dyrt nok.
Men det ville være verd prisen. Nå slapp jeg unna astmaen denne gangen, så da
kan jeg ikke si annet enn at det var vel verd å få med seg besøket i
nomadeleiren. Nomadene flytter to ganger årlig,
mellom sommer- og vinterleir, og de slår aldri leir to år på rad på samme
stedet. På den måten unngår de å overbeskatte naturen. Tidligere flyttet de
fire ganger, men de siste par tiårene har de gått over til to årlige
flyttinger. Når de flytter, tar de med seg ger'ene som uten innbo kan utgjøre
et lass på godt og vel 200 kg, ikke akkurat noe man tar med seg på en fottur i
fjellet! Og de fleste leirene består av mer enn en ger. Det kan være opptil en
håndfull familier i en leir, hver med sin bolig-ger. Dessuten er det mindre
ger'er som fungerer som lager m.m. I tillegg kommer senger, skap, vedovn m.m., så
flyttelasset er ganske anselig. Vi hadde forresten lagt merke til at
der var en mengde hull i bakken. Vi spurte nomadene om hva dette var for noe, og
forklaringen var jordekorn[38].
På tilbaketuren til Ulaan Baatar så vi også et par av disse ekornene. Der finnes også en god del murmeldyr
i Mongolia. Disse så vi ikke noe til, og heldigvis var det ikke noen som prøvde
å servere oss murmeldyrkjøtt. Mongolia er i dag det eneste stedet i verden der
det forekommer byllepest[39],
og murmeldyrene er bærere av smitten. Det har vært enkelte utbrudd av
byllepest blant mennesker også de senere årene, og i alle tilfellene kan
utbruddene tilbakeføres til spising av murmeldyrkjøtt. Dessuten er rabies
ingen ukjent sykdom, og både vår medbragte bok om Mongolia samt guiden var
helt klar i meldingen: Klapp aldri en mongolsk hund. La heller aldri en mongolsk
hund slikke deg hverken på hånden eller andre steder. Skulle det likevel skje,
så vask stedet der du er blitt slikket med et desinfiserende middel, og prøv
snarest å få en vaksine mot rabies. Vi sørget for å holde god avstand til
alt som hunder het. Vi ble også grundig advart mot
lomme- og vesketyver i Ulaan Baatar. Denne advarselen fikk vi fra så mange
ulike hold, senest av guiden vår like før vi ankom hotellet, at vi skjønte vi
skulle ta den alvorlig. Nå ble ikke vi utsatt for noe som helst, men Unni
forteller at hun den ene dagen så fra drosjen at to ungdommer prøvde å rane håndvesken
fra en dame.
Etter å ha installert oss på
hotell
Undruul var tiden inne til å veksle til oss tøgrøg'er, mongolske
penger. Vi følte oss nesten som millionærer etter å ha vekslet inn et
50-talls dollar hver[40].
Fremfor alt skulle vi handle med oss klær i kashmere-ull
som Mongolia er spesielt kjent for. Allerede på første tur på byen
stiftet vi bekjentskap med Ulaan Baatars mange, mange gatebarn, småunger under
eller i tidlig skolealder, møkkete, fillete og sultne[41].
De ville heller ha mat enn penger[42].
Vi ble enige om å sørge for å ha med noe mat og gi dem. Det skal innrømmes
at hotellmiddagens altfor store porsjoner med mye til overs som kom til å bli
kastet, ikke bare smakte godt med tanke på disse sultne stakkarene. De
gatebarna vi møtte, virket ikke på noen måte truende eller aggressive, men vi
var likevel på vakt i tilfelle de skulle prøve seg som lommetyver, noe de altså
ikke gjorde, i hvert fall ikke overfor oss. Asgeir ble praiet av en av Ulaan
Baatars mange arbeidsløse[43]
som prøver å livnære seg som kunstnere. Han vill gjerne lære noen norske
fraser som han kunne bruke på potensielle kunder. Frasene ble oversatt fra
engelsk som han kunne litt av, og transskribert til kyrillisk[44]
skrift. Mongolia tok i bruk det kyrilliske alfabetet etter 2. verdenskrig, men
det gamle mongolske alfabetet brukes en del parallelt, bl.a. på penger og
frimerker, Blant mongoler utenfor selve Mongolia, bl.a. i Indre Mongolia i Kina,
brukes fortsatt det gamle alfabetet. Etter at Mongolia frigjorde seg fra den
russiske dominansen, prøvde regjeringen å gjeninnføre det gamle alfabetet,
men måtte gi opp pga. motstand i befolkningen. Hvorvidt man har lagt det på is
permanent, eller man har tenkt å gjøre et nytt fremstøt, vites ikke. Med den
nåværende forfatningen kan myndighetene neppe tvinge gjennom en tilbakegang
til det gamle alfabetet mot befolkningens vilje. Mongolia har, som eneste
tidligere sovjetiske eller sovjetdominerte land i Asia innført et virkelig
demokrati. Landet anses i dag for å ha Asias mest demokratiske forfatning, og
det ser ut for at den funker. Det lover godt for landets fremtid, også økonomisk.
Vi noterte oss at der var ingen tegn til varemangel i butikkene, og helt tydelig
har man begynt å få en økonomisk middelklasse, for der var også mange kunder
i de butikkene vi så. Og i motsetning til mange russere, synes mongolene helt
å ha lagt bak seg sovjetmentaliteten - når vi ser bort fra grensekontrollen. "Språkundervisningen"
holdt på i over en halvtime, og to politibetjenter[45]
lurte på om trengte hjelp til å bli kvitt mannen. De godtok imidlertid min
russiske forklaring om at vi drev norsk språkundervisning. Da folk ble
oppmerksomme på at vi sto der og pratet lenge med denne mannen, tok flere mot
til seg og kom borttil for å prate - svært hyggelig - og så interessant at
jeg helt glemte å fotografere Asgeir og "eleven" hans. Heldigvis fikk
jeg en ny sjanse siste dagen. Ellers opplevde vi at mongolene var
litt tilbakeholdne, iblant nesten litt sky. Det kan vel henge sammen med at de
ennå ikke helt har vendt seg til å omgås utlendinger i større tall. Etter
opplevelsene med pågående gateselgere i Beijing, var det deilig å gå på
markedet i Ulaan Baatar uten å bli "spist" av selgerne. Også her
opplevde vi at tips ble avvist. Den høye arbeidsløsheten er
antakelig årsaken til at mye arbeid utføres manuelt – og i våre øyne
tungvint. Vi så bl.a. et sted der man holdt på med å sette opp en murkant.
Sementen kom med en helt vanlig lastebil og ble tippet rett på gaten. Derfra
ble den spadd opp i trillebårer og fraktet dit den skulle brukes. Et annet sted
så vi et lass med sand bli losset med spade. Trafikken i Ulaan Baatar er noe av
det verste jeg har opplevd, og bilene ser ut deretter. Jeg var meget glad for at
jeg ikke skulle bak rattet der i byen! Men fotgjengerne er langt tryggere enn i
Beijing! Der er mange gamle, russiske biler, langt flere enn vi skulle få se i
selve Russland. Vi så også flere østtyske Wartburg'er og et par IFA
varebiler. De mange Trabantene som ble sendt som uhjelp til Mongolia på
begynnelse av 1990-tallet, så vi imidlertid intet til. Med den veistandarden og
den kjørekulturen som er i Mongolia, tror jeg nok de gamle russiske bilene, særlig
de 4-hjulsdrevne Lada-jeepene som det vrimler av overalt, vil overleve mange av
de langt nyere vestlige som det også vrimlet av. Man kan forresten lure på
hvor mange av de kostbare vestlige og japanske bilene som er stjålet. Hvordan
kan et så fattig land ha råd til så mange rådyre biler? Kollektivtrafikken ivaretas av
russiskbygde trolleybusser som virket enda mer nedslitte en dem jeg så i Moskva
for 10 år siden, og av minibusser der man stappet inn så mange mennesker som
det overhodet lot seg gjøre. Minibussene stoppet med visse mellomrom, og det
ble ropt ut hvor de skulle hen, og så presset folk seg inn. Systemet minnet
egentlig om det man også har i Israel. Vi valgte å ta drosje, noe som ikke
kostet mange kronene. Da vi skulle dra, bestilte vi en minibuss pga. all
bagasjen, noe som heller ikke kostet mye.[46]
Tirsdag 09.07
2 av 65: Det bøtter ned - og det
tordner. Heldigvis ga det seg etter frokost.
Mongolias
nasjonale naturhistoriske museum
er sørgelig nedslitt, men den paleontologiske samlingen var imponerende. Asgeir
var fyr og flamme. Mongolia, og særlig Gobi-ørkenen, er det stedet der flere
av de viktigste dinosaurfunnene har blitt gjort, og museet hadde bl.a. et
komplett Tyrannosaurus rex-skjelett. Kommunistregimet forbød all
offentlig religionsutøvelse, og bortimot samtlige lamakloster ble stengt, mange
av dem også jevnet med jorden. I Ulaan Baatar overlevde kun ett kloster den
stalinistiske terroren intakt, ganske enkelt fordi kommunistene trengte et
utstillingsvindu for å gi skinn av religionsfrihet. Klosteret heter
Gandantegchinlen Khiid, i dagligtale "Gandan", og er det åndelige
hovedsenteret for buddhismen i Mongolia. Det har i dag ca. 150 munker i alle
aldre[47]. De 4 etasjer høye Buddha-figuren i
klosterets hovedtempel var imponerende. Det er ikke vanskelig å forstå at folk
føler behov for å falle ned og tilbe. Og selv en utenforstående klarer ikke
å bli uberørt av statuens suggererende storhet. Her var det i sannhet åndskrefter
på ferde! Jeg valgte å møte påvirkningen med følgende bønn:
"Himmelske Far, må du la ditt ord lyde for dette folket, og la
avgudsbildet erstattes av din oppstandne Sønns bilde, den eneste som kan gi dem
håp i tid og evighet!"
Det kostet ingenting å komme inn i
klosteret. Derimot kostet det 1000 tøgrøg for utlendinger å komme inn i selve
tempelet. Etterpå oppdaget jeg, på baksiden av kvitteringen, at pengene gikk
til arbeidet for å utbre
buddhismen på verdensbasis. Hadde jeg visst det på forhånd, hadde jeg
antakelig holdt meg ute. Klosteret ligger midt inne i et
boligområde preget av ger'er og enkle hus. Andre steder i verden ville vi
kanskje kalt det slum, men i Ulaan Baatar velger ofte endog middelklassen å bo
i ger'er i stedet for i hus av vestlig eller russisk type. Vebjørn var lite
lysten på å gå inn i området, men han ble med da vi andre vurderte
situasjonen som trygg, hvilket den også var.
Ved ankomsten oppdaget jeg et lite
jernbanemuseum
litt bortenfor stasjonsbygningen, ved Mongolias jernbaners hovedverksted. Det
hadde jeg lyst til å se nærmere på da vi hadde spist middag. Unni og Vebjørn
valgte å dra tilbake til hotellet, men Asgeir og Vidar ble med meg. Veien ned
dit gikk gjennom et boligområde med nedslitte, bortimot forfalne høyblokker av
sovjetisk type, slik jeg kjenner dem fra både DDR, Estland og Russland. Jeg er
mer tilbøyelig til å kalle et slikt område for slum enn det området Gandan-tempelet ligger i.
På museet var det utelukkende
utstilt lokomotiver av russisk
fabrikat, derav flere typer som jeg tviler på at
noen gang har vært i mongolsk eie. Samtlige lok bar russiske eiendomsmerker, og
samlingen var ganske så forfallen. Ting tydet på at den kanskje var under
demontering - fordi det i virkeligheten er et russisk (sovjetisk) museum og ikke
egentlig et mongolsk? Uansett fant jeg et par loktyper jeg aldri hadde trodd jeg
skulle få se i virkeligheten: damplok type P36, som virkelig var russernes
paradelok for knappe 50 år siden, og ett av de første store, russiske
diesellokene, TE2. Dessuten fant jeg damploktypene EL og S samt et diesellok
type TE1. I tillegg sto det et smalsporet damplok der. Ikke ante jeg at der har
vært smalsporbaner i Mongolia[48].
Dessuten fikk jeg tatt noen bilder av diesellok som rangerte inne på
verkstedsområdet. Og endelig har vi fått bekreftet
returbillettene våre fra Moskva. Vidar oppdaget et Aeroflot-kontor, og det hele
var ordnet på nøyaktig ½ minutt av en vennlig mongolsk ekspeditør. Lenge
leve mongolene!! - og jeg fant mongolske togfrimerker, i hotellresepsjonen. Og så var det tid for å pakke
sekken igjen. I morgen går ferden
videre til Russland, og utsjekk fra hotellet er senest kl. 12, men hotellet
har lovet å ta vare på bagasjen til toget går om kvelden. Onsdag
10.07
Husbygging nattestid er tydeligvis
helt OK! Første gang jeg våknet av det jeg trodde var hammerslag, men som Vebjørn
mente var fundamenteringsarbeider[49],
var kl. 03.25. Siden våknet jeg av spetakkelet med rundt halvtimens mellomrom.
Og arbeidet foregikk til høylydt musikk. I 5-tiden på morgenen var mordlysten
på topp! - og vinduet måtte stå åpent, om jeg skulle få puste, for
air-condition fantes ikke. Denne dagen fikk vi merke resultatene
av hjemmelagde melkeprodukter hos nomadene. Joda, vi var blitt advart, men
allmenn høflighet tilsa likevel at vi måtte smake på traktementet. Både
guttene og jeg hadde magetrøbbel, men, som sagt, ikke verre enn at kull og
Immodium tok det. Da var jeg mer bekymret over halsen, men heldigvis fikk jeg
tak i noen greier på et apotek[50],
og etter hvert ga halsbetennelsen seg.
Den siste khanens
vinterpalass overlevde[51]
til alles forundring Stalin-tidens herjinger som museum. Det er tydelig at
khanens rolle var minst like mye religiøs som politisk, og for å kunne innta
tronen, måtte den aktuelle tronpretendenten først anerkjennes av det
buddhistiske presteskapet som reinkarnasjon av en eller annen fremtredende
buddhistisk helgen. Hva som ville skje med det samme presteskapet om de ikke
hadde anerkjent tronpretendenten, tier historien om! Størsteparten av palassområdet består
av ulike templer, og gudebildene får meg til å undres over hva slags fantasier
det er som klarer å forestille seg slike groteske guddommer, og hva slags
midler det er som får folk til å tro på dem. Selve palassdelen bar tydelige
vitnesbyrd om et selvdyrkende monarki som tok de nytelsene det ønsket, uten
noen som helst tanke på folkets behov, heller på folkets bekostning. Palasset virket forferdelig nedslitt,
men helhetsinntrykket ville ha vært et ganske annet hvis man bare hadde klippet
plenene og evt. spylt takene, så man fikk vekk det gresset som grodde der.
Nasjonalmuseet
var uten tvil det mest velholdte av de museene
vi var innom. Det ga en spennende innføring i mongolsk historie gjennom 3000 år,
helt opp til frigjøringen fra kommunismen og den russiske dominansen på
1990-tallet. Midt i sentrum er der en enorm
paradeplass som domineres av en statue av Sukhbaatar, lederen og helten fra
frigjøringen fra Kina rundt 1920, men også den første kommunistlederen. I
bakgrunnen, foran parlamentsbygningen, ligger mausoleet som visstnok inneholder
levningene etter Sukhbaatar[52],
en tro kopi i litt mindre målestokk av Leninmausoleet i Moskva. Da vi hadde handlet mat til turen
videre[53], traff vi igjen en del av
gatebarna. Særlig en ca. 10 år gammel jente som gikk rundt og bar antakelig
lillebror på 2-3 på ryggen gjorde inntrykk, og jeg ga henne en pose boller.
Den åpenlyse takknemligheten fikk meg til å føle meg som en kjeltring! Hva er
en pose boller for meg? For henne og småen var den hele livsgrunnlaget for
dagen - og antakelig også for neste dag. Ellers traff Asgeir igjen "språkeleven"
sin da vi dro for å hente bagasjen, og denne gangen sørget jeg for å få tatt
et bilde. Og så var tiden inne til å si
farvel, Ulaan Baatar! Vi skulle gjerne ha blitt litt lenger. Du inneholdt så
mye, mye mer enn jeg hadde innbilt meg. Menneskene dine var en opplevelse av
vennlighet og imøtekommenhet, og de beryktede lomme- og vesketyvene merket vi
ikke annet til enn det Unni observerte fra drosjen. Men hadde vi ikke tatt de
forholdsreglene vi tok, kan man jo aldri vite.
Toget gikk på sekundet[54]!
Før avgang var jeg fremme og tok bilde av loket[55]
og ble bedt opp i førerhytta. Interessant - og ekstra gemyttlig ble det da jeg
viste at jeg kjente til en del av betjeningshendlene. Vi hadde jo med en del Flåmsbane-brosjyrer
med russisk tekst, og både lokfører og -assistent satte synlig pris på å få
en slik.
Toget vi reiser med, er et lokaltog,
og av 10 vogner er det kun vår
vogn som skal over grensen. Vi er forresten de eneste "fremmedlandske" om bord. Alle andre er russere og mongoler. Asgeir
deler kupé med en mongolsk politimann som er på tur med hjemmebrentflaska si.
Hvis han har tenkt å bælme i seg hele den flaska i kveld, kommer han til å være
i koma til natten! Han snakker russisk og forteller at han skal på kurs på
politiskolen i Moskva.
Torsdag 11.07
Kl. 04.30 ankommer vi Sukhbaatar, den
mongolske grensebyen, og vogna vår blir koblet fra og trukket vekk fra resten
av toget av et
russisk
skiftelokomotiv[56]
som skal trekke oss over grensen. Det vil ta 11¼ time før vi drar fra Nausjki,
den russiske grensestasjonen. Her skal det kontrolleres! Det startet pent: Vi fikk sove til
08.45. Da ble toll- og utreiseskjema delt ut. I mellomtiden var den utvendige
kontrollen foretatt. 3 kvarter senere var vi ferdig kontrollert - og vi hadde
kupé midt i vogna! Avgangstid skal være kl. 09.45. Kl. 09.55 setter toget seg
i bevegelse og kjører i nøyaktig 4 minutter. Det mongolske grensepolitiet er
fremdeles om bord. Etter ytterligere 4 minutter skyves vi tilbake til stasjonen
der tre mongolske barn som hadde billett helt til Irkutsk, blir brakt av toget av
politiet, til tross for at passene deres tydeligvis hadde passert den første
kontrollen. De kommer ikke tilbake igjen. Unni er etter hvert ganske så
desperat. Hun må på do, men doen er låst, og skiltet på dodøren er klart og
tydelig: Forbudt å bruke toalettet under stasjonsopphold! Ikke kan hun gå inn
på stasjonen heller. Vi er stemplet ut av Mongolia, og visumet er annullert.
Vogna er nå internasjonalt territorium, og mongolsk grensepoliti vokter dørene.
I ½11-tiden forbarmer konduktøren seg over Unni og låser opp dodøren. Gjett
om dama var rask!
12.16 gikk toget endelig fra
Sukhbaatar. 20 minutter senere stopper vi igjen, og grensepolitiet går av.
Dette må være grensen, trodde vi. Men nei, det er ennå 15 minutters kjøring
frem til grensen. Denne siste biten går gjennom et området der det er
overhodet ingen spor av bebyggelse - sperresone?
12.57 stopper vi ved den mongolske
grenseposten. Russland ligger bare knappe 50 meter unna. Noen går av, ser ut til å være offisersfamilier. Til min
overraskelse sier vaktpostene ja til at vi kan fotografere dem! 13.05 kjører vi
igjen, og kl. 13.09 krysses selve grensen. Ett minutt etter er det igjen stopp,
og russisk grensepoliti kommer om bord. Uniformene viser at dette er folk fra
tidligere KGBs grensevakttropper. Nå må all bagasje ned fra hyllene for
kontroll. Utsiden av vogna sjekkes, og det går soldater på taket. Men også
her er grensevaktene ubevæpnede.
Kupéen gjennomsøkes for å se
etter illegale immigranter, og så tar politiet med seg passene våre. Kl. 13.20
kjører toget igjen mens kontrollen fortsatt pågår. 10 minutter senere kommer
vi inn på stasjonen i Nausjki. Her kommer tollen om bord, og det blir kontrollert
til minste detalj. Tollskjemaet
som skal fylles ut, er meget detaljert og må fylles ut i to eksemplarer, hvorav
vi beholder ett inntil avreise. 14.10 får vi igjen passene, påført
russisk innreisestempel. Vi er nå offisielt i Russland, og vogna åpnes for på-
og avstigning. Vi har hatt en del kontakt med en ung russisk familie som skal
til Ulan Ude, administrasjonsbyen i "bortafor Baikal"[57]. Vesle Dasja på 3 er et
nydelig lite sjarmtroll, og Igor på 11 vil gjerne prøve engelsken sin. Nå
kommer bestefar om bord, og de går av toget. Enten bor bestefar her, og de skal
besøke ham, eller så er bestefar kommet for å hente dem resten av veien med
bil. Ikke vet jeg. Fremdeles er det 1½ time igjen til
avgang. Pass- og tollkontrollen har tydeligvis gått usedvanlig glatt, for det
er helt klart lagt inn tid for en langt grundigere kontroll, men det regner, så
det frister ikke mye å gå ut og se seg om. Kl. 14.45 kobles vi til det toget
som skal ta oss videre nordover til Irkutsk. I dette toget møter vi for første
gang hardklassevogner, og vi har ingen problemer med å forstå at det heter så.
På samme område som vi har 4 plasser + sidegang (og låsbar dør ut til
gangen), har hardklassen 8 sitteplasser eller 6 soveplasser, hvorav de siste 2 i
togets lengderetning, kortere køyer og ingen dør ut til gangen. Toalettene er fremdeles avlåst, så
jeg går inn på stasjonstoalettet – skjønt ”gå” er en lite dekkende
betegnelse. Jeg hoppet og spratt for å komme over tjern og innsjøer som regnet
hadde dannet bortover perrongen, og jeg er veldig glad for at jeg ikke skulle
noe mer enn bare å tisse! Det toalettet svarte til alle de skrekkberetningene
vi har hørt om toaletter på/langs den transsibirske jernbanen! Heldigvis har
magen roet seg, og de medisinene jeg kjøpte for halsen i Ulaan Baatar, gjør
jobben sin. Nå mangler jeg bare litt stemme. Det har regnet i hele dag, og
perrongen likner mest en middels innsjø, men jeg unngikk en ny oppblomstring av
halsbetennelsen. Kl. 15.45, 5 min. forsinket, kjører
vi. Loket nå er halvparten av en 2TE10.
Reisen går gjennom et landskap med en mengde elver og små vann, mye myrer og
skog. Toget er virkelig et lokaltog og stopper på en masse små stasjoner. Før
Ulan Ude stoppet vi i én småby. Ellers ligger stasjonene ved små husklynger,
knapt verd å kalles landsbyer. Der er 56 slike stopp mellom Nausjki og Irkutsk,
noen så små at de ikke engang har navn, bare er benevnt som xxxx km fra
Moskva. På mange av stasjonene står det enorme tømmertog, opptil 50
fullastede vogner. Den mongolske politimannen i Asgeirs
kupé fikk selskap av to andre mongoler i Sukhbaatar. I Nausjki var de ute og
provianterte rikelig med vodka som de nå gjør sitt beste for å få i seg. Men
de oppfører seg fredelig, så det er ikke noe problem - for oss. Mot kvelden bedret været seg, så vi
øyner håp for morgendagen ved Baikal-sjøen. Langs linja vokser det mye bjørk,
og i åsene ser vi furuskog. Flere av stasjonene har navn etter stedets
industri, f.eks. Sulfat. Typisk sovjetisk! Konduktørene våre, Ljuba og Tatjana,
skal derimot ikke beskyldes for å være sovjetiske, hyggelige, arbeidsomme
damer i 40-årene. Hesten er tydeligvis like viktig i
denne delen av Sibir som i Mongolia. Vi ser stadig store hesteflokker, og dette
samt at stoppene er så hyppige - pluss det som sees av veier, eller mangel på
sådanne, tyder på at jernbanen definitivt er den viktigste, kanskje eneste,
forbindelsen mange av disse stedene har med omverdenen. Først da vi nærmer oss
Ulan Ude, dukker det opp en brukbar, asfaltert landevei. Jeg noterer meg én stor forskjell
fra det jeg så i Moskva i 1992: Alle vinduene i toget er hele - i alle vognene.
I det hele tatt ser det ut for at vedlikehold og renhold tas alvorlig på en
helt annen måte enn den gangen. Selv ikke hardklassevognene virket nedslitte og
forsarvede. Unni våger seg frempå og tar
kontakt med en ung medreisende som ikke snakker annet enn mongolsk, men vi får
vite at hun heter Uundral og er 13 år. I det hele tatt er Unni tøff og våger
å kommunisere. Hun har tydelig glede av det også. Flåmsbanebrosjyrene er en suksess!
Jeg ga en til en gammel russer - dvs. først ga vi en sjokolade til oldebarnet,
4 år gamle Julia - og ble bedt inn i kupéen hans. Asgeir ble med. Mannen har vært
kommunist (partimedlem) i mer enn 40 år og er fremdeles overbevist kommunist,
82 år gammel. Han forteller begeistret om "Lenins opprinnelige
program" for å utvikle Russland[58].
Stalin forbigår han i taushet, men snakker positivt om Khrustsjov. Bresjnev
omtaler han heller ikke, men virker positiv til glasnost- og
perestojkapolitikken, selv om han ikke nevner Gorbatsjov ved navn. Jeltsin får
så hatten passer! Hovedårsaken til den elendigheten som rammet Russland på
1990-tallet, skyldes de kapitalkreftene Jeltsin slapp løs, mener han. Folk som
Gajdar og Tjernomyrdin var bare ute etter å fylle sine egne lommer. Putin
virker han derimot positiv til og mener Putin har gjort mye for å rette opp det
som ble ødelagt under Jeltsin, selv om der fremdeles er langt igjen. Han forteller om hvordan industrien
gikk i stå da de politiske strukturene bare falt bort uten at man hadde
forberedt nye strukturer som kunne overta, og sier at det har vært vondt å se
at alt han har jobbet et langt liv for, gå i oppløsning. Han fortalte at det
hadde vært perioder der de bare hadde Gud Herren til å hjelpe seg - en svært
interessant uttalelse fra en overbevist kommunists munn. Som ung hadde han vært soldat i
Mongolia, og han mener det var helt riktig å trekke ut det militære nærværet
der, men at det var galt å kutte de økonomiske båndene og derved legge
Mongolia åpent for kineserne og amerikanerne. Han er også kritisk til den
innstillingen mange russere har i dag. I stedet for å jobbe for å bygge opp
samfunnet, tenker mange bare på å skaffe seg dollar. Det er en usunn
forherligelse av alt som er amerikanske, og denne skaper en mindreverdsfølelse
som passiviserer. Russland er ikke mindreverdig. Russland er rikt og fortjener
å bli behandlet som sådant. Men det er galt av Russland å okkupere andre
land. Det var rett å gi de baltiske landene friheten. Det var også rett å
trekke troppene ut av Afghanistan, til tross for at afghanerne ikke var modne
nok til å takle friheten. Kanskje kom det noe godt ut av det likevel, for
krigen mot terroristene har lagt grunnen for vennskap mellom land som før var
fiender. Han er også kritisk til den russiske krigføringen i Tjetjenia. Hvis
tjetjenerne ønsker friheten, så la dem få den!
- Derimot er jeg ikke helt sikker på om han mener det var rett å gi
slipp på Ukraina og Hviterussland. Mange russere mener at ukrainere og
hviterussere er russere, og at de bare snakker en russisk dialekt (en slags
russisk "nynorsk"), og Kiev-fyrstedømmet var også kimen til det som
siden utviklet seg til Russland. Det var også i Kiev Den russisk-ortodokse
Kirkes vugge - eller kanskje rettere sagt døpefont - sto. Ulan Ude er, med unntak av
Vladivostok, den største byen i denne delen av Sibir. Vi prøvde å få kjøpt
noen bananer, men de tok ikke dollar, og bankekspedisjonen på stasjonen var
stengt for dagen. Ikke fant vi noen Visa-automat heller. Det kostet 3 rubler[59]
å gå på do, men vakten forbarmet seg over to trengende utlendinger. En Flåmsbane-brosjyre
og en norsk femmer var en populær takkegave.
Dieselloket blir skiftet ut med en
elektrisk VL80[60],
og det hektes på ytterligere 10 vogner. Fra nå av kjører vi på den egentlige
transsibirske.
Fredag 12.07Litt før Irkutsk kom vår venn
kommunisten inn til oss og pekte på et røykspyende aluminiumsverk: intet
renseanlegg og hensynsløs forurensning, bare for å tjene dollar (tydeligvis
eksportbedrift)! Han var oppriktig oppbragt, og vi lot være å ta noen
diskusjon rundt sovjetisk industri og miljøvern,
Vel fremme i Irkutsk
ble vi møtt av folk fra Sundowners stedlige samarbeidspartner, Baikal-Kompleks.
De skulle kjøre oss ut til Listvjanka ved Baikal-sjøen. Men først skulle vi veksle
rubler.
Igjen fikk vi ikke kontakt med Skandiabanken, så Asgeir og Vidar måtte
forbarme seg over Vebjørn og meg nok en gang.[61] I Irkutsk kom også mobilkontakten
tilbake. Det viste seg at ingen av de norske operatørene hadde avtale med den
mongolske operatøren, så etter 4-5 dagers mobiltaushet drysset det inn
meldinger fra folk som lurte på hvordan det gikk med oss. Hyggelig at mange følger
oss i tanken, ikke få av dem også i bønn. Førsteinntrykket da vi kom utenfor
stasjonen, ga assosiasjoner til Moskva for 10 år siden, noe som kanskje mest
skyldtes regnværet. Lenger oppe i byen ble inntrykket et annet. Både
trolleybusser og andre busser virker velholdte, og gatenettet er i minst like
god stand som i Oslo. Bilparken virker også å være i rimelig god og velholdt
stand, og landeveien ut til Listvjanka er som en gjennomsnittlig god, norsk
landevei. Naturen er utrolig lik norsk natur.
Mesteparten av skogen er bjørketrær, men der er også en god del furu
innimellom. Dessverre regner det, så vi får ikke så mye inntrykk av selve sjøen
da vi kommer frem. Det drev en del tåkedotter over sjøen, og vi skulle etter
hvert få erfare at de var iskalde! Men når solen skinner, er Baikal
nøyaktig så klar og skinnende blå som reklamen vil ha det til[62]!
Den er ganske enkelt et praktfullt syn. I Listvjanka ble vi hyggelig mottatt
av vertsfamiliene våre i en boligblokk et stykke utenfor sentrum. I vår
leilighet er det datteren Anastsija (Stasja) som tar imot oss. Hun er eneste
hjemmeboende av familiens fire barn. Vi reagerte først på å bli plassert så
langt ute[63],
men det er antakelig vanskelig å huse utenlandske gjester i de tradisjonelle,
små husene lenger inne. Blokka vi bor i, virker voldsomt nedslitt, på grensen
til forfallen, men inne er det rent og ordentlig. Russerne er flinke til å gjøre
mye ut av lite. Standarden på leilighetene er svært lik det jeg så i DDR i
1989 og i Estland i 1995, dvs. som en vanlig norsk leiegård på 1950-tallet. Etter et lett velkomstmåltid gikk vi
inn til sentrum. Baikalmuseet like nedenfor blokka var en skuffelse: lite og
tilsynelatende tilfeldig sammenraskede eksponater. Etter det jeg hadde lest på
forhånd, hadde jeg ventet meg noe langt mer. Listvjanka har i dag ca. 1500
innbyggere, men har tidligere vært oppe i det tredobbelte. Antakelig var det
det nesten 20 år lange totalforbudet mot fisking - for å redde bestanden etter
årtiers overfiske[64]
- som forårsaket befolkningsnedgangen. i dag er et strengt regulert fiske kommet
i gang igjen. Havnen er Listvjankas sentrum. Her
har turismen slått til for fullt: turistbåter i stedet for fiskebåter,
souvenirboder på torget og en souvenirforretning, men også noe autentisk:
konene som selger røkt fisk. Den var deilig! - og skal etter alles påstand være
egnet også for sarte, norske turistmager[65].
Vi fant også en dagligvareforretning som hva både interiør, vareutvalg og
betjening angikk, oste av sovjetmentalitet, og restauranten i samme bygg var
stengt, til tross for skilt som klart og tydelig forkynte at den skulle være åpen. I havnen havnet vi midt oppe i et
utdrikkingslag for en jente som skal gifte seg. Vidar vant stor respekt da han tømte
et kvart tannkrus med vodka i bare to slurker. Jeg er glad det ikke var jeg som
ble bydd den! Moroa ble ikke mindre da jeg tilkjennega at jeg forsto en del av
det som ble sagt. I det hele tatt merket jeg at språket var kommet "i
siget", og jeg har lært nye ord hele tiden. Det var gøy og gjorde gleden
over å være i Russland igjen enda større. Landsbyen består hovedsakelig av små,
mange umalte, typiske sibirske hus med sine vakre og iøynefallende
vindusdekorasjoner, mange gamle og en del nokså forfalne. Men det bygges også
nytt, og man har heldigvis ikke falt for fristelsen til å innføre vestlig
byggestil, men tar utgangspunkt i det tradisjonelle, dog uten
vindusdekorasjonene. I ett av de nye husene fant vi en flott, liten restaurant,
og etter måltidet[66]
ville jeg bort til kirken litt bortenfor. Jeg sa at ingen måtte føle seg
forpliktet til å være med, men etter å ha gjort noen innkjøp i en liten
butikk like ved, kom de andre etter og ventet utenfor. Interiørmessig var kirken en
skuffelse. Ikonene i ikonostasen minnet mer om vestlig kirkekunst fra 1600- 0g
1700-tallet enn på østkirkelige ikoner, og takbildet med Kristus Allherskeren
manglet. I det hele tatt virket interiøret sparsommelig og uferdig. Jeg antar
at kirken var inne i en restaureringsprosess etter lang tids forfall. Jeg tente
lys i takknemlighet for Guds nådige vern på reisen så langt og i bønn for
familie og venner. Det var velsignet godt å få være en stund i et kristent
gudshus, særlig fordi jeg opplevde fellesskapet med dem som var kommet til den
innledende delen av kveldens hellige messe. På vei tilbake så jeg en gammel
lastebil (1920-tallet) ute på et jorde. Den måtte jeg bort og se på - og tråkket
rett oppi en svær, blaut bikkjelort, med det resultat at jeg gikk rett ned og
vasket sko og sokker i sjøen. Så nå har jeg vasset i Baikal! Det er en underlig følelse å være
her. I nærmere 40 år har Baikal vært en form for myteomspunnet drøm for meg,
noe som bare hørte fantasien til. Plutselig er drømmen blitt virkelighet. Har
jeg så mistet drømmen? Ja, på én måte, men jeg har fått en virkelighet, og
når jeg heretter tenker på Baikal, kan jeg knytte mennesker, et sted og mange
inntrykk til den. Jeg takker Gud og familien min for at jeg får oppfylt drømmen!
Litt lenger borte oppdaget Unni en bjørnegård
der fire svartbjørner levde under heller kummerlige forhold. Fra gammelt av har
man i Sibir omtalt bjørnen med en blanding av respekt og frykt som "onkel
Misjka". Men det var ikke mye respekt som ble vist disse dyrene, selv om
man gjorde sitt beste for å spille på frykten. Tilbake i blokka er mor Olga kommet
hjem fra arbeid, en hyggelig dame på rundt 50. Engelskkunnskapene er så som så,
og selv min russisk er bedre egnet til kommunikasjonen. Da vi kom til Listvjanka, trodde
representanten for Sundowners samarbeidspartner at vi skulle ordne returen til
Irkutsk selv. Den misforståelsen klarte vi å rydde opp i, og i løpet av
kvelden fikk vi beskjed om at vil skulle bli plukket opp nedenfor museet kl. 11
neste formiddag.
Lørdag 13.07
Russisk presisjon på sitt beste –
eller verste, alt ettersom: Bussen skulle hente oss kl. 11. Litt før kl. 10 kom
det folk og sa vi måtte komme med én gang, for bussen sto nede på hovedveien
og ventet. Men
der fant vi ingen buss!. I ½11-tiden fikk vi beskjed om at bussen kom i løpet
av 25 minutter - og det gjorde den! Da vi kom frem til hotell Angara, fikk vi
utlevert togbilletter
til neste strekning, Irkutsk-Moskva. Irkutsk er administrasjonsby for Øst-Sibir
som i sin helhet ligger vest for Baikal. Det østenfor heter kort og godt
"bortafor Baikal". Angara-elven som renner gjennom byen, er den eneste
elven som renner uta av Baikal-sjøen. Alle de andre elvene renner inn og
forsyner Baikal med friskt vann. Midt i byen er der en øy i elven med et yrende
folkeliv, bla. bading og båtturer, kiosker og et lite tivoli. Det er en stor by
med et godt utbygget nett av trikker, trolleybusser og minibussruter. Trikkene
her er av innenlandsk fabrikat. De virker gamle og nedslitte. I det hele tatt
ser vi mye gammelt russisk på gaten, men vi ser også nye, helt moderne biler
av russisk produksjon. Det virker lovende, også det faktum at det meste av det
gamle virker vedlikeholdt. I Moskva i 1992 så jeg
trolleyvarebiler og trodde jeg hadde funnet en her også. Det viste seg å være
en utrangert trolleybuss som hadde fått bygget inn en trafo og var koblet til
en underjordisk kabel. Via takstengene matet den strøm inn på kjøreledningene.
Hotell
Angara, et typisk sovjethotell fra 1960-70-tallet. Systemet med etasjevakter
er beholdt fra sovjettiden, sikkert fornuftig med tanke på kriminaliteten i
landet. Men dette er i alle betydninger av begrepet det simpleste og skitneste
hotell jeg noen gang har sett innsiden av[67].
Det skriker etter oppussing og modernisering - for ikke å snakke om rengjøring!
Toilettet i kjelleren var minst like guffent som det på stasjonen i Nausjki.
Heldigvis slapp vi å bruke det. Der var heldigvis toilett på rommene, men det
var omtrent det. På de andre hotellene har det vært lagt frem såpe, tannbørster,
kammer og hårsjampo, og minibaren har vært velfylt. Her fikk vi et såpestykke,
og minibaren var tom og avslått. Heller ikke var her den ellers vanlige
brosjyren med informasjon. Jo, de har ennå et stykke vei å gå, russerne, for
å nå opp på et moderne servicenivå. Både guttene og jeg ble utpå
kvelden oppringt av en kvinnestemme som spurte om vi "would like to spend
the time with a beautiful Russian girl". Hvem ringte? Tvers over gangen for
guttenes rom, var det et rom med døren åpen. Eneste mennesket der inne var en
kvinne i 30-årene, bleket hår, sterkt malt og kledd i en særdeles kort
morgenkåpe. Hun tilbringer tiden med å prate vekselvis i telefonen og i et
radiosamband. Etter bakgrunnsstøyen å dømme var det ingen tvil om at det var
derfra oppringingene kom, og Asgeirs kommentar var: "Hvis det var hu det
gjaldt, jugde hu så det rant!" Etter hvert observerte vi også en del
andre lettkledde kvinner som gikk inn og ut på nevnte rom. Guttene var i det
hele tatt lite begeistret som jeg selv for prostitusjonsoppriningene, særlig da
de ble vekket opp med et nytt "tilbud" langt ut på natten, og vi
bestemte oss for å si fra før vi dro. Det var ganske så lydt mellom
rommene, og jeg hørte tydelig telefonen ringe inne hos Unni og Vidar også. Det
har noen ganger sine fordeler å være døv. Vi andre dro etter hvert ut
telefonkontaktene. Jeg visste at prostitusjon skjer
relativt åpenlyst på russiske hoteller, men jeg hadde ikke ventet det så
utilslørt. Om ikke det foregikk i hotelledelsens regi, så foregikk det i det
minste med dens samtykke. Jeg tipper helst det var hotelledelsen selv som sto
bak, siden de så blankt avviste den klagen vi leverte neste dag.[68] En tur på byen viste oss at mye har
skjedd i Russland på 10 år. Butikkene bugnet av varer. Etter vår målestokk
var mye svært rimelig, men med tanke på gjennomsnittlig russisk lønnsnivå
var prisene høye. Vi fikk siden bekreftet at mange russere ikke har råd til å
handle noe særlig. Ikke desto mindre virket det som om handelen gikk livlig de
fleste stedene. Asgeir, Unni, Vidar og jeg tok oss en
tur på det lokale historiske museet. Det hadde helt klart gjort seg med noen
engelske tekster, men ellers var der mye interessant. I souvenirkiosken fant vi
noe spennende: kvartskrystaller som har vært laserbehandlet ved at man har
brukt to laserstråler, og der strålene møtes, blir varmen så intens at det
smeltes et hvitt punkt inne i kvartsen. Slik har man laget kompliserte,
tredimensjonale mønstre, nydelige kunstverk ved hjelp av moderne teknologi. Like bortenfor hotellet fant jeg et
nydelig lite kapell til minne om den store Maria-katedralen som Stalin-regimet
rev i 1932 for å få plass til sitt lokale parti- og
administrasjonshovedkvarter med den enorme Kirov-plassen[69]
der de store massemønstringene og paradene til diktatorens ære skulle holdes.
Litt lenger borte ligger to ortodokse kirker. Den ene er under full oppussing.
Der er også en romersk-katolsk kirke[70].
I relieff mot de to ortodokse kirkene virker den romersk-katolske[71]
like fargerik og spennende som et gammelt vestlandsk bedehus. Vi spiste middag på
hotellrestauranten. Der var noe ubehagelig høylydt musikk, og jeg hadde tenkt
å be om å få den skrudd ned da Asgeir gjorde meg oppmerksom på at det
faktisk ikke var plate, men en fyr som sto borte i en krok og gaulet. Det oppsto
et par misforståelser omkring bestillingen, og russisken viste seg helt nødvendig
for å få ordnet opp, greit nok! Alle kan gjøre feil, men da regningen kom,
var den påplusset 30 rubler pr. snute for
musikken! Guttene og jeg var enige om at der røyk serveringsdamens
tips.
Søndag 14.07
Jeg har vært på ortodoks dåpsgudstjeneste.
Det var et 30-talls dåpskandidater, halvparten i alderen 20-30 år, resten
yngre, deriblant et par spebarn[72].
Det var en opplevelse. Det var denne kirken som var under oppussing, og den
ferdige delen, der gudstjenesten foregikk, var praktfull. Helt tydelig har
kirken vært brukt til andre ting i sovjettiden.[73]
Da vi sjekket ut fra hotellet litt før
kl. 12, plasserte vi bagasjen i hotellets bagasjeoppbevaring før vi tok en
siste tur på byen, bl.a. for å handle litt så vi har til frokost på den drøyt
3 døgn lange togturen til Moskva. Middag regner vi med å spise i spisevogna.
Da det nærmet seg avreise, dro vi tilbake til hotellet for å få bagasjen med
oss. Vi hadde god tid, så Asgeir tok seg en liten tur inn på hotellets kasino,
og avtalen var at jeg skulle komme og hente ham når vi skulle dra. Det viste
seg å ikke være så helt enkelt. Jeg ble ganske enkelt nektet å gå inn på
kasinoet, som for øvrig viste seg å stå i stil med hotellet for øvrig[74].
Jeg forklarte på både russisk og engelsk at jeg bare skulle hente min sønn
fordi vi skulle dra, men neida. Jeg ble fysisk hindret i å gå inn, og ikke
ville dørvakten hente Asgeir heller. Jeg sprakk! - fikk tak i hotellets
sikkerhetsvakt og fortalte ham at enten fikk jeg hente Asgeir så vi kunne komme
oss av gårde, eller så ville jeg ha tak i politiet for bl.a. å anmelde
kasinodørvakten for legemsfornærmelse. Det hjalp. Så var det tilbakemeldingen om
prostitusjonen. Den var de fint lite interessert i. Etter episoden ved kasinoet
var jeg rasende, og jeg la overhodet ikke fingrene imellom[75].
Vi betalte for å bo på et hotell, ikke et bordell! I det hele tatt ga hotell
Angara et svært lite sympatisk inntrykk, og jeg håper jeg aldri skal se
innsiden av det igjen. Vi tok drosje til stasjonen.
Prisen ble avtalt på forhånd, og vi hadde en hyggelig tur med en sjåfør som
gjerne fortalte litt om byen sin. Vi var for mange til én bil, så vi fordelte
oss på to. Da Asgeir og jeg kom til stasjonen, var den andre drosjen søkk
vekk!. Sjåføren vår viste seg fra sin beste side og ble hos oss helt til
bilen med Vebjørn, Unni og Vidar kom. Det viste seg da at de hadde kjørt
”den lovlige veien”, mens vår sjåfør hadde tatt en kjapp og frekk en i et
kryss der det ikke var lov å svinge til venstre. Men prisen var som avtalt for
begge bilene.
Toget
gikk fra Irkutsk[76]
helt i
rute, og Baikal-ekspressen
holder tydeligvis en høyere
standard enn de togene vi har reist med til nå[77]:
Her er air-condition! Vi noterte oss også en annen forskjell: Ombordpolitiet er
bevæpnet. Det er første gangen på hele turen vi ser politi med skytevåpen. Like etter avgang fra Irkutsk
passerte vi en enorm militærleir. Piggtråden, vakttårnene og kjøretøyene,
deriblant flere mobile rakettbatterier, levnet ingen tvil om hva det var for
slags anlegg. Men for et forfall! Knapt 10% av kjøretøyene så ut til å være
i nærheten av kjørbar stand, og soldatene så ut til å være beskjeftiget med
å dyrke poteter og grønnsaker til eget bruk, både innenfor gjerdene og mellom
dem. Men militært er militært, så jeg valgte å ikke ta sjansen på å
fotografere. Vi så forresten en del soldater på stasjonen i Irkutsk. De hadde
fortsatt sovjetstjerne med hammer og sigd som luemerker, også offiserene. På en stasjon i utkanten av Irkutsk
oppdaget jeg noen døve på en perrong litt bortenfor, og Vidar fikk kontakt og
utvekslet hilsener med dem.
Vi deler nå vogn med mange
nasjonaliteter: en gruppe tyske ungdommer, et irsk/japansk par og en del
russere, deriblant en familie med et lite sjarmtroll, Valerija, på 5, som
fullstendig la sin elsk på Vebjørn, og Vidar var med på leken, så han ikke
helt skulle glemme hvordan det er å være bestefar. Etter hvert sjarmerte vesle
Valerija hele vogna og hoppet fra kupé til kupé, og Asgeir viste seg som den
gode førskolepedagog han er, til tross for språkkløften.
Avstanden mellom stoppene er nå
merkbart lenger enn på det forrige toget. Vi stopper kun på de større
stasjonene. Et sted vi stoppet, sto det et lok i nabosporet på den siden som
vendte bort fra perrongen. Som kriminalforebyggende tiltak åpnes kun én dør,
der konduktøren står vakt[78].
De andre dørene holdes låst både under stasjonsopphold og i fart[79].
Igjen gjorde russisken jobben sin, og konduktøren låste opp med et smil, så
jeg kunne få tatt bilde - også da det litt etter dukket opp mer interessant[80]. Etter hvert var tiden inne til
å prøve spisevogna. Ikke alt på menyen var å få, men det kom tydeligvis
forsyninger underveis, for utvalget varierte litt fra dag til dag. Maten var
god, men porsjonene var forholdsvis små. Det var tydeligvis beregnet på at man
skulle bestille mer enn én rett. I vognas avis- og brosjyrehylle
oppdager jeg til min store overraskelse et eksemplar av Komsomolskaja Pravda[81],
med partiemblemer og hele pakka. Jeg visste at Pravda fortsatt eksisterte som
uavhengig avis, men at ungkommunistenes avis fortsatt levde under samme navn,
ante jeg ikke.
Da
jeg la meg for kvelden, slo astmaen til igjen, og utpå morgensiden kom det enda
en runde. Det er godt vi ikke skulle være lenger på det hotellet. Men den tiden
jeg fikk sove, sov jeg godt. Togkøyene er gode å ligge i, og samovaren i enden
av vogna, var en innretning vi satte meget stor pris på.
Mandag 15.07[82]
Toget kjører forbi en mengde typiske
landsbyer: hovedsakelig umalte trehus med nydelige vindusdekorasjoner på de
aller fleste. Når vi nærmer oss Krasnojarsk, blir landskapet mer kupert, og
landsbyene endrer karakter: Vindusdekorasjonene blir bort, og husene er
2-etasjes med valmet tak, slett ikke ulikt byggestilen i Thüringen i Tyskland.
Disse landsbyene virker mer fattigslige og forfalne. Lenger vest mot Novosibirsk
møter vi igjen de dekorerte vinduene. Det virker som om disse hører flatlandet
til, og at landsbyene i mer kupert landskap er fattigere. Motgående tog kommer
tett som hagl, og langs linjen arbeides det intenst med en høyst tiltrengt
utvidelse til 3 spor. Ved Krasnojarsk[83]
krysser vi Jenisej på en imponerende fagverksbro. Jeg legger merke til at der
er bevæpnet brovakt. Det samme skulle vi komme til å se også ved andre broer.
Dette skyldes at alle større jernbanebroer i Russland anses som strategiske
objekter og er derfor under militær bevoktning. Dette er en tradisjon som går
tilbake til kampene mot tartarene på slutten av 1800-tallet. Da vi nærmet oss Novosibirsk tok vi
farvel med et ungt amerikansk par vi møtte første gang på hotellet i Irkutsk.
Han var av russisk avstamning og skulle besøke fangeleiren den hans bestefar døde
i Stalin-tiden. Med tanke på hva det betød for meg å komme til Natzweiler og
se stedet der min egen farfar døde, ønsket jeg ham lykke til i håp om at han
måtte finne det han kom for[84]. Utenom landsbyene er landskapet
ensformig skog, mest bjørk med utrolig hvite og veldig slanke stammer.
Mobildekningen er null. Det er tydeligvis bare de aller største byene som har
dekning[85]. Selv i en så stor by
som Ulan Ude fikk vi ikke kontakt.
Stemningen på toget er behagelig avslappet.
Dette er fenomenal avstressing. De tyske ungdommene holder seg stort sett for
seg selv, men vi prater mye med Will (iren) og hans japanske venninne hvis navn
vi aldri fikk tak i. En del av tiden går med til å spille kort med Lena (25),
mor til Valerija. Ved leggetid er det også tid for å si farvel til dem. De
skal bytte tog i Omsk i 2-3-tiden i natt[86].
Tirsdag 16.07
I utkanten av Tjumen så vi et
atomkraftverk av samme type som i Tjernobyl, kloss innpå blokkbebyggelsen. Med
tanke på det som skjedde i Tjernobyl, virker ikke dette særlig forsvarlig[87]. Jekaterinburg er byen der
tsarfamilien ble drept - dessverre, for det har gitt Nikolaj den blodige en høyst
ufortjent martyrstatus i manges øyne. De mest ytterliggående vil gi
tsarfamilien helgenstatus[88]
i Kirken. Gud forby!
At de russiske jernbanene i tiden før
1917 hadde egne kirkevogner som ble fraktet fra landsby til landsby langs den
transsibirske jernbanen, visste jeg. Disse forsvant ganske kjapt etter den
kommunistiske maktovertakelsen i 1917, og ikke har jeg hørt noe om at det igjen
skulle være bygget noe liknende. Men på stasjonen i Jekaterinburg[89] sto det er helt kirketog
med kirke i én vogn og prestebolig og forråd i andre.
Kl. 16.12 passerte vi obelisken
som markerer skillet mellom Asia og Europa, 1.777 km fra Moskva. Nok en drøm
er oppfylt, og jeg er glad vi fikk et tog som passerte på dagtid, så vi fikk
se. Norge virker med ett så mye nærmere, selv om vi fremdeles har mange dager
og mange opplevelser foran oss.
Onsdag 17.07
Astmaen har vært hardnakket, men nå
ser det ut for at bricanylene gjør jobben sin, og at jeg er over det verste.
Siste anfallet var i 1-tiden i natt. Etter det har jeg sovet 7 timer i strekk og
våknet av at vi kjørte inn på en stasjon. Men da jeg spiste frokost, skjalv
jeg så på hendene pga. astmamedisinene at jeg ikke klarte å smøre på brødskivene.
Guttene måtte hjelpe meg[90].
- og å skrive kunne jeg bare glemme. Like før Nisjnij Novgorod[91] krysset vi Volga - nok et
mål nådd og en drøm oppfylt. I sovjettiden het byen Gorkij[92],
og det var hit Bresjnev-regimet forviste atomfysikeren og fredsprisvinneren
Andrej Sakharov. En times tid etter avgang fra Nisjnij
Novgorod bråstoppet toget på åpen linje. Gjennom et åpent vindu så jeg
teknisk personale løpe langs toget og sjekke hjul, bremser etc. Etter 10
minutter fortsatte vi i svært langsomt tempo frem til neste stasjon der vi
stoppet ½ minutt før vi igjen fortsatte i normal fart. Vebjørn har forresten
regnet ut at gjennomsnittsfarten har vært 62,5 km/t, slett ikke verst med de
lange stasjonsoppholdene (15-30 minutter). Vi er ca 70 minutter forsinket på
5152 km, heller ikke dårlig. Vi er nå tydelig i et økonomisk mer
velstående område. Landsbyene vi passerer virker mer velholdte enn på den
asiatiske siden, og vi ser stadig nye mursteinshus under oppføring.
På alle stasjonene underveis har det
vært et yrende tilbud av ulike matvarer: røykafisk, brød, frukt, is, pølser
etc. samt alt av drikke fra vann til vodka. I Vladimir, siste stopp før Moskva,
dukket det opp noe nytt: glass - krystall. Et av Russlands største glassverk
ligger i Vladimir, og her som i mange andre russiske bedrifter velger mange
arbeidere å ta ut en del av lønna i form av varer som de så kan selge videre
til en pris langt under butikkpris[93].
Dette tjener både selger og kjøper på. Vebjørn og jeg kjøpte hvitvinsglass,
Asgeir rødvins. På vei inn til Jaroslavskij-stasjonen
i Moskva passerte vi en fabrikkbygning som sto i brann. Røyken drev innover
perrongene med det resultat at astmaen tok seg en ny runde. Akk ja!.
Ved ankomst Moskva,
785 mil etter at vi gikk på det første toget i Beijing, tok jeg skikkelig
farvel med våre to konduktører, Svjetlana og Natasja, som skulle returnere til
Irkutsk i østgående Baikal-ekspress samme kveld. De smilte overrasket begge to
og fortalte at de slett ikke var vant til at passasjerer takket dem for turen.
Men de har vært så hyggelige og imøtekommende i løpet av de 3 døgnene vi
har tilbragt sammen med dem, at en skikkelig takk er det minste de fortjener. Så var det
hotell
Rossija, et av verdens aller største hotell. Der møtte vi igjen russisk
byråkrati - og et dataprogram for ankomstregistrering så lite brukervennlig at
det klødde i meg etter å tilby noe bedre. 3 mennesker måtte det til for å
klare å innregistrere oss! Og her som i Irkutsk tok det tre timer før vi fikk
igjen passene våre[94]. Den fløyen vi bor i, er
den minst moderniserte, men det virker rent og ordentlig, og sengen kjennes god
ut. - og jeg fikk ikke et eneste "tilbud" om "beautiful Russian
woman". Det fikk derimot guttene, og de valgte å dra ut telefonkontakten[95].
Vebjørn sa han også her hadde hørt telefonen ringe inne hos Unni og Vidar. Det første jeg skulle ordne, var
togbillettene
videre til St. Petersburg. Det var Intourist som er Sundowners lokale
samarbeidspartner, hadde hånd om disse i en egen ekspedisjon på hotellet. Det
gikk greit og smertefritt å få dem, og til min store overraskelse viste selv
Intourist at de begynner å bli publikums- og serviceorientert: i tillegg til en
del informasjonsmateriell, deriblant en god oversikt
over metroen i Moskva, fikk jeg med en matrjoskadukke[96]
til hver av oss. I det hele tatt ga Intourist her et langt mer profesjonelt og
effektivt inntrykk enn det vi hadde fått gjennom kontoret deres i Oslo. Dernest skulle jeg kontakte Roald
Flemestads venn Jurij Tabak. Det gikk greit å få kontakt, og vi avtalte å møtes
utenfor Vassilij-katedralen på Den røde plass neste formiddag. Moskva har forandret seg på de 10 årene
som er gått siden jeg var her sist,
og fremstår nå som en ganske velholdt by. Fortsatt pågår en del høyst
tiltrengt oppussing, men det meste er unnagjort. Her er også kommet en del nye
bygninger, dessverre, fordi Moskva er en så spesiell by at hvis man begynner å
bygge en hel masse moderne glass- og betongbygninger, vil den miste sitt særpreg
og bli redusert til bare enda en europeisk storby. Heldigvis bremser de mange
ortodokse kirkene en slik utvikling og bidrar til at byen beholder sitt preg.
Kirkene virker for øvrig vel restaurerte og er minst like synlige som for 10 år
siden. På den røde plass har man dessuten bygget en ny kirke til erstatning
for Kazan-katedralen[97]
som Stalin rev for å gi plass for sitt nye nasjonalmuseum. På nasjonalmuseet, som var stengt
sist jeg var her, er sovjetemblemene[98]
på tårnene erstattet med kronede dobbeltørner, og selve museet som skulle være
utstillingsvinduet for "det nye livssyns velsignelser", annonserer nå
med en utstilling om "Patriark Nikon og hans samtid" som
hovedattraksjon. På mange bygninger rundt om i byen var derimot sovjetemblemene
fortsatt på plass og svært synlige. På den andre siden av nasjonalmuseet
ble det i 1995, som en del av 50-årsfeiringen av seieren over Hitlers Tyskland,
satt opp en statue av marskalk Sjukov[99]
til hest. Han ser imponerende ut i sin uniform med alle medaljene, marskalken,
men hesten er fremstilt i en positur som antakelig vil gi Eivor fnatt når hun
ser bildet. Det skal visstnok ikke være mulig for en hest å innta den
benstillingen som den har fått her. Men så regnes skulptøren da også for å
være en av Russlands dårligste! Den eneste grunnen til at han fikk dette –
og en serie andre ærerike oppdrag –, er at han har de rette forbindelsene på
høyt politisk nivå. Så da så! Trafikkbildet er kraftig modernisert.
Det er langt mellom Volga'ene fra 1950-tallet, og det er ikke en eneste Pobeda
å se. Personbilparken domineres av vestlige biler og av russiske mindre enn 20
år gamle, de fleste mindre enn 10 år, bl.a. helt nye Lada'er som
utseendemessig likner en hvilken som helst moderne vestlig bil i mellomklassen.
Vi ble også fortalt at den siste utgaven av Volga til forveksling likner en større
Mercedes, men jeg så ingen av disse. De typiske, gamle minibussene er stort
sett borte og erstattet av nye modeller som på avstand likner på Ford Transit.
Vi konstaterte imidlertid at de gamle nok var mer egnet til bruksområdet. Fjærene
på de nye så ikke ut til å ha helt godt av at kjøretøyene til stadighet ble
fylt opp i en grad som ville gitt norske veimyndigheter mareritt. Også
lastebil- og bussparken viser en viss fornyelse, selv om det gamle er langt mer
synlig her. Og trolleybussene som for 10 år siden var preget av overledning og
forfall, virker nå velholdte og effektive. Bl.a. ser jeg at de har fått på
plass trådsnellene bak. Jeg registrerer også et par nye trikketyper av russisk
fabrikat. Den nye velstanden blant mange
russere og ikke minst fremveksten av et privat næringsliv har i Russland som
ellers i Europa gitt grobunn for private vaktselskaper. Det største russiske
vaktselskapet heter av alle ting OKHRANA[100]!
På Den
røde plass traff Unni og Vidar en døv gateselger som fortalte en del om
funksjonshemmedes plass - eller mangel på plass - i dagens russiske samfunn.
Det er langt igjen til funksjonshemmede har likeverdige kår her i landet. Han
fortalte bl.a. at han var henvist til å jobbe på kveldene fra kl. 19 og
utover, for på dagtid ble han jaget av de hørende selgerne. Unni og Vidar
holdt kontakten med ham gjennom Moskva-oppholdet. Vi var også og så på
folkelivet i Aleksanderparken på nordsiden av Kreml, der den ukjente soldats
grav er, og en vennlig, tysktalende russer advarte oss mot å gå der enkeltvis
så sent pga. kriminaliteten. Han sa at ungdommene som satt og drakk på
plenene, godt kunne bli aggressive utover kvelden. "Hold dere samlet! Det
er tryggest."[101] Hotell Moskva like ved
Aleksanderparken er en mastodont av en bygning, typisk sovjetarkitektur fra
begynnelsen av 1950-tallet. Det mangler likevel den strenge symmetrien som
normalt preger denne byggestilen. Forklaringen er på mange måter hinsides vår
fatteevne, men den sier mye om diktaturets innerste vesen og drivkraft, angsten:
Da hotellet ble planlagt rundt 1950, forelå det tegninger fra to ulike
arkitekter. Stalin[102]
kom av en eller annen grunn til å godkjenne begge, og da hotellet skulle
bygges, vågde ingen å legge til side et tegningsett Stalin hadde godkjent.
Derfor bygde man høyre side etter det ene tegningsettet og venstre side etter
det andre. Dessverre foreligger det planer om å rive hotellet og bygge et nytt.
Dette hotellet har en så spesiell historie at det burde bli stående – til
skrekk og advarsel.
Torsdag 18.07
Frokost var ikke inkludert i prisen på
hotell Rossija, og med det prisnivået som er der på huset, valgte vi å spise
russisk vis på en frokostkafé i nærheten av hotellet. For en norsk tier
spiste vi oss skikkelig mette. Godt var det også. Dertil var det interessant å
se hvor bredt spekter av befolkningen som faktisk velger å spise sin frokost på
et slikt sted. Her var alt fra mer eller mindre uføre pensjonister til
politifolk og unge, moteriktige forretningsfolk. GUM[103]
er blitt et moderne stormarked i den øvre prisklassen - litt av et paradoks: Et
av de fremste symbolene på den sovjetsosialistiske planøkonomien er blitt en
eksklusiv høyborg for pengesterke utlendinger og nyrike kapitalister!
Vassilij-katedralen
var igjen en opplevelse. Dessverre fungerer den fremdeles ikke som kirke, men i
hovedkapellet var der en kvartett som sang russiske liturgiske sanger. For en
akustikk! Bare hensynet til de andre hindret meg i å bli værende der resten av
dagen. De hadde spilt inn en CD, og da jeg kjøpte den, fikk jeg dem også til
å signere den. Vel ute av katedralen var det tid for å møte Jurij som viste
seg å være en hyggelig, fargerik og spennende person med meninger og mye å
fortelle. Vi skulle komme til å sette stor pris på ham. Han tilbød seg å
oppbevare den del av bagasjen vår som vi ikke hadde bruk for i dro til St.
Petersburg, så vi skulle slippe å drasse alt frem og tilbake. Vi tok med
takknemlighet imot tilbudet. Alternativet
ville vært å sette bagasjen inn på oppbevaringen i hotell Rossija, men man
sier ikke nei takk til et hyggelig tilbud fra en venn. Dessuten regnet vi med at
glassvarene var langt tryggere hos Jurij enn på oppbevaringen der vi ikke kunne
være sikre på hvilken behandling de ville få.
Lenin-mausoleet var åpent
i dag, og
størstedelen av Den røde plass var avstengt. Vi valgte å gå inn, ikke fordi
vi har noen følelser for Lenin, men for å ha vært der, og uansett hva man måtte
mene om Lenin og det regimet som ble resultatet av hans statskupp, så er det få
personer som har satt sterkere spor etter seg i hele det 20. århundre. Det var
ikke lov å ta med bager og kameraer inn i mausoleet, så Jurij ble igjen
utenfor med bagene og kameraene våre, mens vi andre gikk inn.
Det vrimlet av stramme vakter fra Kreml-garden rundt og i mausoleet. Det eneste som røpet at vi ikke var tilbake
i sovjettiden, var emblemene i uniformsluene. Hvorfor denne fortsatte reverens
for grunnleggeren av sovjetstaten? For 10 år siden snakket man om å fjerne
mausoleet og endelig gi Lenin den begravelsen han selv hadde ønsket. Hvorfor
ble ikke dette gjort? For det første er fremdeles bortimot tredjedelen av
befolkningen kommunister, og man tar ikke sjansen på å provosere dem, dels
fordi regjeringen trenger støtten fra de kommunistiske representantene i
Dumaen, og dels fordi man ikke føler seg trygge på om kommunistene i en gitt
situasjon kan forsøke et nytt statskupp. For det andre ser også mange
ikkekommunister på Lenin som det moderne Russlands far, mannen som ledet
Russland inn i det store, smertefulle og ennå ikke fullførte spranget fra et
middelaldersk keiserdømme til et moderne land[104]. Unni kommenterte at Lenin virket så
voksaktig, og lurte på om det virkelig var liket som lå der, eller om det var
en voksfigur, slik som i Madame Tussauds i London. Bla. syntes hun fingrene
virket så unaturlig små og tynne. Jeg bekreftet at det virkelig er Lenins lik
som er utstilt, men at det nok er preget av at balsameringsprosessen langt fra
har vært vellykket, og at man kjemper en stadig kamp for å forhindre at liket
råtner bort. Da vi kom ut igjen av selve
mausoleet, ble vi ledet forbi alle æresgravene i Kreml-muren. Her fant vi
gravene til både Stalin, Khalinin[105],
Felix Dzjersjinskij[106],
Andropov, Tjernjenko[107],
Jurij Gagarin[108] og en hel rekke andre
mer eller mindre kjente personer fra sovjetperioden.
Katedralen i
Donskoj-klosteret
er ferdig restaurert både inn- og utvendig[109]
- nydelig! Derimot var jeg forbauset over at så lite syntes å være gjort med
klosterets yttermurer. Dessverre kom vi ikke bort til de historisk interessante
delene av kirkegården med bl.a. den store kanonen fra ca. år 1400. Kirkegården
er bare åpen i helgene. Særlig Asgeir var litt skuffet over dette. Selv hadde jeg ønske om å kjøpe
med meg hjem et pectoralkors[110]
slik de ortodokse prestene bruker. Jurij gjorde noen forespørsler, og plutselig
ble jeg invitert inn i et spesielt magasin der man solgte liturgisk utstyr
utelukkende til presteskapet. På beskrivelse av NKK's teologiske posisjon ble
jeg anerkjent som prest i en ortodoks kirke av vestlig liturgi - ellers hadde
jeg aldri sluppet inn dit, langt mindre fått handle der. Jeg kom ut igjen med
det ønskede korset - samt et røkelseskar. De mente det var uhørt at jeg som
ortodoks prest ikke hadde mitt eget røkelseskar. i dag er klosteret i full drift som
munkekloster, og det forbauset oss å se en håndfull nonner selge religiøse
effekter inne i porttårnet. Det var imidlertid tydelig at lenger inn kom de
ikke. Jeg noterte meg også at man ikke lenger er så strenge når det gjelder
å slippe inn i shorts - i hvert fall ikke her.
To ting sjokkerte oss imidlertid: Det
ene var et utvalg tanks og andre panserkjøretøyer fra 2. verdenskrig[111] inne i klosterhagen.
Riktignok finansierte midler innsamlet blant de troende den pansrede
Donskoj-divisjonen under krigen, og på én måte kan vi forstå at Kirken har
behov for å vise hvilken rolle den spilte i kampen mot nazismen, men tanks inne
i et kloster er så malplassert at det nærmest virker blasfemisk![112]
Hvorfor ikke heller plassere dem i et parkområde like utenfor klosteret? Der er
nok å ta av. Det andre sjokket var en høytstående
munk[113]
som kom kjørende ut av klosteret i en meget kostbar Mercedes S-klasse, en bil
som selv i Tyskland koster nærmere en million, en skrikende kontrast til de
mange fattige uføre og eldre som den russiske Kirke gjør lite eller intet for[114].
Jurij forteller at korrupsjonen er et stort problem i kirkeledelsen, og jeg vet
at der er gode grunner til å stille spørsmål rundt deler av den nåværende
patriarkens karriere. De kritiske bemerkningene jeg skrev angående
kirkeledelsens politiske og økonomiske ambisjoner i foredraget mitt om russisk
kirkehistorie etter besøket for 10 år siden, har dessverre fortsatt sin fulle
gyldighet: "Der
finnes en reell fare for at kirkeledelsen allierer seg med slike krefter[115]
for å gjenvinne maktposisjoner. I så fall har man ikke lært noe av historien,
og jeg er på ingen måte overbevist om at det nære forholdet[116]
mellom regjering og patriarkat, ei heller gjennoppbyggingen av Frelserkatedralen[117]
uten videre er positive signaler. I møte med en ny tid må Kirken gjøre et
skikkelig og selvkritisk teologisk arbeid for å kunne gi det russiske folk det
folket trenger i vår tid. Hvis ikke risikerer kirkeledelsen å klare det ikke
Stalin klarte, knekke Kirken som åndelig faktor." Da
vi gikk fra klosteret, satt det fire gamle utenfor og tigget. Jeg ga dem noen
rubler og røpet meg som prest ved å tegne et kors på pannen deres, slik det
er vanlig her. En av tiggerne bøyde seg og kysset føttene mine. Jeg vet at
dette slett ikke er uvanlig, men jeg kan ikke si at jeg følte meg helt vel ved
det! Kontrasten til prelaten i merc'en var så skrikende at det gjorde nesten
fysisk vondt. Unni spurte mye omkring denne episoden etterpå, og hun fortalte
at den gjorde så sterkt inntrykk på henne at hun fikk gåsehud. Senere
på dagen, etter at vi hadde spist middag, inntraff turens første - heldigvis
eneste - uhell. Det kunne imidlertid ha blitt alvorlig nok. Jeg skulle bli med
Vebjørn på en liten handlerunde, og i et øyeblikks uoppmerksomhet så jeg
ikke at en buegang[118]
vi skulle under, var veldig lav,. Jeg skallet oppi så det sang, blødde som en
gris, men det at jeg lot meg falle over ende, reddet meg antakelig (nok en gang)
fra en hjernerystelse. Guttenes bekymring for meg var imidlertid dyp og
inderlig, og jeg valgte å etterkomme ønsket deres om å ta det med ro resten
av dagen. Det var nok også lurt, for det skulle lite bevegelse med dertil hørende
svette i pannen til før såret begynte å blø igjen. Vebjørn renset og
plastret såret etter alle kunstens regler, og jeg skal innrømme at det føltes
godt å bli stelt med.
Fredag 19.07
Jeg har sovet godt og er i fin form.
Det skal mer enn en 400 år gammel mur til for å knekke meg! Nei, jeg skal ikke
fleipe med det. Jeg har all grunn til å takke Gud for at det gikk så bra.
Å ta seg frem med
t-banen[119]
er lett og effektivt. Togene går med 2-3 minutters mellomrom, i rushtiden helt
ned i ½ minutts mellomrom på de mest trafikkerte linjene, og de går raskt,
opptil 90 km/t. Jurij bor i en 12 år gammel boligblokk litt sør for sentrum,
men hadde han ikke fortalt oss hvor gammel blokken var, ville vi trodd den var
fra 1960-70-tallet, så nedslitt virket den. Selv var han strålende fornøyd og
følte han hadde fått full uttelling av privatiseringen[120]
av boligmarkedet. I inngangen er der fremdeles portvakt etter gammelt sovjetisk
mønster, en enkel måte for et diktatur å kontrollere folks bevegelser og
omgangskrets. Jurij, som i sovjettiden tilhørte
den intellektuelle opposisjonen i Russland, fortalte en del om den politiske
situasjonen i landet. Han har den samme positive vurderingen av Putin som den
gamle kommunisten på toget til Irkutsk, men han er langt mer positiv til
Jeltsin og mener Jeltsin - sammen med Gorbatsjov - la grunnen som Putin nå
bygger videre på. Han er imidlertid langt på vei enig med kommunisten i
vurderingen av andre politikere i Jeltsin-tiden og kaller dem kleptokrater[121]. Jurij beskriver Putin
som mannen som kan knekke mafiaen og mener han allerede har oppnådd mye[122], selv om det fremdeles
er langt igjen. Han mener også at det lovverket Putin nå er i ferd med å innføre,
er Europas mest demokratiske, og som et ledd i gjennomføringen av dette er
regjeringen i gang med å rydde opp i korrupsjonen i politiet, og særlig Vebjørn
får lengsel i øynene når Jurij nevner at skatteprosenten i Russland er 13. Kreml er en opplevelse, spesielt museet i det gamle rustkammeret. Jeg har sett det før, men det er likevel som en helt ny opplevelse, og heller ikke denne gangen har jeg klart å ta inn over meg inntrykkene av alle de fantastiske gjenstandene. Jeg noterer meg at der er færre tomme ikonrammer denne gangen enn sist. Enten har man klart å oppspore ikonene, eller så er der blitt malt nye etter de gamle forbildene. Denne gangen var jeg også inne i det gamle patriarkpalasset[123]. Jeg våger å påstå at det er en lykke for Kirken at patriarken ikke har flyttet inn igjen i Kreml. Kremls kirker vitner om en historie der Kirken i altfor stor grad har latt seg integrere i og bruke av statsmakten, i tsartid såvel som i sovjettid. Det trengs distanse mellom stats- og kirkeledelse for å få ryddet opp i det kirkelige lederskapet og dets tenkemåte.
Ordet "kreml" betyr
festning, og de fleste gamle russiske byer har sitt kreml. I nyere språkbruk
er imidlertid Kreml blitt synonymt med maktsenteret i den russiske hovedstaden. Og utenfor regjeringsbygningene står
fortsatt de svarte limousinene med blålys på taket. Makten
medfører fremdeles privilegier i Russland.
Tsarkanonen
("Tsaren over alle kanoner")
imponerer med sine enorme dimensjoner og sine nydelige forsiringer. Den er et
praktfullt stykke støperiarbeid. Den har imidlertid aldri vært avfyrt, og godt
er kanskje det, for Vebjørn, som den matematikeren han er, tviler alvorlig på
om det i det hele tatt ville være mulig å få avgårde et prosjektil med et så
grovt kaliber og så kort løp. I tillegg mener han godset i løpet er for tynt
til å tåle de enorme kruttmengdene som i tilfelle måtte til[124].
Tsarklokken,
i sin tid verdens største ("Tsaren over alle klokker"),
ruver også der den står på bakken. Det er interessant at man har tatt vare på
den som et minnesmerke, til tross for at det er sprukket et stort stykke av den[125],
for den er et nydelig stykke arbeid og viser at russerne tidlig lå langt fremme
i denne typen industri. Akkurat som i Irkutsk bugner det av
varer i alle butikker, og det store varemagasinet Detskij Mir[126]
fortjener nå navnet sitt, i motsetning til sist jeg var her. Men i forhold til
det gjennomsnittlige lønnsnivået er prisene langt høyere enn hjemme. Arbat er ikke lenger det myldrende og
spennende virvaret som for 10 år siden. Nå er den først og fremst en
turistfelle med bod etter bod med nøyaktig de samme souvenirene. Det meste av
den virkelige handelen har flyttet innendørs, og butikklokalene som sto tomme
sist, er nå fulle av både varer og kunder. Gatekunstnerne er imidlertid på
plass, og Asgeir får tegnet en karikaturtegning av seg selv. Ellers er den
store kunstslageren malerier på bjerkebark, der de dyktigste virkelig vet å
benytte strukturen i barken som en del av komposisjonen. Musikerne er også på
plass, alt fra småunger som bare er skjønne i all sin ubehjelpelighet via barn
og unge som virkelig imponerer, f.eks. to 10-åringer som danset
latinamerikansk, og en turnerske i 15-16-årsalderen, til et nesten profesjonelt
kammerorkester med deltakere i alderen 25-40 år - helt fantastiske i sin
opptreden og en nytelse å høre på. Asgeir og jeg ble stående og høre på,
mens de andre gikk videre, og vi avtalte å møtes igjen etter en halvtime.
På toget
til St. Petersburg ble vi avkrevd en tilleggsavgift på 45 rubler pr. stk.
for sengetøy. Protester hjalp ikke, men vi har betalt for soveplass, og da er
det en selvfølge at sengetøy er inkludert i prisen.
Lørdag 20.07
Fra
Moskovskij-stasjonen ble vi kjørt direkte til
hotell
Vyborgskaja - nok et slitent sovjethotell, men opplevdes langt bedre enn
Angara - i hvert fall til vi oppdaget loppebittene[127]!
Vi kom rett fra toget og ville gjerne ha frokost, vel klar over at dette skulle
vi betale ekstra for. Det ble litt komplisert likevel, og det tok sin tid før
serveringsdamen i spisesalen forsto at vi faktisk var klar over at vi skulle
betale kontant. Etter godt, gammelt sovjetisk merke fikk du ikke velge hva du
skulle spise. Her var det bare å ta det du fikk, og når det kræsjet med alle
allergier, ble det ikke mye mat å få[128].
Heldigvis gikk det an å få kjøpt mat på nærmeste metrostasjon. Her ringer
de prostituerte og presenterer seg selv. Guttene ble oppringt, og før dama
hadde snakket ut, slengte Vebjørn på røret og dro ut kontakten. Få minutter
etterpå banket det på døren, og utenfor sto to sterkt sminkede damer mer
avkledd enn påkledd i meget utfordrende klær. Det var Asgeir som åpnet – og
like raskt lukket – døren. På spørsmål om de hadde vært pene, var svaret:
”Nåja, de var i hvert fall ikke min type!”. Hotellet ligger like ved en
metrostasjon,
og det er derfor lett og raskt å komme seg til og fra de interessante stedene i
byen,
selv om vi befant oss et stykke utenfor sentrum. Akkurat som i Moskva koster
metrobilletten litt i overkant av 1 norsk krone!
Første utfluktsmål var
panserkysseren ”Aurora”.
Den ligger fast forankret omtrent der den lå da den kl. 21.40 den 25. oktober
1917[129]
avfyrte skuddet som ga startsignalet for bolsjevikenes statskupp med stormingen
av Vinterpalasset[130].
Det ble bare fyrt av et løst varselskudd, men i dette skuddet lå det samtidig
en kraftig advarsel om den våpenmakt bolsjevikene hadde til rådighet. Som
kjent ble dette slutten for det første forsøket på å innføre et demokratisk
styre i Russland[131]. Først 70 år senere
skulle demokratiseringen av landet komme i gang igjen. Ombord i ”Aurora” traff vi på en
gammel sjømann som hadde mye å fortelle om skipets historie, bl.a. om besøkene
i Norge både i 1924 og i 1935[132].
Der var et stort maleri som viste besøket i Bergen i 1924, ombord, og da han hørte
at jeg var født og oppvokst i Bergen, ble han meget begeistret og utnevnte seg
etterhvert til min personlige guide ombord. Mindre ble ikke begeistringen da han
hørte at både Vebjørn og jeg kjente til seilskipet ”Sedov”[133]
som han selv hadde seilt med. Da han hørte at min bestefar var død i en tysk
konsentrasjonsleir pga. sin innsats i kampen mot nazismen og den tyske
okkupasjonen, erklærte han skjebnesfellesskap: Hans egen far mistet livet under
den tyske beleiringen av St. Petersburg[134]
under krigen[135] og lå begravet på
Heltegravplassen litt utenfor sentrum. Han ville svært gjerne at vi skulle dra
ut dit, men vi fant at vi hadde for kort tid til rådighet til å kunne
prioritere det. Av samme grunn måtte vi også stå over den gamle marinebasen
Kronstadt. Vi ble stående lenge og prate med
den gamle sjømannen, og han var veldig opptatt av at uansett hva man måtte
mene om Lenin og det regimet som fulgte av Lenins statskupp, så er det en
vesentlig del av det 20. århundres historie, og det er viktig å videreføre
bevisstheten om historien til nye generasjoner, for bare når man er historien
bevisst, kan man lære av den. Han viste
også meget stolt frem ”Aurora”’s skipskapell. Alle større
russiske krigsskip før 1917 hadde egne kapell ombord. Disse forsvant da
bolsjevikene kom til makten, men midt på 1990-tallet bygget man opp igjen
skipskapellet ombord i ”Aurora”. Da vi kom i land fra ”Aurora”,
satt to unge jenter på kaien og spilte russiske folkemelodier. Det er de første
gateartistene vi har hørt spille landets egen musikk. Langs bredden av Neva drev folk og
fisket. Hver av dem kunne ha både 5 og 6 stenger. Fiskestengene var utstyrt med
små klokker som ringte når det nappet, og det gjorde det både titt og ofte,
men det eneste vi kunne se at de fikk opp, var ”grønnsakfisker”[136]. Peter- og Paulfestningen er det
opprinnelige St. Petersburg som byen etterhvert ble oppkalt etter. Den egentlige
bybebyggelsen het Petrograd[137].
Mens festningsnavnet ble bynavn, da byen vokste ut over det opprinnelige
Petrograd, fikk festningen etterhvert navn etter den store Peter- og
Paulkatedralen som ligger dominerende midt inne på festningsområdet. Her
ligger samtlige tsarer siden Peter den store begravd, og her begravde man for få
år siden de antatte levningene etter Nikolaj II og hans familie[138]. Utsikten utover elven Neva og byens
historiske sentrum fra toppen av festningsmuren er fantastisk! På den motsatte
elvebredden ligger Eremitasjen og fyrstepalassene tett i tett, og bakenfor sees
både Isakkatedralen og Oppstandelseskirken. Like ved festningen er man igang
med å bygge et minnesmerke over reformtsaren Aleksandr II som ble myrdet av
anarkistbevegelsen "Folkeviljen"[139].
En ruvende skikkelse i St.
Petersburgs historie er Aleksandr Nevskij, selv om han levde rundt 500 år før
byen ble grunnlagt[140].
Aleksandr. Nevskij er en av disse merkelige krigerhelgenene som der er så mange
av i Russlands historie. Klosteret til hans minne har fått status som
”lavra”[141].
Da jeg var i Moskva i 1992, sa man at kun 2 klostre hadde denne statusen:
Treenighetsklosteret i Sergijev Possad og Huleklosteret i Kiev. Nå har St.
Petersburgs Aleksandr Nevskij-kloster og ett annet kommet til. Helgaftensvesperen i
klosterkatedralen var en opplevelse, selv om jeg følte meg ganske så utilpass
ved synet av ”ikoner” som fremstiller Nikolaj II[142]
med hele sin familie som helgener. Også fotos og bøker i klosterets kiosker og
utsalg for religiøse artikler fremhevet det samme. Jeg visste at deler av den
ortodokse Kirke i Russland ønsker å helgenkåre den henrettede tsaren og
familien hans, men det var likevel sjokkerende å se det så uttalt. De mest
ytterliggående og reaksjonære tsaristene ønsker også å flytte hovedstaden
tilbake til St. Petersburg. I den forbindelse vil man endog flytte patriarkatet
hit. I Aleksandr Nevskij-klosteret
opplevde jeg også ekte russisk klokkespill. Tre munker sto oppe i tårnet og
trakterte klokkene med snorer og pedaler. Dette er det ingen som gjør russerne
etter, men en kan jo undres over hvor mye hørsel disse munkene har igjen etter
noen år i den tjenesten! Teologisk sett representerte St.
Petersburg før 1917 det utadvendte og økumeniske[143],
mens Moskva representerte det reaksjonære. Politisk har St. Petersburg
imidlertid lenge vært en politisk konservativ og reaksjonær høyborg, i
tsartid såvel som i sovjettid. Bl.a. var KGB’s reaksjoner mot politiske
dissidenter langt hardere i St. Petersburg enn i Moskva. Jeg dro alene til Aleksandr
Nevskij-klosteret, og ett sted klarte jeg å bomme på en metrolinje. Jeg havnet
på Baltiskij-jernbanestasjonen der bl.a. togene til Estland går fra. Jeg må
ha virket ganske desorientert - eller mistenkelig - der jeg prøvde å finne ut hvor jeg var, for
plutselig ble jeg tilsnakket av to politifolk som meget høflig og korrekt ba om
å få se papirene mine[144].
Men passet befant seg fremdeles til registrering på hotellet! Jeg hadde
imidlertid med meg førerkortet mitt, viste frem dette og forklarte at jeg var
norsk. De hadde ingen problemer med å forstå at en utlending kunne føle seg
desorientert i folkevrimmelen på en russisk jernbanestasjon, særlig når han
trodde han skulle være havnet et helt annet sted. Så de ønsket meg god dag
videre og gikk[145]. Hadde det ikke vært for
umiskjennelige russiske kirker og russisk tekst på alle skilter kunne St.
Petersburg vært en hvilken som helst nord-europeisk (tysk?) by. Byggestilen er til
forveksling lik den man finner i særlig Tyskland og Nederland[146].
Bilparken er også overveiende vestlig, og det som finnes av hjemlig produksjon
er nye og likner vestlige biler, bl.a. Lada’er med tydelige trekk fra både
BMW og Saab. Med unntak av en del Lada’er og Volga’er, hovedsaklig drosjer,
- og en del eldre busser - er det få av de gamle, typisk russiske bilene.
Kollektivtrafikken ivaretas av en godt fungerende metrosystem[147]
samt av nyere trolleybusser og trikker av innenlandsk produksjon – og
dieselbusser av tysk fabrikat, foruten de alle steds nærværende minibussene
som både her og i Moskva går i faste ruter. Over alt i St. Petersburg pågår
det restaurering og oppussing foran byens 300-årsjubileum neste år. Særlig
Unni og Vebjørn ga uttrykk for at de var skuffet over at all denne virksomheten
ødela inntrykket av byen. For første gang på hele turen har
vi fått ordentlig brød! Vi spiste middag på en restaurant som het Valhall.
Det skandinaviske preget på interiøret var tydelig, og maten var en blanding
av skandinavisk og russisk. Jeg valgte russisk (Overrasket?). Men brødet som
kom på bordet, var skikkelig, norsk helkornbrød. Det smakte! Vi var enige om
at restauranten måtte ha norske eiere, for hverken danskene eller svenskene
lager slikt brød. Utenfor restauranten hadde en gjeng
ungdommer fra flere land tatt oppstilling og sang. Melodiene var en blanding av
klassisk og pop. Da vi ble stående og høre på dem, kom en av dem bort og
ville prate. Det viste seg at ungdommene tilhørte en forsamling av
amerikansk-inspirert karismatisk type. De var meget negative til alt som
ortodoks heter[148],
og de ga nærmest inntrykk av at med deres trosretning var endelig kristendommen
kommet til Russland[149].
Overfor guttene var denne ungdommen svært ivrig på at de i det minste måtte gå
på møte i tilsvarende trossamfunn hjemme, og Asgeir svarte noe i retning av at
det skulle han gjerne gjøre ”when pigs begin to fly!”
Søndag 21.07
Eremitasjen
er enorm! – 1050 rom fordelt på 3 etasjer. Den mest
interessante delen var den
man
hadde
bevart slik palasset var den
gangen
det
var i bruk. Størsteparten
var imidlertid innredet som museum. Her var bl.a. en stor samling antikk kunst,
egyptisk, gresk og romersk. Vestlige malere var bredt representert, særlig de
italienske og
nederlandske mesterne. For første gang har jeg f.eks. sett et originalmaleri av Michelangelo. Vi trasket og gikk fra det ene kunstverket til
det andre til
vi til slutt var fullstendig mettet. Vi burde hatt en hel dag til
hver etasje. Det er vel første gang jeg
kan si jeg har hatt kulturelt fordøyelsesbesvær[150]
- og enda har vi ikke vært i nærheten av alle de andre palassene i St. Petersburg – og dem er der en sann overflod av! – eller alle kirkene. Det er umulig å ikke gjøre seg tanker om hva all denne prakten i sin tid kostet
befolkningen i form av lidelse.
I ettermiddag opplevde jeg mitt livs
tordenvær. Det sto på i langt over 2 timer. Tordenen rullet i ett med brak som
fikk grunnen til å riste kraftig nok til at flere bilalarmer ble utløst.
Lynene kom så tett at det tidvis var som ett eneste, sammenhengende lysskjær.
Og det regnet. Jeg kan ikke huske jeg har opplevd maken[151]!
Asgeir og jeg valgte å ta drosje da vi skulle[152]
på Aleksandrinskij-teateret[153]
og se Svanesjøen, en fantastisk levende og fargerik forestilling tross noen små
ustøheter hos enkelte av danserne[154].
Hun som danset Odette/Odilie var imidlertid ikke ustø. Det var en nytelse å se
henne danse. Asgeir hadde ytterjakke på seg da vi
dro i teateret[155]
og leverte den fra seg i garderoben som var betjent av to eldre damer. Da Asgeir
etterpå skulle hente jakken, måtte han vente til ”hans” garderobedame var
ledig. At den andre ikke hadde annet å passe på enn en paraply og en plastpose[156], var ingen grunn til å
gi kollegaen en håndsrekning. Hun hadde bare ansvar for høyre del av
garderoben, og jakken hang på venstre side. Den strenge sovjetiske planøkonomien
gjennom mer enn 70 år har satt sine spor: Man gjør kun det produksjonsplanen
sier – også i serviceyrker[157]!
Dette er nok en holdning det vil ta tid å endre på. Da vi kom tilbake til hotellet, så
vi en kvinne i slutten av 20-årene som ikke levnet mye tvil om hvilket ærend
hun var ute i. Det virket som om hun fikk vite av etasjebetjeningen hvilke rom
som kunne være aktuelle, for da vi gikk til rommet, sto hun og pratet med
etasjevakten, og like etterpå fikk jeg oppringing fra ”a very sexy Russian
girl”, og stemmen var ikke til å ta feil av. Jeg fortalte henne at jeg er
gift, la på og dro ut telefonkontakten. Stakkars jenter! Putin skal få jobbe
hardt, skal han komme til livs de forholdene som driver så mange av landets
jenter ut i prostitusjon[158].
Russland har Europas høyeste andel prostituerte, både i reelle tall og i % av
befolkningen. På kvelden gikk jeg tom for dopapir.
Det fantes ikke reserve på rommet, så jeg gikk til etasjevakten for å få
nytt. Det var greit nok, det, men jeg måtte levere inn den tomme rullen! Lenge
leve Sovjetunionen! – eller måtte hun personlig gjøre regnskap for forbruket[159]?
Mandag 22.07
Togbillettene tilbake til Moskva måtte
hentes hos Sundowner’s lokale samarbeidspartner, Escape Travels. Vi hadde fått
oppgitt adressen, og jeg fant etter litt leting huset, sentralt beliggende like
ved Isak-katedralen. Men hvor var reisebyrået? Noe skilt fantes ikke. Etter en
stund kom en mann ut av en port, og jeg spurte ham. Joda, han visste hvor byrået
var. Han slapp meg inn og viste meg hvor jeg skulle gå: inn i et lukket og låst(!)
gårdsrom, opp en mørk og skitten trapp og fremdeles ikke ett eneste skilt,
annet enn et 9-tall på døren inn til kontoret, en solid boltet ståldør som
ikke ble åpnet før jeg hadde tilkjennegitt hvem jeg var og hvilket ærend jeg
kom i. Igjen: Takk Gud, for russisken jeg har lært! Men da jeg først ble
sluppet inn, var folkene på reisebyrået både vennlige og imøtekommende. Og
denne gangen er det betalt for sengetøy. De viste meg hvor på billetten det står[160]. Siden jeg likevel var ved
Isakskatedralen[161],
ville jeg gjerne inn og ta en titt. Den er enorm[162]!
Den fungerte som kirke frem til 1928 da Stalin stengte den og gjorde den om til
antireligiøst museum. Under 2. verdenskrig ble den stygt skadd, og
restaureringen tok hele 16 år fra 1947 til 1963. Under restaureringen ble
kirken tilbakeført til sin opprinnelige stand, men den ble ikke tatt i bruk
igjen som kirke, kun som museum, men nå uten den antireligiøse brodden. i dag
er Isakskatedralen fortsatt museum, men den er gjeninnviet og brukes en håndfull
ganger årlig, særlig i forbindelse med jul og påske. Kongeporten sto åpen, så
jeg benyttet anledningen til å ta et bilde av alteret. Til min store
overraskelse så jeg at kirken er utstyrt med en stor, fast prekestol av
vestlig, protestantisk type. Dette har jeg aldri før sett i en ortodoks kirke.
Er det en del av den vestlige innflytelsen som Peter den store ville at skulle
prege St. Petersburg, som kommer frem her?[163] Kazankatedralen er byens egentlige
domkirke. Her er det vestlige preget sterkt merkbart på utsiden[164].
Den minner om en noe forminsket kopi av Peterskirken i Roma. Den motsatte
ytterligheten representeres av Oppstandelseskirken[165],
uten sammenlikning St. Petersburgs mest russiske kirke. Under 2. verdenskrig
fikk sentraltårnet et direkte treff av en 2,5 tonns bombe som ble hengende fast
i et utspring uten å eksplodere! I 1953 beordret Stalin kirken revet, men han døde
før rivingen ble iverksatt, så dermed ble det ikke noe av. På slutten av
1950-tallet ga Khrustsjov ny rivningsordre[166],
men sterke protester fra byens befolkning førte til at ordren ble tilbakekalt,
og kirken var reddet for tredje gang. Av denne grunn omtales kirken på
folkemunne som ”De tre underfulle redningers kirke”. En båttur på Neva med sideelver og
kanaler hører med når man er i St. Petersburg. Byen kalles ikke Nordens
Venezia for intet, og båtturen gir et godt overblikk over byen med mange av
dens severdigheter. Få steder har jeg sett flere nydelige fasader, men selv om
der er gjort en kjempejobb med reparasjoner og restaureringer de siste 10 årene,
står det fortsatt enormt mye igjen. Faren er at kapitalkrefter får gjennomslag
for å rive i stedet for å reparere. Båtturen ble etter hvert en forholdsvis vårt
opplevelse. Da vi var omtrent halvveis, begynte det å regne, ikke fullt så
ille som igår, men mer enn ille nok. Båtføreren la bi under en av St.
Petersburgs utallige broer, der vi var i ly for regnet, og der lå vi i over en
halvtime før vi kunne fortsette. Det var likevel verd turen, og til tross for
et dårlig engelsk gjorde båtføreren en god jobb med å orientere oss om de
forskjellige byggverkene og andre severdigheter vi passerte. – selv om jeg
gjerne skulle hatt en nærmere titt på den veterantrikken som passerte over
neste bro da vi lå og ventet på at regnet skulle gi seg. Da vi skulle spise middag, falt det
naturlig å bestille biff Stroganoff. Vi befant oss tross rett rundt hjørnet
for fyrst Stroganovs palass, der denne retten ble servert første gang[167]. Toget tilbake til Moskva var en
overraskelse, positiv denne gangen. I stedet for det toget reiseplanen sa vi
skulle med, er vi havnet på et luksustog med bl.a. frokost inkludert i
billetten – og sengetøy!
Tirsdag 23.07
Hotell
Ismailovo[168],
litt nordøst for Moskva sentrum er uten sammenlikning det beste av de russiske
hotellene vi har bodd på. Standarden er nesten som i Beijing – og best av
alt: ingen ”tilbud” om ”beautiful/sexy Russian girls”! Da vi var vel installert,
dro vi hjem til Jurij for å hente resten av bagasjen vår. Vi ble sittende og
prate en del rundt opplevelsene i St. Petersburg, og Jurij forteller at St.
Petersburg i dag på mange måter er en provinsiell by i forhold til Moskva. Han
mener at det kun er verdensfjerne drømmerier å tenke seg hovedstaden flyttet
tilbake til St. Petersburg. Infrastrukturen i det russiske samfunnet er i dag så
fasttømret rundt Moskva som både politisk hovedstad og finansielt sentrum, at
det neppe er mulig å endre på dette. Riktignok har St. Petersburgs
representanter i Duma’en oppnådd å få flyttet enkelte ministerier og
statsinstitusjoner, bl.a. marineministeriet. Men den finansielle makten og
derved alle kapitalinstitusjonene befinner seg i Moskva. Likevel: Hvem vet? Når
det gjelder Russland, er, som sagt, ofte det minst sannsynlige sannheten.
Uansett så får St. Petersburg en god del penger i forkant av neste års
jubileum, men minst halvparten av pengene er blitt borte, forsvunnet i ”lange
sugerør”, korrupsjon, regelrette tyverier etc. Da jeg var i Moskva i 1992 så vi
mange unge menn i kosakkuniformer
fra tsartiden. Disse var helt borte fra bybildet nå, og sokkelen etter
Dzjersjinskij-monumentet på Ljubjankaplassen[169],
som kosakkene den gangen hadde okkupert for å reise en statue av tsar Nikolaj
II, var nå helt fjernet og erstattet av en nydelig blomsterbed. Vi har forgjeves prøvd å få
billetter til både Bolsjoj-teateret og til en anbefalt oppsetting på russisk
av ”Ringeren i Notre Dame”, men de fleste teatrene i Moskva har sommerferie
og holder derfor stengt – pussig midt i turistsesongen. Denne kvelden tilbrakte jeg over en halvtime i en russisk politibil! Hotellet ligger like ved en stor park. Den dekker 12 km2 og regnes som Europas største. I denne parken ligger innsjøen og øya Ismailovo, som både hotellet og parken har navn etter. Midt på øya er der et gammelt palass[170]. I tsartiden var dette lystpalass for flere av keiserinnene. Det ligger også en stor kirke, "Guds Mor, Beskytterinnens katedral", midt inne i selve palasset, og jeg tok meg en tur for å se på den. Den var dessverre ikke åpen, men jeg oppdaget like ved en gammel Volga fra 1950-tallet og ble stående en stund og beundre denne da eieren, en uniformert politimann, kom bort og begynte å prate. Han var først litt skeptisk til min interesse for bilen, men tødde opp og ble veldig interessert da jeg fortalte at min mors onkel hadde hatt en liknende bil da jeg var liten, og han lurte på om det fortsatt fantes slike biler i Norge fremdeles. Etter at vi hadde pratet en stund, fant han ut at det var blitt så sent at det ikke var helt trygt for meg å gå tilbake til hotellet gjennom parken, og plutselig ”måtte” han et patruljeoppdrag forbi hotellet og tilbød meg skyss. Han heter Pavel, er 25 år og vil gjerne ha utenlandske brevvenner – på tysk. Jeg innbød ham til å komme og hilse på guttene neste kveld i 21-tiden. Guttene sto forresten utenfor hotellet og lurte på hvor "gammer'n" ble av, da vi kom kjørende. Asgeir hadde mitt møte med politiet i St. Petersburg på lørdag i frisk erindring, og spørsmålet kom spontant: "Hva i *** har du funnet på denne gangen?!?"
Onsdag 24.07
Lokaltog
i Russland er en helt spesiell opplevelse! Toget til Sergijev Possad var
stappfullt – og det går tog minst hvert 20. minutt. Knapt var toget kommet i
bevegelse, før første selger tok oppstilling i ene enden av vogna og ropte ut
hva han hadde å by på, og så gikk det slag i slag: aviser, is, bøker,
plastposer, kjøkkenredskap, toilettartikler osv. En (ung og meget pen!) nonne
solgte vokslys og religiøse traktater, og innimellom kom det tiggere[171],
musikanter etc. Folkelivet på lokaltoget kan overhodet ikke beskrives. De må
oppleves! – akkurat som livet på metrostasjonene[172]
der korridorene er fulle av folk som har et eller annet til salgs. Vi fikk bl.a.
følgende råd: Finner du det ikke i butikkene, så prøv på metroen!
Mye har skjedd i Treenighetsklosteret
i Sergijev
Posad[173] siden jeg var her sist[174]. Oppussingen pågår
fremdeles – eller kanskje det nå er mer løpende vedlikehold og utbygging? -
og endringene er synlige. To nye klokker, den største på 35 tonn, som skal
erstatte noen av dem som ble ødelagt under Stalins regime, var akkurat kommet
og sto klare til å bli heist på plass i tårnet på Marias innsovningskirken,
klosterets hovedkirke. I klosterets ene ikonutsalg kom jeg i prat med en munk
som lurte på hvilken kirkelig tilhørighet jeg hadde, og da jeg fortalte det,
lurte han på hvilken helgennavn biskopen hadde gitt meg da jeg ble ordinert i
NKK. Da jeg svarte ”Kirill”, lyste han opp og sa at han også hadde fått Kirill som innvielsesnavn, hvorpå han fant frem et lite ikon av Kirill og
Methodios og ga meg: ”Fra Kirill til Kirill!”
I likhet med Arbat, var det store
markedet utenfor klosteret skrumpet inn til et typisk turistmarked med – med få
unntak – masseproduserte souvenirer. Særlig for Vebjørn var dette en stor
skuffelse. Det ble imidlertid et plaster på såret da vi på vei tilbake til
jernbanen fant en klesforretning som solgte nydelige linklær[175]
av lokal produksjon. Butikkdama reddet antakelig ukeomsetningen i løpet av den
drøye halvtimen vi var i butikken. Asgeir har lært seg det russiske alfabetet, og på vei tilbake til stasjonen, spør han plutselig: "Hvor ligger egentlig Voksal?" I Moskva hadde han lagt merke til flere skilter som pekte dit, og i siste veikrysset før stasjonen, pekte ett skilt til Moskva og ett til - ja, nettopp: Voksal. Ordet skrives Воксал på russisk, men med trykk på a'en uttales det vaksàl. Det betyr jernbanestasjon. Ikke det minste rart at det finnes mange slike skilter i Moskva, så mange jernbanestasjoner som den byen har. Politimannen Pavel kom som avtalt kl.
21 og hadde med seg vin, frukt og kake. Det ble spennende, innholdsmessig kveld,
såvel som språklig[176].
Han og Asgeir fant raskt tonen, og jeg vil tro de vil prøve å holde kontakten
videre. Jeg ble forbauset over at Pavel satte
et skille mellom militsen, som han tilhører, og politiet. Vanlige militsfolk
har ingen politimessig utdannelse, og mange, som Pavel selv, avtjener
verneplikten i militsen i stedet for i forsvaret[177].
Oversatt til norske forhold fikk vi inntrykk av at militsen nærmest er å regne
som ordenspoliti, selv om Pavel også snakket om kriminalmilits, og jeg har også
inntrykk av det er militsen som fungerer som trafikkpoliti. Vi fikk egentlig
ikke noen forklaring på hva skillet mellom milits og politi egentlig består i,
og jeg noterte meg at jeg skulle ta en prat med Jurij om dette. Pavel var veldig opptatt av hvilket
renommé russere har i f.eks. Norge, og han er smertelig klar over at mange
russere som etablerer seg i vest, er kriminelle, på samme måte som mange
tjetjenere, armenere, georgiere etc. i Moskva er det. Han var imidlertid helt
klar på at disse ikke er representative for sine folk, og at den jevne
tjetjener, armener etc. er bra og fine mennesker. Men han frykter at likesom
mange moskovitter dømmer de kaukasiske folkeslagene ut fra de kriminelle i
Moskva, skal omverdenen dømme russerne ut fra de kriminelle som etablerer seg i
utlandet[178]. Ikke gi penger til tiggere! Med få
unntak er tiggerne i Moskvas gater mafiaens forlengede arm. Det er en lukrativ
geskjeft, faktisk en av mafiaens viktigste inntektskilder, og mange tiggere er
langt mer velstående enn de fleste lønnsmottakere[179],
selv om de betaler høye avgifter til mafiaen for å få lov til å tigge. De
fleste virkelige fattige og eldre er for det meste for stolte til å tigge. Jeg spurte Pavel om kosakkene som var
så synlige i sine uniformer sist, men som ikke er å se nå. Han sa at det ikke
var ekte kosakker, men utkledde moskovitter. Det hadde vært en motebølge for
ca. 10 år siden å gå rundt i uniformer etter forbilde fra tsartiden. Når det gjaldt Jeltsin og Putin, var
Pavel klar i sine uttalelser, og han uttrykker nok langt mer den jevne russers
oppfatning enn det vi har hørt tidligere: Jeltsin mente det godt, men han fikk
det ikke til. Der var ikke samsvar mellom ord og gjerning. Derfor gikk ting
galt, og kriminaliteten fikk utvikle seg uhemmet. Putin er en klovn, en
marionett som danser når Bush trekker i trådene, spesielt i
utenrikspolitikken. Korrupsjonen blomstrer fremdeles, og Pavel har ingen tro på
at Putin kan – eller vil – gjøre noe med problemet[180]!
I det hele tatt var møtet med Pavel et spennende møte med en russer som ikke
tilhørte hverken de politisk bevisste[181]
eller de intellektuelle[182],
men som kun ønsker frihet til å bygge en levelig hverdag for seg og sine[183].
Klokka var rundt 2 før vi fant ut at det var på tide å slutte av for kvelden.
Torsdag 25.07
Ismailovomarkedet like bortenfor
hotellet er en maurtue, minner mest om en arabisk sukh. Etter sigende skal det
være mulig å få kjøpt alt fra synåler til kalasjnikov'er og atombomber der.
Vi så ikke hverken kalasjnikov'er eller atombomber, men et vell av klær og
forbruksvarer, det meste importert fra ulike deler av Asia. Jurij bekrefter Pavels utsagn om
tiggerne. Det har stått oppfordringer i avisene om ikke å gi penger til
tiggerne, for eneste måten å komme mafiaen til livs er å strupe dens
inntekter. Han mener også at mange av munkene som står med innsamlingsbøsser
på metrostasjonene, slett ikke er hva de utgir seg for å være[184].
Eneste måte å skille en ekte munk fra (mafiaens) falske er å be om å få se[185]
dokumentasjon på at de er rettelig innviet av en biskop. Alle munker skal ha
slik dokumentasjon på seg. Jurij bekrefter også det Pavel sa om
kosakkene. Det var en motebølge blant ytterliggående nasjonalister å kle seg
i uniformer fra de gamle, tsaristiske kosakkregimentene. Etter å ha vakt en del
oppsikt og utrygghet til å begynne med, ble de etterhvert sett på som
latterlige klovner, og uniformene forsvant[186]. Jurij forstår ikke helt Pavels
sondring mellom politi og milits. Russland har ikke noe annet politi enn
militsen, hvis man ser bort fra det som i sovjettiden het KGB. Han antar at
enten har Pavel ment at Russland ikke har noe ordentlig, profesjonelt politi,
slik man har ellers i Europa, eller så skiller han mellom gatemilitsen som
hovedsaklig består av vernepliktige som Pavel selv, og av provins-ungdommer
uten utdannelse, ofte skoletapere som går inn i militsen fordi de ikke får noe
annet arbeid, og på den andre siden de mer profesjonelle militsfolkene,
offiserer og spesialister som kriminaletterforskere etc.[187]
Han peker på et stort behov for opprydning innen militsen, for å få bukt med
både korrupsjon og brutalitet og mener at Putins regjering har kommet godt i
gang med dette arbeidet[188],
selv om der gjenstår mye – altfor mye. Militsen har lenge vært beryktet for
sin brutale fremferd[189],
og Jurij forteller at noe av det verste han kunne tenke seg, var å havne i klørne
på militsen. I sovjettiden ville han heller bli arrestert av KGB enn av
militsen, for selv om KGB overhodet ikke gikk av veien for vold og tortur
”besto de i det minste av intelligente mennesker som hadde et mål med det de
gjorde, og som stoppet når målet var nådd”. Når det gjelder Pavels omtale av
Putin, blir Jurij nesten sint og gjentar og understreker det han har sagt
tidligere. Også i dag kom Jurij med sterke
utfall mot Den ortodokse Kirke. Jeg utfordret ham til å fortelle litt om seg
selv og sitt forhold til kristendommen. Han bekreftet det Roald hadde sagt, om
at han har jødisk bakgrunn, men kun etnisk, ikke religiøst, som han uttrykker
det[190]. Men i motsetning til
det Roald ga inntrykk av, er han ikke ortodoks kristen. Han hadde vært nær ved
å la seg døpe for ca. 15 år siden, men da presten[191]
han gikk til opplæring hos, ble drept under mystiske omstendigheter[192]
i 1990, kokte det hele bort. Vi er kommet til siste kveld i
Russland. Bagasjen er pakket, og jeg burde komme meg i seng, men jeg har liksom
ikke helt lyst til å gi slipp på den siste kvelden av en reise jeg aldri hadde
trodd jeg skulle få oppleve. Vil jeg noen gang få komme tilbake hit? Jeg er
dypt og inderlig takknemlig for at jeg fikk denne reisen, og det gjorde meg godt
å høre Asgeir si da vi var ute alene en tur i kveld, at han også synes vi har
hatt en fin reise. Jeg føler jeg har lært land og folk bedre å kjenne, og ønsket
om å lære mer, er ikke blitt mindre, heller tvert om. Språklig sett har jeg
hatt et enormt utbytte av reisen. Jeg befinner meg antakelig omtrent der jeg var
med spansken i 1990, og det skal ikke så mye til før russisken virkelig kommer
på glid. Jeg har greid de fleste situasjonene, selv om jeg noen ganger også
har stått noe ganske ettertrykkelig fast.
Fredag 26.07
Avreisen fra hotellet gikk greit. Vi
hadde bestilt minibuss[193],
og ankom flyplassen i god tid – trodde vi! Men jeg hadde blingset på tiden,
og det flyet jeg trodde gikk 12.50, viste seg å ha avgang 11.50. Selv om vi
fremdeles hadde borti halvannen time på oss, må jeg innrømme jeg ikke hadde
det helt godt da tabben gikk opp for meg, og jeg ba ganske intenst om Guds
hjelp. Og vi skled gjennom tollen helt uten kontroll, mens damen i
innsjekkingsskranken beklaget at hun ikke kunne tilby oss annet enn seter på
business-class. Hva bagasjen veide, og hvor mye håndbagasje vi hadde med oss,
brød hun seg ikke om. Passkontroll og sikkerhetskontroll gikk like smertefritt,
og så var det bare å gå ombord i flyet. Det hele tok litt over et kvarter[194]!
Ikke er jeg istand til å se dette som annet enn svar på bønn! Det skal innrømmes at komforten på
business-class er en ganske annen enn på normal plass – artig å ha opplevd
det, særlig
når vi ikke måtte betale for luksusen. Antakelig var flyet overbooket, og de var nødt til å stappe oss inn fordi vi hadde bekreftede
billetter. Og ingen skal fortelle meg at Tupolev’en
ikke er et like bekvemt[195]
fly som noe annet! – selv om Vebjørn syntes det suste vel mye fra
friskluftanlegget. Ankomsten til Gardermoen var helt
etter ruten. Men jeg har aldri før opplevd så grundig passkontroll ved
innreise til Norge, et resultat av Schengen-samarbeidet med EU. Vi kom jo denne
gangen fra et land utenfor Schengen-området, og Russland har de senere årene vært
kjent som transittland for både menneske- og narkotikasmugling. Sånn sett
forundret det meg mer at ikke tollen var betjent. Pga. NSB’s sommerinnstillinger måtte
vi ta lokaltog til Oslo S. På Lillestrøm sa vi farvel til Unni og Vidar som ga
sterkt uttrykk for at de hadde hatt en fin og opplevelsesrik tur. Jeg satt
sammen med Vebjørn på toget, og jeg ble veldig glad da også han sa at han
syntes han hadde hatt en fin tur. Etter opplevelsene på togene
underveis oppleves Vestfold-trikken nesten som et antiklimaks. Her skjer intet
annet enn at toget bringer deg fra ett sted til et annet – bortsett fra at
BM70-settet slingrer og rister enda mer enn de russiske togene. Men det er vel på
tide å innstille seg på hverdagen igjen, og jeg er egentlig bare glad – svært
glad, faktisk - vi slipper selgere, tiggere og musikanter på stillevogna!
Epilog
En drøm blitt er virkeliggjort, men
jeg føler slett ikke at jeg har mistet drømmen. Den har endret karakter, men
den er ikke blitt borte. Drømmen er nå knyttet til konkrete steder, mennesker,
opplevelser og gode minner. Helt siden jeg som 8-9-åring leste
tegneserieversjonen[196]
av boken om
kosakkhøvdingen Taras Bulba[197],
har Russland hatt en sterk dragning på meg, og lysten til å lære Russland
bedre å kjenne er bare blitt enda større etter denne reisen. Får jeg
muligheten, drar jeg mer enn gjerne tilbake. Ikke minst har jeg lyst til å
videreutvikle russiskferdighetene mine. Når jeg tidligere har tenkt
transsibirske, har jeg alltid tenkt strekningen Moskva-Vladivostok. Jeg er
imidlertid inderlig takknemlig for at 50-årsgaven uttrykkelig sa Moskva-Beijing.
Turen hadde ikke blitt tilnærmelsesvis så spennende og opplevelsesrik hvis vi
ikke hadde fått med oss den kinesiske og den mongolske biten. Jeg er også glad
for at vi valgte å følge rådene om å begynne i Beijing og reise vestover. Både
viste det seg lettere å planlegge reiseruten når vi begynte i den enden der
det var færrest forbindelser, og ikke minst var det godt etter å ha vært på
reise i 3½ uke å ha kort vei hjem og slippe flybytte og ventetid underveis. Takk,
Torunn, Asgeir, Vebjørn og Eivor for oppfyllelsen av en drøm jeg aldri trodde
skulle bli oppfylt noensinne – og for en opplevelse som langt overgikk drømmen!
Takk,
gutter, for at dere ga meg fellesskapet i opplevelsen! Takk,
Unni og Vidar, for at dere ble med! Det har vært hyggelig og berikende å
oppleve dette sammen med dere. Takk,
kjære Gud, for at du har beskyttet oss mot alle farer, kriminalitet, sykdom og
ulykker – og trøbbel med myndigheter og grensekontroller!
[1]
- ”Den røde krigers by”, hovedstaden i Mongolia, oppkalt etter frigjøringshelten
og kommunistlederen Sukhbaatar.
[2]
- for å oppleve Baikal-sjøen. Irkutsk var dessuten fra gammelt av
administrasjonsbyen for hele Sibir. I Jules Vernes bok ”Tsarens kurer”
spiller byen en sentral rolle, og det er antakelig riktig at det var slaget
om Irkutsk som avgjorde kampene mot tartarinvasjonen på slutten av
1800-tallet.
[3]
- i dag den største byen i Sibir. Før 1917 het byen Novonikolajevsk,
oppkalt etter tsar Nikolaj I. I tsartiden var byen senter for forviste
intellektuelle og kunstnere, og det utviklet seg et blomstrende kulturliv,
med bl.a. flere av Russlands mest berømte ballettskoler. Byen blir ofte
omtalt som Sibirs Paris, og kulturlivet preger den fortsatt.
[4]
- der tsar Nikaloaj II og hele hans familie ble drept av bolsjevikene. Byen
het Sverdlovsk i sovjettiden, oppkalt etter Lenins nære medarbeider Jakov
Sverdlov som Lenin opprinnelig hadde utsett som sin etterfølger. Sverdlov døde
imidlertid i 1919, bare 33 år gammel. Det var Sverdlov som ga ordren om å
henrette den avsatte tsaren og hele hans familie.
5]
- Sergejs landsby, etter helgenen Sergej av Radonesj som grunnla både (lands)byen
og det store Treenighetsklosteret der.
I sovjettiden het byen Zagorsk (”Bortenfor åsene”).
[6]
- noe vi er enda mer glade for i ettertid! [7] Intourist-representanten i Oslo virket oppriktig flau på vegne av sitt firma da hun fikk vite dette, og ba om å få vite hvor vi hadde fått ordnet reisen, så hun kunne henvise andre dit.
8]
Det viste seg at i enkelte større forretninger var det mulig å betale med
Visa. Det var visstnok også mulig å heve dollar på Visa-kortet i enkelte
banker for så å veksle til lokal valuta.
9]
Moskva-tid = norsk sommertid + 2 timer.
10]
Beijing-tid = norsk sommertid + 6 timer. 11] Renminbi yuan [NOK 0,92 = CNY 1,-]. [12] Nadaam – de tre mannlige dyders fest.
13]
De er verdiløse i Russland også, så vi tar dem med hjem som bokstavelig
talt en lærepenge.
14]
De var veldig åpne på det at i Beijing er svindel regelen, ikke unntaket.
[15]
Et godt råd: Hvis du er usikker på veien, så vær forsiktig med å be om
hjelp - eller gjør det på den rette måten. Å innrømme at man ikke vet,
er for en kineser å "tape ansikt". Hvis du ber en kineser
forklare deg veien dit du skal, og han ikke vet, vil han gi deg en eller
annen forklaring som leder deg helt på vidotta, heller enn å innrømme at
han ikke vet. Still enkle ja/nei-spørsmål. Det kan de besvare uten å
"tape ansikt". [16] I hvert fall Asgeir og jeg har som utgangspunkt at når vi er i et fremmed land, skal vi spise det man spiser i det landet. Men da vi så en kineser sitte og spise froskerogn, var vi enige om at ett sted går grensen!
17]
”Heller froskerogn enn MacDonalds!” [18] - type "Knoll og Tott". [19] Mao-mausoleet er stort! Lenin-mausoleet i Moskva blir puslete ved siden av. Utenfor mausoleet står det store monumenter i typisk kommunistisk heltestil. Disse monumentene fremstiller en glorifisert versjon av høydepunkter i kommunistenes kamp for å overta makten i Kina på 1930- og -40-tallet. [20] - f.eks. når Lucky Luke leter etter Dalton-brødrene i China-town.
[21]
Dette er en løsning som er valgt flere steder i verden, bl.a. i Alpene og i
Andesfjellene. Den er atskillig rimeligere i anlegg enn spiraltunneller, men
den setter grenser for hvor lange tog man kan kjøre.
[22]
Jeg noterte meg følgende loktyper: BK (el), DF4, DF4D (de) og BJ (dh).
[23]
1435 mm [24] 1520 mm
[25]
I det hele tatt fungerte opplegget fra Sundowners svært godt, når vi ser
bort fra hotellene i Irkutsk og St. Petersburg, og med unntak av en liten
misforståelse i Irkutsk hadde vi ingen problemer med å få de tjenestene
som var avtalt. [26] Etter ruten skulle toget gå fra Erlian da.
[27]
Vi undret oss over hvem som ville ta seg fra Kina over til det lutfattige
Mongolia. Etterhvert har det blitt klart at det først og fremst dreier seg
om tre grupper:
Kinesiske
opposisjonelle som prøver å komme unna den politiske undertrykkelsen i
hjemlandet. Vi skal ikke glemme at tross en smilende overflate og stor
bevegelsesfrihet for utlendinger, er Kina fortsatt et beinhardt diktatur
hvis ledere ikke betenker seg et øyeblikk for å bruke rå militærmakt,
inkludert panservogner, mot egen befolkning, som i Beijing i 1989. Trusselen
ny om maktovergrep holdes åpenlyst frem mot ethvert forsøk på politisk
opposisjon.
”Kunder”
hos menneskesmuglere. Ruten fra Sørøst-Asia, gjennom Kina og videre
gjennom Mongolia og Russland er en av de mest trafikkerte
menneskesmuglerrutene.
Nordkoreanske
flyktninger som risikerer å bli sendt tilbake til tortur og henrettelse
hvis de blir oppdaget i Kina. Særlig kristne og praktiserende tilhengere av
andre religioner er i fare i denne sammenheng, og mange av dem blir tatt
nettopp når de forsøker å krysse grensen mellom Kina og Mongolia. [28] Loket nå var en russiskbygd 2M62U (dobbel "Taigatrommel"). [29] Mongolsk/Øst-sibirsk tid = norsk sommertid + 8 timer. [30] Tomflasker gjorde også nytten, skulle det være mangel på steiner. [31] Rabarbraen kom til Europa med Djenghis Khans gyldne horde. [32] Jeg tok med meg to løker, men dessverre pakket jeg dem feil, slik at de ikke fikk "puste". Jeg plantet dem i hagen hjemme, men de var ødelagte, så det ble aldri noe av det. [33] På mange måter er mongolene fremdeles et rytterfolk, og på landsbygda får barna ofte sin egen hest allerede i 5-6-årsalderen.
[34]
Han er avbildet på pengesedler og frimerker, og det var Djenghis Khan
vodka, Djenghis Khan restaurant osv. I ger-ene, både i turistleiren og
hos nomadene, var det også bilder av Djenghis Khan. [35] Gjæret melk kalles også ”mongolsk øl” og er råstoffet ved fremstillingen av mongolsk vodka. [36] - en slags "gammelost" [37] Både kulltabletter og Immodium kom vel med for å få magene i form igjen. [38] - type ”Snipp og Snapp”! [39] - lenge antatt å være samme sykdom som Svartedauden. Nyere forskning trekker imidlertid dette i tvil. Sykdommen er ikke tilnærmelsesvis så smittsom som Svartedauden skal ha vært. [40] USD 1,- er ca. MNT 1090. Dvs. at NOK 1,- er ca. MNT 146.
[41]
Gatebarna ”bor” i kloakknettet under Ulaan Baatar sentrum. Dette er det
eneste stedet de kan søke tilflukt i og ha håp om å overleve vinterkulden.
Flere steder så vi kloakkummer der lokkene var fjernet. Dette var
gatebarnas ”inngangsdører”. Hvis ikke Mongolia klarer å gjøre noe med
fenomenet gatebarn, vil de miste store deler av den generasjonen som skal
videreføre demokratiseringen. Resultatet kan bli en kriminalitet det vil ta
generasjoner å få bukt med.
[42]
Gatebarna slapp ganske enkelt ikke inn i butikkene for å handle, dersom de
fikk penger. De forretningsdrivende fryktet at de ville rundstjele dem,
derfor ble gatebarna håndfast stoppet i døren. [43] Mongolia har (i 2002) 30-35% registrert arbeidsløshet, men her er også store mørketall. [44] - russisk.
[45]
Også i Mongolia går politiet uten skytevåpen. [46] I ettertid har jeg fått vite at Ulaan Baatar også har en metro som knytter sammen sentrum med noen nyere forsteder nord for byen. en av stasjonene ligger under selve jernbanestasjonen. Metrovognene skal være av russisk standardtype, samme som i Moskva og St. Petersburg. [47] I Gandan-klosteret som så mange andre steder, så vi vulgærturistenes manglende respekt for folks religionsutøvelse. Man kan mene hva man vil om den ene eller den andre religionen, eller om religion i sin alminnelighet, men mennesker som utøver sin religion, bør vises respekt fordi dette er dypt alvor for dem, ikke behandles som folkloreartister i et turistshow! [48] Mongolias første jernbane ble bygd i 1938 fra Ulaan Baatar til Nailakh med en sporvidde på 750 mm, samme som Urskog-Hølandbanen og Osbanen her hjemme. [49] - pæling. [50] Apotekeren var veldig stolt over å kunne tilby meg medisiner fra Tyskland. Det var for ham garanti for at det var skikkelige saker. [51] - i motsetning til sommerpalasset. [52] Vi møtte flere som mente at pga. manglende balsamering, var der ikke noe igjen av Sukhbaatar i mausoleet. [53] Toget vi skal reise med, har ikke spisevogn. [54] Kanskje vi skulle sende hele NSB-ledelsen på kurs til Kina og Mongolia? [55] M62MU-004 [56] Type TEM3 [57] Sibir er delt i tre administrative enheter, Vest-Sibir, Øst-Sibir og "bortafor Baikal" (Zabaikalskaja). [58] Han snakker forresten konsekvent om Leningrad, ikke St. Petersburg. [59] RUR 1,- = NOK 0,23. [60] VL for Vladimir Lenin: "Kommunisme er sosialisme pluss elektrifisering av samfunnet!" [61] Jeg har i ettertid sendt inn en klage til Skandiabanken, for det er helt klart at det er der feilen ligger når kunder i andre banker uten videre får kontakt, og der er rikelig dekning på kontoen. I første omgang fikk jeg et svar som best kunne tolkes som ”Så, så, dette vet vi mer om enn du!”, men etter at jeg hadde sjekket litt gjennom jobben og tilkjennegitt hva jeg jobber med, fikk pipa en annen låt. De er nå i full gang med å finne svakheten i systemet sitt og vil gi meg tilbakemelding etter hvert. [62] Baikal er 636 km lang og 86,6 km bred på det bredeste. Overflaten utgjør tilsammen 34.500 km2 med en samlet kystlinje på 210 mil. På det dypeste er den 1637 m dyp, og den rommer mer enn 23 millioner liter vann, dvs. mer enn 20 % av alt tilgjengelig ferskvann I verden. Den er dobbelt så stor som Tanganyikasjøen og like stor som alle ”De store sjøene” (Superior, Michigan, Huron, Erie og Ontario) tilsammen. Mer enn 330 elver og bekker forsyner Baikal med vann fra et over 500.000 km2 stort nedslagsfelt. Bare én elv renner ut, Angara-elven. [63] 25 min. å gå inn til sentrum. [64] Mens man tidligere kun hadde dekket lokale behov, førte 2. verdenskrig til en voldsom økning I fiskingen i både Baikal og andre russiske innsjøer for å skaffe nok forsyninger til både troppene og den øvrige befolkningen. Dette anså man som nødvendig for å kompensere det tapet av mat som krigshandlingene forårsaket. Etter krigen fortsatte imidlertid fiskeriene på det samme høye nivået, og på slutten av 1970-tallet var man I ferd med å utrydde fiskebestanden I Baikal totalt. I motsetning til mange andre innsjøer, reagerte man I tide, og fiskebestanden klarte å komme over kneiken. Imidlertid er Baikal i dag truet av andre årsaker. Industrien I sjøens nedslagsfelt pøser ut forurensning, og forskere frykter at den store bestanden av mikrokreps som er årsaken til det rene, klare vannet, kan dø ut som følge av at oksygennivået I sjøen faller. Det vil ha katastrofale konsekvenser, for det er mikrokrepsene som tar unna organisk materiale som ellers ville ha ødelagt vannet I sjøen. [65] Bekreftes av både Asgeir og meg. [66] - som for mitt vedkommende besto av omul, en laksefisk som kun finnes i Baikal. Den er den eneste laksefisk i ferskvann som føder levende unger. Man antar at omulen opprinnelig er en saltvannsfisk som, I likhet med flere andre arter, både fisk og andre dyr, klarte å omstille seg da Baikal ble adskilt fra Ishavet og saltgehalten etterhvert forsvant, en prosess som sannsynligvis strakte seg over flere årtusener. [67] Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at kombinasjonen av møkk, støv og gammel røyklukt på rommet var den utløsende årsaken til nattens astmaanfall, og det tok meg faktisk et par dager og intensiv bruk av bricanyl-tabletter får å få astmaen under kontroll igjen. [68] Vi kommer også til å gi tilbakemelding til Sundowners. [69] Kirov var partisjef i Leningrad (St. Petersburg) og ble myrdet i 1935, antakelig på Stalins ordre. Mordet på Kirov ble det påskuddet Stalin trengte for å sette i gang utrenskningen av de siste opposisjonelle elementene innad i kommunistpartiet, de såkalte Moskva-prosessene, der et utall ledende partifolk ble dømt til henrettelse eller konsentrasjonsleirfangenskap på de mest latterlige anklager. I håp om å redde seg selv, samarbeidet de tiltalte med NKVD (senere KGB) og tilsto alt de var tiltalt for. Det hjalp dem imidlertid ikke. Hvor mange som ble drept eller forsvant for all fremtid i denne mest omfattende terrorbølgen i hele Stalins regjeringstid, er det ingen som vet, men det er i alle fall snakk om flere millioner mennesker. Også utenlandske kommunistledere som etter Stalins syn hadde vist for stor grad av selvstendighet, ble innkalt til Moskva "til konferanser", arrestert og dømt etter samme mønster. Også mange av disse samarbeidet og tilsto, men like forgjeves. [70] - dessverre da romerkirken har forsuret et allerede anstrengt forhold til de ortodokse ved å opprette egne bispedømmer i Sibir og intensivere sin innsats der. Selv om der skulle være nok av ikketroende å ta av, mistenker de ortodokse romerkirken for proselyttisme blant ortodokse kristne, og man frykter at det er det gamle romerske hegemonikravet som ligger til grunn. Den ortodokse kollegietanken om et fellesskap mellom likeverdige patriarkater er fremmed for romerne med deres juridiske kirkeforståelse. Nå skal det i anstendighetens navn sies at akkurat kirken i Irkutsk ser ut til å være fra siste halvdel av 1800-tallet og er antakelig bygd for å betjene forviste polakker. På folkemunne kalles den også bare "den polske kirken". [71] På bakgrunn av en hjemlig strid om bruken av begrepet katolsk, der romerkirken prøver å monopolisere begrepet, var det interessant å legge merke til at skiltet utenfor kirken klar og tydelig sier på både russisk og engelsk at det er en romersk-katolsk kirke, ikke bare katolsk. [72] Spedbarna ble døpt ved hel neddykking, de større barna og ungdommene ved at hodet ble dukket ned i døpefonten. [73] Den andre kirken var fortsatt museum, og den romersk-katolske har tydeligvis vært konsertlokale. Muligens er den det fremdeles. Det var annonsert en del religiøse konserter med et klart romersk-katolsk preg, og det virket som om kirken i det minste delvis var tatt i bruk som kirke igjen. [74] - mørkt, nedslitt og med et skittent preg, langt fra de gloriøse bildene fra Monte Carlo og liknende. [75] Det kommer jeg heller ikke til å gjøre i evalueringen til Sundowners! [76] Jeg rakk å fotografere en del tog før avgang: lok type VL65, VL85 (el) og TsjEM3 (de), motorvogn-typene ED9T og ED9M (el) samt en svillepakker i arbeid på stasjonsområdet. Jeg la også merke til en VL85 som dro av gårde med et godstog på rundt 150 store boggivogner, dvs. en togvekt på 15.000 - FEMTEN TUSEN(!) - tonn! [77] For all del: Ikke ett vondt ord om de andre togene! [78] Konduktørene hadde full oversikt over hvem som hørte til på deres vogn, og når det nærmet seg avgang, holdt de ”vareopptelling”. Hvis vi av en eller annen grunn ville gå ombord igjen på en annen vogn enn vår egen, måtte vi si fra til vår konduktør på forhånd, og konduktøren der vi gikk ombord, sørget for å få bekreftet av vår konduktør, at vi hørte til ombord. [79] Hva hvis det skjer en ulykke eller oppstår brann om bord? Det samme spørsmålet melder seg også når vi ser blokkeringsmekanismen for å hindre at kupédørene skal kunne åpnes utenfra, en slags bolt som kun kan betjenes innenfra - greit for å forhindre tyverier, men hva ved ulykke eller brann? [80] Motorvognsett type ER9K (el) med gammel front og SSSR-emblem med hammer og sigd i fronten!
[81]
Komsomol er kommunistpartiets ungdomsorganisasjon. Pravda (”Sannheten”)
var i sovjettiden Russlands største og viktigste avis og offisielt organ
for partiet. Komsomolskaja Pravda var – og er tydeligvis fortsatt –
ungkommunistenes offisielle organ. [82] Alle klokkeslett heretter er i Moskva-tid. Det er for øvrig Moskvatid som oppgis i jernbanerutene over hele Russland. [83] I Krasnojarsk fotograferte jeg motorvogntypene EP1 og ER9P (el) samt et lok type VL60OK (el). [84] Vi traff tilfeldigvis på dem igjen på Nevskij Prospekt i St. Petersburg, og ja, han hadde funnet det han kom for. Han hadde funnet bestefarens grav og sett restene av leiren der han døde. Det hadde vært tøft, men han var glad for å ha vært der, en opplevelse jeg kjenner igjen fra mitt eget besøk i Natzweiler i 1990. [85] - og det er kun de av oss som bruker Telenor, som får kontakt. Først nærmere Moskva får Unni kontakt med sitt NetCom-abonnement. [86] Familien var bosatt i Sør-Kaukasus, ikke langt unna Tjetjenia. Fra Omsk hadde de fremdeles 3 døgns togreise foran seg. Lena var forresten helt klar i sin uttalelse om tjetjenerne: Banditter og terrorister hele bunten! [87] I sovjettiden ble det tatt nokså lett på spørsmålene om sikkerhet for befolkningen rundt kjernefysisk virksomhet. Det er bl.a. blitt avslørt i løpet av de siste 10 årene at under både Stalin og Khrustsjov forekom det tilfeller der regimet aktivt brukte befolkningen som prøvekaniner for utviklingen av kjernefysiske våpen. Det var kun sikkerhet av militær karakter det ble lagt vekt på. [88] Særlig i St. Petersburg har de fått et visst medhold, muligens som en del av et motsetningsforhold mellom Moskva og St. Petersburg, og i Aleksandr Nevskij-klosteret vrimlet det med ikonaktige fremstillinger av tsaren med familie og bøker med forherligende innhold. Dette viser hvor lite klokt det er for en seierherre å henrette en slagen fiende. Det eneste man oppnår, er å skape en martyr, i dette tilfellet en høyst ufortjent martyr. [89] Jeg fotograferte et utstilt damplok type SU og et elektrisk type TsjS7. Så også et utrangert VL22, men rakk ikke å fotografere det. [90] Det er ingen god følelse å være så hjelpeløs! Jeg forstår godt at pleietrengende gamle kan føle sin hjelpeløshet nedverdigende. [91] I likhet med flere andre av byene vi har vært i, kjent fra Jules Vernes bok "Tsarens kurér". På den tid Jules Verne skriver om i sin bok, endte jernbanen her, og reisende til Sibir måtte krysse Volga med båt og ta seg videre østover til fots eller med hest og vogn. Krigen mot tartarene, som er den historiske bakgrunnen for Jules Vernes bok, var den vesentlige årsaken til at arbeidet med den transsibirske jernbanen ble bygget. [92] - etter forfatteren Maksim Gorkij, pseudonym for Aleksej Maksimovitsj Pesjkov (1868-1936). [93] Vi så akkurat samme glassene i en butikk i Moskva til godt og vel det dobbelte av hva vi ga på stasjonen i Vladimir. [94] I Kina og Mongolia trengte de mindre enn 5 minutter på å gjøre unna registreringen og levere passene tilbake. [95] - og kvelden etter passerte Vebjørn og jeg en ung jente som ikke levnet mye tvil om hvilket ærend hun var ute i. Vi fikk senere vite at dette kan foregå så åpenlyst og pågående fordi selv politiet er involvert i geskjeften. [96] Matrjoska betyr lille mor, noe som sikter på at dukkene bærer mindre dukker i seg, slik en mor bærer sine ufødte barn. [97] - oppkalt etter "underet i Kazan" på 1300-tallet da mongolene truet byen. Nettopp da situasjonen så som mest håpløs ut, tok byens presteskap med erkebiskopen i spissen Maria-ikonet med seg og gikk syngende i prosesjon ut mot mongolhæren som beleiret byen. Presteskapets mot vakte en så stor respekt hos mongolene at de brøt beleiringen og dro videre. På denne måten ble byen reddet. Mange kirker i Russland er oppkalt til minne om denne hendelsen, og der finnes utallige reproduksjoner av ikonet "Guds Mor fra Kazan". [98] Heldigvis har man ikke tatt vekk de røde stjernene på tårnene i Kreml. Deres historie er langt lenger enn sovjetregimets. Den røde plass het også Den røde plass lenge før Lenins tid. Rød på russisk er synonymt med vakker, og den røde stjernen er synonymt med den vakre stjernen = Betlehems-stjernen. Det er jo litt av et paradoks at det symbolet som ved siden av hammeren og sigden ble det fremste symbolet for den ateistiske kommunismen, i virkeligheten er symbolet på Frelserens fødsel i Betlehem, og mens kommunismen etter hvert er en utdøende ideologi, viser troen på Ham som ble født i Betlehem seg å ha livskraft også inn i det 3. årtusen. Mens kommunistpartiet mister oppslutning, vokser den ortodokse Kirken i Russland - jfr. dåpsgudstjenesten i Irkutsk. [99] Sjukov var Russlands øverste militære leder under 2. verdenskrig. Riktignok var Stalin selv i navnet øverstkommanderende og hadde høyere grad (generalissimus, en tittel jeg kun har sett brukt av Stalin i Russland, Franco i Spania og Ciang Kai-chek i Kina), men det var Sjukov som ledet styrkene i kamp. Han var en avholdt leder og oppnådde en enorm popularitet både i de væpnede styrkene og i befolkningen. Så populær ble han, at da krigen var over, ble han rammet av Stalins sykelige sjalusi og forvist til en mindre viktig post som militærguvernør ”bortafor Baikal”. Men selv ikke Stalin tok sjansen på å henrette ham eller la ham forsvinne i de mange konsentrasjonsleirene. Etter Stalins død ble Sjukov etterhvert rehabilitert og fikk igjen stillingen som øverstkommanderende. Han er begravd ved Kreml-muren. Men det skulle altså gå 50 år før man satte opp en statue av ham. [100] Joda, ordet betyr ikke annet enn bevoktning, men OKHRANA var i sin tid navnet på tsarens hemmelige politi, grunnlagt av Peter den store (Tsar Petes nære venn fyrst Mensjikov var OKHRANAens første øverstkommanderende.). OKHRANAen var dypt og inderlig forhatt i den russiske befolkningen og ble oppløst av Kerenskij-regjeringen etter februarrevolusjonen i 1917. Mange av OKHRANA’ens funksjonærer fant seg imidlertid en ny oppdragsgiver i Lenin-regimets etter hvert like forhatte TSJEKA (- ”Den ekstraordinære kommisjonen”, senere NKVD, MGB og til slutt KGB) etter bolsjevikenes statskupp senere samme år. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1992 ble også KGB oppløst og erstattet av en ny sikkerhetstjeneste FSB. [101] I det hele tatt er alkohol et stort og merkbart problem i Russland. Alkoholisme er sterkt utbredt, og hvert år dør et skremmende høyt antall mennesker pga. alkoholbruk. Blant menn under 40 er alkohol hinsides sammenlikning den viktigste dødsårsaken. Vinterstid fryser alkoholikerne ihjel, og sommerstid dør de av heteslag fordi alkoholen tørker ut kroppen. Både Pavel og Jurij gir klart uttrykk for at en vesentlig årsak til den ekstreme alkoholbruken, er den enorme tilgangen. Det er lettere å få kjøpt alkohol enn mineralvann, og gjennomsnittsprisen på vodka er like lav som prisen for en flaske vann. De mener bagge at den eneste måten å komme det enorme alkoholproblemet til livs, er å begrense tilgangen – og ingen av dem kan på noen måte sies å være avholdsmenn! Våre hjemlige alkoholliberalere kunne ha godt av en studietur til Russland. Da ville de kanskje forstå hvor på jordet de er! [102] Stalin pleide å holde store fester der poenget var at gjestene skulle drikke mest mulig, og ingen vågde å takke nei når Stalin bød på en ny drink - og en ny - og en ny ... Selv drakk han nesten intet. I stedet lyttet han, for ”av barn og fulle folk ...” [103] Gosudarstvennoj Universalnij Magazin – Det statlige universalmagasinet. [104] - en ære som med langt større rett burde tilfalt sosialdemokraten Kerenskij som ledet det forrige forsøket på å skape et demokratiske regime, som Lenin knuste ved sitt statskupp. [105] - Mikhail Kalinin, Sovjetunionens første president. Etter Kalinins død levde presidentembetet fullstendig i skyggen av embetet som generalsekretær i kommunistpartiet. Først under Mikhail Gorbatsjov fikk presidentembetet igjen reell politisk betydning. Byen Köningsberg, filosofen Immanuel Kants fødeby, i det tidligere Øst-Preussen fikk navnet Kaliningrad etter at russerne annekterte Øst-Preussen etter 2. verdenskrig. Hele Øst-Preussen fikk samtidig navnet Kaliningrad fylke (”oblast”). i dag er Kaliningrad isolert fra det øvrige Russland. Alle forbindelsesveier går gjennom Litauen og hhv. Latvia og Hvite-Russland, og i forbindelse med de baltiske landenes kommende innmelding i EU utgjør denne forbindelsen et problem da Schengen-traktaten krever visum til hele Schengen-området for transitreiser gjennom et Schengen-land. Russland protesterer mot dette og krever fri ferdsel på vei og jernbane til og fra Kaliningrad. Dersom dette problemet ikke finner en løsning, kan det utvikle seg til en konflikt på linje med mellomkrigstidens korridorproblem mellom Tyskland og det daværende Øst-Preussen. [106] - opprinnelig polsk adelsmann, grunnleggeren av TSJEKAen, det senere KGB. [107] - Andropov, tildligere KGB-sjef, og Tjernjenko: De to siste sovjetiske lederne før Mikhail Gorbatsjov. Begge to var gamle og syke da de overtok ledelsen av parti og land, og de regjerte gjennomsnittlig ett år hver. Gorbatsjov var Andropovs kandidat til å overta vervet da Andropov døde, men Bresjnev-fløyen i politbyrået var fremdeles sterk nok til å få sin mann, Tjernjenko, inn i stedet. Da Tjernjenko døde, kom imidlertid den gamle Bresjnev-fløyen i mindretall, og reformistene fikk flertall for å utnevne Gorbatsjov. Det er et tankekors at initiativet til reform av sovjetsystemet faktisk kom fra kretser med bakgrunn i KGB. Antakelig skyldtes dette at KGB hadde større innsikt i folks tenkemåte enn mange andre i sovjetledelsen, og at man der i større grad enn eller var klar over at det i lengden var uholdbart og umulig å opprettholde undertrykkelsen (Vi så også i DDR i 1989 at det var KGB som til slutt presset Erich Honnecker til å gå av og overlate makten til Egon Krenz.). Også Vladimir Putin har sin yrkesbakgrunn i KGB. [108] - verdens første romfarer. [109] Sist jeg var i Moskva, så jeg soldater fra arméen i full gang med reparasjonsarbeider her. [110] - kors til å bære på brystet (pectoral = ved hjertet). [111] - eller Den store fedrelandskrigen, som russerne kaller den. For mange russere er betegnelsen 2. verdenskrig helt fremmed. [112] Joda, russiske klostre var i tidligere århundrer også festninger som skulle verne det troende, kristne russiske folk mot vantro fiender, særlig under mongolinvasjonene på 1300- og 1400-tallet (og også under den polsk-litauiske invasjonen på begynnelsen av 1600-tallet, men jeg har problemer med helt å forstå det også, jeg, akkurat som jeg har problemer med å forstå den vestlige kristenhetens korstog i middelalderen, spesielt dem som hadde som hovedmål å bekjempe Den ortodokse kirke, slik som det såkalte korstoget mot esterne. [113] I ettertid har jeg fått vite at bilen antakelig kan ha tilhørt metropolitt Kirill av Smolensk, en av Den russisk-ortodokse Kirkes fremste ledere og sannsynlig arvtaker etter patriark Aleksej II. Metropolitt Kirill skal være bosatt i Donskoj-klosteret. Det forhindrer imidlertid ikke det berettigede i å stille spørsmål ved en slik måte å bruke Kirkens midler! [114] Jo, der finnes unntak. På IVSS-konferansen i Wien i september 2000 traff jeg en russisk prest som gjør et drivende godt arbeid for og blant hørselshemmede, og der finnes ganske sikkert også andre positive eksempler, men de arbeider stort sett uten økonomisk støtte fra sine kirkelige overordnede og sliter med å få endene til å møtes. Den russisk-ortodokse Kirke kunne med fordel lære av andre ortodokse kirker, som den rumenske, den egyptiske og av den nåværende patriark Bartholomeos av Konstantinopel. [115] Ultranasjonalister som vil skru klokken 100 år tilbake og gjeninnføre tsardømmet. Riktignok har patriark Aleksej II markert en viss avstand til de mest ytterliggående ved å nekte å delta i begravelsen av tsarfamilien i Peter- og Paulkatedralen i St. Petersburg og ved å ta avstand fra forsøkene på å få tsarfamilien anerkjent som helgener. [116] Putins regjering synes å holde en noe større avstand til kirkeledelsen enn hva Jeltsin gjorde. Bl.a. har han sagt nei til flere av kirkeledelsens krav om økonomiske fordeler. [117] Utsatt på ubestemt tid, dels pga. motstand fra befolkningen og dels pga. manglende midler.. Grunnmuren fra katedralen utgjør i dag fundamentet for Moskvas berømte utendørs svømmebasseng. [118] Buegangen var en del av den første engelske ambassaden i Moskva, en bygning fra første halvdel av 1600-tallet, en av de første utenlandske ambassadene i Russland overhodet. [119] Ja, det finnes en hemmelig, dypereliggende Metro 2, men det aller meste av de ryktene som svirrer om denne, er nettopp rykter. Det samme gjelder ryktene om den hemmelige byen som skal kunne huse flerfoldige tusen mennesker i årevis i en krigssituasjon. Det dreier seg sannsynligvis om mindre kommandosentre som er sammenknyttet med én eller flere hemmelige metrolinjer. [120] I sovjettiden kunne ikke privatpersoner eie fast eiendom. Alt tilhørte stat og kommune. Man fikk tildelt bolig ”etter behov” – i hvert fall i teorien. I praksis var der en enorm boligmangel, spesielt i storbyene, og man måtte ha spesiell tillatelse for i det hele tatt å få bo i byer som Moskva. Systemet med tildeling av bolig førte ofte til at flerromsleiligheter ble delt opp i flere boenheter med felles kjøkken, toalett og bad. Opptil 5 mennesker kunne bo på ett og samme rom. På landsbygda var boligsituasjonen lettere, og de fleste familier fikk tildelt egne hus. På begynnelsen av 1990-tallet fikk alle som bodde i småhusbebyggelse, overta hus og hage (inntil ett mål) som privat eiendom. I 1995 fikk alle som bodde i blokk, tilbud om å overta den leiligheten de bodde i. Jurij og familien bodde den gangen i en liten 2-roms leilighet som de overtok og solgte. Slik fikk de midler til å kjøpe den 3-roms leiligheten de nå bor i. [121] Kleptokrati: et regime av tyver, vanligvis brukt om regimer der maktpersonene har latt de offentlige midlene forsvinne inn på private bankkonti, gjerne i utlandet. [122] For 5-6 år siden ble juridiske spørsmål ofte avgjort med våpenmakt, spesielt spørsmål som handlet om rett til eiendom. I dag er våpnene for det meste bragt til taushet, og normale juridiske prosedyrer er i ferd med å få overtaket. [123] Komfyr dekorert med kors og ikoner! Noen vet å overdrive!! [124] Olav, som avtjente militærtjenesten i kystartilleriet, sier seg enig med Vebjørn i disse vurderingene. Jeg har i ettertid fått bekreftet fra en russisk web-side at godset i kanonen er for tynt til å tåle at kanonen avfyres. Kulene som ligger ved siden av, er dessuten for store til å passe i løpet. [125] Dette skjedde da man skulle slokke en brann i klokketårnet. Da man sprøytet vann på den glovarme klokken, sprakk den. [126] ”Barnas verden”, et 4-etasjers magasin som dekker et helt kvartal, med leker, barnemøbler, babyutstyr etc. [127] - etter alt å dømme fuglelopper, men slikt skal uansett ikke forekomme på et hotell! Etter 2 netter var både guttene og Vidar fulle av umiskjennelige utslett. Selv har jeg sluppet rimeligere unna, med noen bitt på føttene, antakelig fordi jeg i motsetning til de andre brukte pysj. [128] Forkosten var, også de andre dagene da vi hadde forhåndsbetalt, under enhver kritikk. Selv i Moskva for 10 år siden fikk vi bedre og rikeligere frokost! Det er så sin sak at hotellet virket som en levning fra sovjet-tiden, men maten trengte vel ikke være fra den gangen, den også? [129] - etter den julianske kalender som fremdeles var i bruk i Russland i 1917, 7. november etter den gregorianske kalender som vi bruker, og som i dag brukes over hele verden. I Norge var den julianske kalenderen i bruk frem til ca. 1770. Fra ortodoks side har det imidlertid vært et poeng i å holde fast ved den julianske kalenderen for å synliggjøre at de ortodokse kirkene er selvstendige og ikke lar seg diktere av paven i Roma – selv ikke når paven faktisk har et godt poeng, i dette tilfellet en mer nøyaktig kalender enn den julianske. [130] I sovjettiden ble stormingen av Vinterpalasset framstilt i heroiske malerier som viser hvordan de bolsjevikiske opprørerne kjemper seg over porten under sterk motstand. I virkeligheten spaserte de uhindret inn. Porten ble åpnet innenfra. I det hele tatt er det påfallende å se hvor dyktig Lenin hadde plassert sine tropper på alle strategiske punkter i byen: Peter- og Paulfestningen, marinebasen Kronstadt, panserkrysseren ”Aurora” ved kai inne i byen samt inne i selve Vinterpalasset der både parlament og regjering satt i møte. [131] Når det nå etter hvert blir kjent i hvor stor grad den keiserlige tyske regjering sto bak og støttet Lenin, og i hvor stor grad Lenin gikk sine tyske velgjøreres ærend, er dette nødt til å få konsekvenser for Lenins ettermæle – og også for diskusjonen omkring mausoleet og den hedring av Lenin som kommer til uttrykk der. Allerede nå er det blitt dokumentert at historien om den forseglede godsvognen gjennom Tyskland kun er en av kommunistregimets myter omkring Lenin. I virkeligheten skjedde Lenins reise helt åpenlyst og med åpen tysk støtte. For 1-2 år siden ble det vist en dokumentar på norsk fjernsyn der man klart og tydelig så Lenin i samtale med tyske offiserer på en stasjon i Tyskland. [132] Norge var det andre landet – etter Tyskland - som anerkjente den kommunistiske regjeringen i Russland, noe som tilskrives den innsatsen Anna Kolontaj, Russlands første kvinnelige ambassadør og i en årrekke ambassadør i Norge, gjorde. Anna Kolontaj evnet å komme på vennskapelig fot med mange innflytelsesrike personer i Norge helt på tvers av politiske sym- og antipatier, og bl.a. skal hun ha hatt en nær forbindelse med dronning Maud. [133] - p.t. verdens største. [134] - eller Leningrad som byen het i sovjettiden. [135] I motsetning til mange andre russere hadde denne karen ingen problemer med å forstå hvilken krig vi mente når vi snakket om 2. verdenskrig. [136] Vannet i denne delen av Neva er ganske salt, fordi tidevannet trenger inn, og elvebredden var kraftig bevokst med ålegress og andre saltvannsplanter. [137] Petrograd er fremdeles navnet på St. Petersburgs eldste bydel. Etter den første russiske revolusjon i 1912, fikk hele byen navnet Petrograd, inntil den under Stalin fikk navnet Leningrad. Gjennom hele sovjet-perioden har byens innbyggere på folkemunne fortsatt å kalle byen ”Pieter”, og i 1992 fikk den igjen navnet St. Petersburg. Både jernbanestasjonen der togene fra St. Petersurg ender i Moskva, og hovedveien ut fra Moskva i retning St. Petersburg heter imidlertid fortsatt hhv. Leningradskij Voksal og Leningradskij Chaussé. [138] Den eneste tsaren som ikke er begravd her, er Mikhail I. Da Nikolaj II abdiserte i 1917, var det en betingelse at han fikk abdisere til fordel for en annen tsar av slekten Romanov. Det førte til at hans bror Mikhail kom på tronen i ett døgn før han, etter forhåndsinngått avtale, abdiserte til fordel for den nye regjeringen under Kerenskij.
[138]
Den eneste tsaren som ikke er begravd her, er Mikhail I. Da Nikolaj II
abdiserte i 1917, var det en betingelse at han fikk abdisere til fordel for
en annen tsar av slekten Romanov. Det førte til at hans bror Mikhail kom på
tronen i ett døgn før han, etter forhåndsinngått avtale, abdiserte til
fordel for den nye regjeringen under Kerenskij.
Russerne er meget opptatt av navn,
og i russisk navnesymbolikk er Mikhail blitt symbol på en som viker til
fordel for noe nytt som skal komme. Dette ble på mange måter Mikhail
Gorbatsjovs ulykke og førte til at mange var skeptiske til hans forsøk på
å demokratisere sovjetstyret. Muligens var dette den virkelige årsaken til
kuppforsøket i 1991, hva enten det var det gamle regimets folk som fryktet
hva som ville komme etter Mikhail denne gangen, eller det var utålmodige
reformister som mente Mikhail brukte for lang tid på å vike fra makten.
En annen mulighet er at det
faktisk var Gorbatsjov selv som sto bak i et forsøk på å bryte myten
rundt Mikhail-navnet. Det er vanskelig å si, men i russisk politikk viser
det seg ofte at den minst sannsynlige forklaringen er den riktige. Noe svar
får vi ikke før noen en gang i fremtiden bestemmer seg for å gi
allmennheten innsyn i dokumenter som fortsatt ligger vel forvart i
regjeringens og etterretningsvesenets arkiver. Det kan bli lenge til! [139] - som sammen med dekabristbevegelsen 60 år tidligere har gitt den historiske bakgrunnen til tegneserienes og vitsetegningenes fremstilling av ”den typiske anarkisten”. Aleksandr II ble etterfulgt av Aleksandr III som regnet for en av de verste despotene blant de russiske tsarene. Aleksandr III var far til Nikolaj II. Så her kan man trygt si at eplet ikke falt langt fra stammen. [140] Det var Aleksandr Nevskij som ledet de russiske styrkene i kampene mot svenskene i det området vi i dag kjenner som Estland, på slutten av 1200-tallet, og seieren ved Poltava førte til at den svenske ekspansjonen østover ble stoppet. [141] - hva det nå enn betyr!? [142] - ”den blodige”, et tilnavn han til fulle gjorde seg fortjent til, ifølge Jurij: ”Han var en ond tsar!”. Jurij bekrefter også at helgenkulten rundt tsarfamilien er svært omstridt blant både troende og ikke troende. [143] Jeg er ikke overbevist om at dette er situasjonen i dag. Jeg har bl.a. ikke sett ett eneste Nikolaj II-ikon i Moskva, selv om Jurij mener de finnes, og hevder jeg i hvert fall vil finne dem i Sergijev Possad. [144] I likhet med de fleste andre land utenom Skandinavia og Storbritannia, er der legitimasjonsplikt i Russland, dvs. at man plikter å ha med seg offisiell legitimasjon og kunne forevise denne på forlangende. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at de ville se papirene mine. Slik jeg sto og så meg omkring, kunne jeg like gjerne vært i ferd med å prøve å se meg ut et mulig ransoffer. [145] Jeg var senere innom Moskovskij-stasjonen og fotograferte tog: Diesellok type TEP70 og M62 (samme som østtyske type 120 – ”Taigatrommel”), de siste ble brukt som skiftelok! – og elektriske motorvogner type ER2 og ET2. I ettertid har jeg fått vite at det i tilknytning til Baltiskij-stasjonen også finnes et stort jernbanemuseum. [146] Det var først og fremst i Tyskland og Nederland Peter den store hentet arkitektonisk og teknisk inspirasjon og kompetanse, bl.a. innen skipsbygging. [147] En del av metrostasjonene er like praktfulle som de beste i Moskva. [148] Denne forakten for det bestående er et gjennomgående kjennetrekk ved disse bevegelsene. At de kirkene de så inderlig forakter, faktisk har sørget for at troen har levd i både ett og to tusen år, og faktisk lagt grunnlaget for at et folk har et religiøst språk som de selv kan benytte, er dem helt uvedkommende. [149] Akk ja! Har vi hørt det før? Det er samme leksa her hjemme også hver gang det dukker opp en ny guru i USA. Og ikke er det noe nytt i det heller. Det samme var det også da pinsebevegelsen, baptismen, metodismen og hva de nå heter, alle trossamfunnene på den protestantiske venstrefløyen, dukket opp. [150] Asgeir snakker om kulturell overdose og at han ikke vil se innsiden av et museum på minst et halvt år. [151] St. Petersburg er den byen i Russland som etter byene på Kola har mest nedbør pr. år. [152] - på Asgeirs initiativ. [153] - også kjent som Pusjkin-teateret. [154] - og tross japanere som skvaldret og glatt ignorerte fotoforbudet som klart og tydelig var skiltet med umisforståelige piktogrammer. Akkurat som i Wien for 2 år siden fikk jeg opplevelsen av at allmenn folkeskikk og respekt for andre er totalt fraværende i japansk oppdragelse. Asgeir ble skikkelig irritert og sa klart og tydelig fra til et par stykker i den første pausen - og fikk et takknemlig smil fra en fortvilt teatervakt som gjorde sitt beste for å holde japanerne i tømme. Selv tillot jeg meg å hysje ned noen av de nærmeste. [155] Ytterjakka mi forsvant et sted i Mongolia. [156] Skikkelige plastposer (bæreposer) er f.ø. fremdeles en nesten like dyrebar vare som det vi opplevde i 1988 da Harald Tammur var på besøk og hadde med plastposer som gaver! På lokaltoget til Sergijev Possad gikk det gateselgere og solgte plastposer med ulike reklamepåtrykk. IKEA-plastposer så ut til å ha høy status, for de var dyrere enn mange av de andre! [157] Vi fikk et nytt eksempel på det samme siste dagen i Moskva, i en stor og tilsynelatende moderne bok- og musikkhandel: Asgeir skulle kjøpe en plate, men kassaapparatet i musikkavdelingen var i ustand, så de kunne dessverre ikke selge noe. Han prøvde å betale i nabokassa, men der solgte de kun videoer og dataspill, så det gikk heller ikke. Jamen???? Nei, ha måtte bare vente til de evt. klarte å reparere kassaapparatet i musikkavdelingen. Asgeir la fra seg plata og gikk. [158] - og inn i landets blomstrende, mafiastyrte pornoindustri. Et utall russiske jenter blir også bortført og ender som sexslaver i vesteuropeiske bordeller. [159] Det kunne virke slik – på andre ting også, for da vi neste dag skulle dra, slapp Unni og Vidar nesten ikke ut fra hotellet. De ble beskyldt for å ha tatt med seg to elektroniske myggjagere som de skulle ha fått utlevert. Unni måpte og viste dama Vidars rygg – om hun syntes det så ut som om han hadde hatt noen myggjager tilgjengelig. Men dama sto på sitt – helt til hun fikk en telefonoppringing, og så var alt i orden. Men noen forklaring eller beklagelse av opptrinnet fikk de ikke. [160] - og ganske riktig: Det sto ikke tilsvarende på billettene Moskva-St. Petersburg! Det gjør det imidlertid ikke mer akseptabelt. [161] St. Isak av Dalmatia var Romanov-familiens skytshelgen. I den opprinnelige St. Isaks-kirken ble Peter den store og Katharina I viet i 1712. Den nåværende kirken er den 4. i rekken med samme navn og på samme sted, bygget i perioden 1818-1858. [162] Ja, jeg vet jeg har brukt det ordet noen ganger nå, men mange av monumentalbyggene i Russland lar seg ikke beskrive som annet enn enorme og overveldende. Det vil man forstå når man har vært der selv! [163] Det samme spørsmålet meldte seg da jeg så bysten av kirkens arkitekt, noe jeg heller aldri har hverken sett eller hørt om i en ortodoks kirke. [164] Jeg har ikke vært inne i Kazan-katedralen. [165] - bygd på stedet der tsar Aleksandr II ble myrdet i 1881. Til minne om denne hendelsen kalles kirken også "Frelserens kirke av det utgydte blod". Det tok 24 år å fullføre byggingen av kirken (1883-1907). [166] Dette var midt i Khrustsjovs sterke kampanje mot Den ortodokse Kirke, en kampanje mange mener rammet Kirken som en del av avstaliniseringen. Etter konkordatet mellom stat og Kirke i 1942, hadde Kirken opptrådt svært lojalt overfor Stalin og hans regime. Khrustsjovs kampanje mot Kirken anses av mange for å ha vært en minst like alvorlig trussel mot Kirkens fortsatte eksistens, som Stalins antireligiøse kampanjer på 1920- og 1930-tallet. [167] Historien vil ha det til at retten ble ”oppfunnet” ved et uhell. Fyrst Stroganov skulle ha middagsselskap med tsaren som gjest, og det skulle serveres biff. Av en eller annen grunn var kjøttet uegnet til biff, og kokken skar det i terninger, stekte det og serverte det med en nykomponert saus. Retten ble en suksess og gikk sin seiersgang ved hoffene over hele Europa. [168] - vårt eget valg etter råd fra russiske venner. [169] - plassen utenfor Ljubjanka-fengselet, tidligere KGBs, nå FSBs hovedkvarter. I mange år var Ljubjanka Russlands mest fryktede adresse, og mennesker som ble bragt inn dit, kom sjelden ut igjen, men forsvant i det store nettet av konsentrasjonsleirer. i dag er ikke Ljubjanka lenger fengsel, men ren kontorbygning for den innenlandske kontraspionasjen, FSB. Opprinnelig ble huset bygget som palass for elskerinnen til en av tsarene. Ljubjanka betyr ”den elskede”. I sovjettiden het Lubjankaplassen Dzjersjinskij-plassen. [170] Området havnet i Romanov-familiens eie på 1500-tallet. Tsar Aleksej, Peter den stores far, bygget et tømmerslott på området. Den senere Peter den store tilbrakte store deler av barndommen sin på Ismailovo. Det var på Ismailovo-sjøen han lærte å seile, og det var her han fikk den interessen for sjø- og båtliv som siden skulle vokse til en erkjennelse av behovet for en marine for å forsvare landet mot ytre fiender. Båten han brukte på Ismailovo-sjøen, har senere vært omtalt som "Den russiske marines bestefar". Tømmerslottet ble revet av Katarina den store, og siden ble den nåværende bygningen ble reist på 1800-tallet. I sovjet-tiden ble palasset gjort om til Statens institutt for industriutvikling, elektroteknikk. Hva som kommer til å skje med det videre, aner jeg ikke, men kirken er i hvert fall i ferd med å bli pusset skikkelig opp, og det så ut som om den ble brukt til gudstjenester. [171] - med en eller annen form for offentlig utseende sertifikat. [172] - og på de større jernbanestasjonene både i Moskva og utover landet. [173] Under den polsk-litauiske invasjonen på begynnelsen av 1600-tallet var klosteret beleiret i to år, fra 1608 til 1610. Det fortelles at da våren 1610 kom, var slettene og åsene dekket med polsk-litauiske lik så langt øyet rakk i alle retninger. Klosteret var den eneste festningen som ikke falt for invasjonsstyrkene, og nederlaget her medførte at det polsk-litauiske kongeriket måtte trekke seg ut av Russland. Kun Vest-Ukraina maktet de å beholde frem til Polens deling på 1800-tallet. I 1680-årene tok den unge tsar Peter I (senere ”den store”) tilflukt i klosteret da bojarene og strelitskorpset (hæren som Ivan den grusomme hadde opprettet) med hjelp av Peters søster prøvde å drepe ham. Det ene festningstårnet i klostermuren kalles fremdeles ”Andetårnet” fordi tsar Peter pleide å sitte i ett av vinduene og skyte ender. Til Asgeirs – og flere av de andres – skuffelse legges det lite vekt på disse sidene av klosterets historie i dag. [174] Jurij hadde rett: Jeg fant ett ”ikon” med Nikolaj II, men det hadde en svært lite fremtredende plass i en kiosk inne på området, og der var ingen spor etter alle de andre Nikolaj II-effektene jeg hadde sett i Aleksandr Nevskij-klosteret. [175] Lintekstiler har lang tradisjon i Russland og holder høy kvalitet. [176] Pavel snakker et svært begrenset tysk, i likhet med Asgeir. Russisken min har også sine begrensninger, men kommunikasjonen gikk likevel rimelig greit på tysk, russisk og norsk – samt tegnspråk når Vidar eller Unni kom innom. [177] Å få avtjene verneplikten i militsen står for mange unge russere som en drøm. Miljøet i arméen er beinhardt, med lite mat, jerndisiplin og en ”veterankultur” som gjør livet til noe bortimot et helvete for rekruttene. Der verserer så mange historier om rekrutter som blir drevet til selvmord av veteraner, eller som regelrett blir slått ihjel, at det er umulig ikke å feste lit til dem. Det russiske forsvaret har her et enormt problem, rent bortsett fra at den råheten som denne veterankulturen utgjør, også virker inn på soldatenes opptreden i en krisesituasjon.. I tillegg kommer faren for å bli sendt til fronten i Tjetjenia der de russiske tapene er svært store. Forholdene er en god del bedre i marine og flyvåpen, men militstjenesten åpner på en helt annen måte muligheten for studier eller inntektsgivende biarbeid ved siden av. [178] En god del russiske kriminelle har f.eks. bosatt seg i de attraktive områdene langs den spanske middelhavskysten. De utmerker seg med sitt pengeforbruk og sitt påfallende luksusliv. De prøver imidlertid å skjule sitt russiske opphav og snakker enten engelsk eller tysk – også seg imellom – når de er ute blant folk. [179] - med mindre de er alkoholikere, og inntekten går med til å finansiere alkoholen – og derved rett til mafiaen. [180] - til tross for en ny lov som skal sette grenser for korrupsjonen nettopp innen politiet. [181] - som kommunisten på toget til Irkutsk. [182] - som f.eks. Jurij. [183] - og som skremmende lett kan falle for populistiske politikere med enkle løsninger, slik vi også ser det her hjemme. [184] Hva med nonnen på toget til Sergijev Posad? [185] Det får andre gjøre. Jeg ville ikke være istand til å vurdere et slikt dokument, så jeg velger å forbigå dem alle.
[186]
- og hvem er egentlig kosakk? Betegnelsen har sitt utspring i en kultur av
opprinnelig fredløse rytterbander i det sørlige Russland og Ukraina, og de
første kosakkregimentene ble rekruttert herfra etter at kosakkene fikk
fribrev og avla lojalitetsed til tsaren en gang på 1700-tallet, men
kosakkregimentene utviklet seg raskt til å bli elitestyrker som rekrutterte
sine soldater fra alle deler av befolkningen. De ble avskaffet etter
bolsjevikenes statskupp, men gjenopprettet under 2. verdenskrig nettopp
fordi kosakkregimentenes rykte fra gammelt av var egnet til å sette skrekk
i fienden. De eksisterer visstnok ikke i dag. Befolkningen i de områdene der de opprinnelige kosakkene slo seg ned, da de i sin tid fikk nevnte fribrev, var kjent for sin sterke lojalitet mot tsaren, og underborgerkrigen som fulgte etter kommunistkuppet i 1917, slåss de innbitt mot det nye regimet, noe de fikk unngjelde for da sovjetmakten var vel etablert. I hundre tusenvis ble de av Stalin deportert til øde og ugjestmilde områder i Sibir, og alene Gud vet hvor mange som døde under deportasjonene. Anslagene varierer fra 20 til 40%! Etter 2. verdenskrig fikk mange av dem vende tilbake som takk for innsatsen under krigen. Hvorvidt disse fortsatt kaller seg kosakker, vet jeg ikke, men størstedelen av de aktuelle områdene ligger i Ukraina, altså utenfor Russlands nåværende grenser [187] Jurij definerer også innenriksministeriets (MVD) spesialstyrker, OMON, som milits. Disse styrkene er vanskelig å definere som politi ut fra de begreper vi er vant til å operere med. OMON er organisert som en militærstyrke til innenlandsk bruk, ved opprør o.l. Skal vi sammenlikne den med noe i Vest-Europa, må det bli den spanske sivilgarden. Det var f.eks. OMON som sto for de brutale overgrepene mot frihetsdemonstrantene i Litauen i 1991. Vi så OMON-soldater patruljere på steder der det var mye folk samlet, på Ismailovomarkedet og på Leningradskij-stasjonen, og det kunne virke som om OMON hadde den samme virkningen på folk her som sivilgarden fremdeles har på spanjolene. I motsetning til vanlige militsfolk var flere av OMON-soldatene bevæpnet med maskinpistoler. [188] I juni iår ble det vedtatt en lov som forbyr politiet å innkassere bøter kontant på gaten. Ved ileggelse av bøter skal den bøtelagte gis en innbetalingsblankett som skal brukes i banken, tilsvarende en giro. Det er nå strengt forbudt å overlevere penger til en politimann, uansett årsak. Og like forbudt er det for politimannen å ta imot kontanter. Da vi var i Moskva, drev trafikkpolitiet en kampanje der de møtte publikum og lyttet til publikums reaksjoner på politiet og dets fremferd. [189] Mens vi satt på Leningradskij-stasjonen og ventet på at toget til St. Petersburg skulle bli satt opp, ble Vebjørn vitne til det eneste tilfellet vi opplevde av russisk politibrutalitet. En politimann hadde snakket til en ung mann som reagerte med å slå til politimannen. Et øyeblikk etter var fire politimenn over ham og slo løs på ham med køllene sine før han halvt i svime ble båret bort til en ventende politibil. Brutalt, ja, men Vebjørn mener mannen fortjente det siden han hadde slått først.
[190]
Det forundrer meg egentlig at et opplyst menneske som Jurij definerer
begrepet jødisk etnisk. Det er en definisjon som dukket opp i Europa på et
veldig sent tidspunkt. Først et godt stykke ut på 1800-tallet ble det
vanlig. Det er denne definisjonen som ligger til grunn for bl.a.
nazistenes jødeforfølgelser, og ved å bruke denne definisjonen av
begrepet jøde bidrar Jurij til å gi rom for moderne russiske
nasjonalisters jødehets.
Både genetisk og ikke minst i lys
av overrabinatenes – og staten Israels – egen definisjon av begrepet jøde,
lar det seg vanskelig gjøre å operere med jøde som etnisk term. I den
gamle, kirkelige polemikk mot jødedommen er begrepet jøde alltid definert
religiøst. En jøde som lot seg døpe, var fullt ut akseptert i Kirken. Det
er også den religiøse definisjonen av begrepet jøde som lå til grunn da
den norske grunnloven forbød jøder adgang til riket. En døpt jøde var
ikke omfattet av dette forbudet. Dette er ikke ment som et forsvar, hverken
av den norske jødeparagrafen eller av de russiske pogromene (jødetrakasseringene)
i tsartiden, kun som en forklaring. I denne sammenhengen er det interessant å notere seg at de israelske ungdommene på toget fra Beijing definerte seg som israelere, men ikke som jøder. Begrepet jøde var for dem et rent religiøst begrep som de utelukkende brukte om dem som praktiserte den jødiske religionen, det vi ofte - og ikke helt uproblematisk - kaller ortodokse jøder, og de var helt klare i sin avstandstagen til disse. [191] Aleksandr Men, ortodoks prest med jødisk bakgrunn, under Bresjnev kjent opposisjonell som kritiserte kirkeledelsen skarpt for å gå for langt i sin tilpasning for å gi Kirken alburom overfor et regime som aldri var kjent for sin velvilje overfor Kirken. Det har blitt hevdet at Men ble drept av ytterliggående nasjonalister pga. sin jødiske bakgrunn.
[192]
Noen vil ha det til at den nåværende patriarken, Aleksej II, sto bak
drapet, fordi Men satt på opplysninger som kunne kompromittere patriarken.
Kanskje nærmer vi oss her én direkte årsak til Jurijs nokså beiske
kritikk mot ledelsen for Den russisk-ortodokse Kirke? – og for all del:
Deler av kritikken er bare så altfor berettiget!
Etter hvert begynner Jurij også
å snakke om sitt syn på forholdet mellom jødedom og kristendom. Han ser på
GT ogNT som to ulike, men likeverdige veier til frelse, én for jdøene og
én for alle andre. Dette er en tankegang som kun deles av noen få, helt
marginale grupper av protestantiske kristne, og det ligger snublende nær å
tenke at vi her nærmer oss en annen direkte årsak til kritikken mot en
kirke som ikke har veket fra Kirkens gamle syn på Kristus som den
fullstendige og endelige oppfyllelsen av den gamle pakt og som den eneste
vei til frelse og evig liv for alle folkeslag.
[193]
Det var dyrt! – bortimot norske priser. 194] Vi fikk en del forundrede spørsmål fra medpassasjerer om hvem vi hadde bestukket. Selv hadde de brukt borti 3½ time på å komme gjennom, og et par stykker som hadde overnattet på flyplasshotellet i transit fra Beijing uten å ha ordnet visum på forhånd, fortalte at det hadde tatt over 4 timer og kostet over kr. 1000 å ordne formalitetene før de ble eskortert til hotellet der de var blitt plassert i en bevoktet etasje - og tilbake igjen om morgenen. [195] Vibrasjonene vi merket i flyet like før det lettet, skyldtes antakelig ”vaskebrett” på rullebanen.
[196]
”Illustrerte klassikere”
[197]
Ifølge Jurij er boken om Taras Bulba mer ukrainsk enn russisk historie, men
Ukraina har tross alt helt til nylig vært en del av Russland. Riktignok var
Vest-Ukraina under polsk og senere østerriksk styre i ca. 250 år, men for
utenverdenen fremsto det likevel som russisk land, og hvem forsto
forskjellen på russere og ukrainere på slutten av 1950-tallet? I hvert
fall ikke en norsk 8-9-åring!
Jo, jeg har lenge visst at det i
Vest-Ukraina fantes en nasjonalistbevegelse som hadde kjempet for frigjøring
fra Østerrike før 1. verdenskrig og fra polakkene for det igjen, men utfra
nettopp boken om Taras Bulba, og utfra det faktum at hele Ukraina ble en den
av Russland etter 1. verdenskrig, trodde jeg det var snakk om en russisk
bevegelse. i dag vet jeg imidlertid at så ikke var tilfelle, og at den samme
nasjonalistbevegelsen fortsatte kampen for et fritt Ukraina også etter at
Vest-Ukraina var blitt gjenforent med den østlige, russiskstyrte delen av
landet. Jeg vet også at dette antakelig er den historiske årsaken til den
utsultingspolitikken som Stalin gjennomførte i Ukraina i 1920-årene, og
som til slutt førte til at Folkeforbundet ved Fridtjof Nansen satte igang
et stort hjelpearbeid til sultofrene.
Da Htlers Tyskland angrep russerne
i 1941 våknet den ukrainske nasjonalistbevegelsen til live igjen, og
tyskerne ble hilst som befriere, inntil nazistenes virkelige mål for krigen
i øst gikk opp for ukrainerne. Men etter at tyskerne var drevet ut, rettet
de ukrainske nasjonalistene igjen sine våpen mot russerne, og så sent som
i 1949 foregikk det geriljakamper i Ukraina.
Likeledes vet jeg i dag at den
ukrainske Kirke aldri aksepterte patriarken av Moskva som sitt overhode, men
stilte seg under patriarken av Roma (paven) da tyrkerne stengte veien til
Konstantinopel (Istanbul). Først etter 2. verdenskrig ble de tvunget inn
under Moskva av Stalin, men da Moskva slapp grepet om Ukraina, og landet ble
selvstendig, var store deler av kirken der lynkjappe til å gjenopprette
forbindelsen til Roma. Dvs. en god del av de menighetene som brøt med
Moskva, har ikke gått tilbake til Romas overhøydhet, men på ny stilt seg
under patriarken av Konstantinopel. Mange menigheter står dessuten fortsatt
under Moskva, noe som henger sammen med den høye andelen russere I landet.
Mange politiske kommentatorer
stiller i dag spørsmål ved Ukrainas evne og vilje til å overleve som eget
land – for første gang i historien. Store deler av befolkningen, kanskje så
mange som 60%, regner seg som russere, og mange kommentatorer hevder at
Ukraina på sikt kommer til å søke en ”gjenforening” med Russland,
slik vi allerede har sett flere forsøk på fra Hvite-Russlands side. |
(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.) Last update: 09.04.2021 |