|
|
New Zealand
Den
første jernbanelinjen på New Zealand var en malmbane mellom Dun Mountain og
havnebyen Nelson på Sørøya. Sporvidden var 1600 mm (irsk bredspor). Noen år
senere ble det åpnet en normalsporet (1435 mm) linje helt sør på samme øy, og i
1873 ble det åpnet en linje med CAP-spor (1067 mm) litt lengre nord, fortsatt på
Sørøya. For å sikre en enhetlig utbygging av jernbanene på New Zealand vedtok
myndighetene i 1876 at CAP-spor skulle gjennomføres som standard sporvidde for
landets jernbaner. Argumentasjonen var den samme som sporviddens opphavsmann,
Carl Abraham Pihl, hadde brukt da han innførte den i Norge,
nemlig at det ble for dyrt å bygge med bredere spor i et så fjellrikt land. De
bredere anlagte linjene ble ombygd for å imøtekomme den nye, nasjonale
standarden.
I årene etter standardiseringsvedtaket begynte også jernbaneutbyggingen på Nordøya, og New Zealands jernbanenett nådde sin største utstrekning i 1952 med 570 mil. Per 2020 omfatter nettet 390 mil, hvorav kun ca. 50 er elektrifisert (dels med 1,5 kV likestrøm, dels med 25 kV vekselstrøm, begge i kontaktledning). Det virker ikke som om det er planlagt ytterligere elektrifisering foreløpig. Derimot ser det ut for at det planlegges enkelte utvidelser av linjenettet samt gjenåpning av noen nedlagte linjer. Det finnes hverken bro eller tunnel mellom øyene, men siden 1962 har det vært jernbaneferge mellom Picton og Wellington. Kun godsvogner ferges mellom øyene.
Jernbanen på New Zealand tjener primært godstrafikken. Kun i nærtrafikkområdene rundt Wellington og Auckland finnes det persontrafikk av betydning. Fjerntogforbindelser finnes det i 2020 kun fire av.
 | |
| |
|
Helt tilbake til damptiden har mye av persontrafikken på New Zealand vært avviklet med motorvogner, og New Zealand har hatt noen særdeles særpregete utgaver av disse.
|
|
|
||
En rekke byer på New Zealand har hatt sporvei, men per 2020 finnes det sporvei kun i Auckland og Whanganui, foruten sightseeinglinjen i Christchurch (Se nedenfor). Det planlegges dessuten gjeninnføring av sporvei (bybane) i Wellington.
Sporveien i Christchurch ble åpnet som hestesporvei i 1880. Sporvidden var 1435 mm (normalspor, en sporvidde som også ble beholdt for den videre utbyggingen. I de påfølgende årene ble det åpnet flere linjer med heste- og dampdrift, og i 1905 begynte man å elektrifisere, med 600 V likestrøm i kontaktledning. Sin største utstrekning nådde sporveisnettet i 1922 med totalt 86,1 km. Etter 2. verdenskrig ble sporveien i Christchurch rammet av den generelle nedleggingsbølgen, og i 1954 ble driften helt innstilt.
Et antall trikker ble tatt vare på, og i 1995 ble det åpnet en sightseeinglinje med historiske sporvogner. Vognene fra Christchurch er blitt supplert med vogner fra Melbourne i Australia. Som historiske vogner kjører Christchurchs sporvogner fremdeles med trolleystenger, ikke med pantografer. Noen planer om å gjeninnføre sporveien som kollektivtransport foreligger tilsynelatende ikke.
|
|
|
|
|
Kabelbanen i Wellington er New Zealands eneste. Den ble åpnet i 1902 og er en viktig del av byens kollektivtransport. Banen forbinder sentrum med bydelen Kelburn og Wellingtons botaniske hage. Banen er 628 m lang og har en maksimalstigning på 17,86 %. Sporvidden er 1000 mm (meterspor). Den har tre tunneler og tre broer.
|
||||
|
CT |
= |
MMTB |
= |
WCC |
= |
|||||
| EBBR | = | Ellis and Burnand bush railway | NZR | = | New Zealand Railways |
Se også (See also / Sehen Sie auch / Vea también / См. также):
|
(Railway
picture gallery / Bahnbilder, Hauptseite / Fotogalería de ferrocarril /
Желзнодорожная фотогалерея)