Mainz: Trams

Etter en byutvidelse i 1873 oppsto det et ønske om å anlegge en sporvei i Mainz. Motvilje hos byens myndigheter for offentlige byggearbeider førte imidlertid til at det drøyde helt til 1883 før den første hestedrevne sporveislinjen kunne åpne. Sporvidden var 1000 mm (meterspor). Sporveien vokste raskt ut over bygrensene, og i en periode hadde Mainz og omegn både elektrisk og dampdrevet sporvei. Etter hvert krysset sporveien også Rhinen og vokste sammen med sporveien i nabobyen Wiesbaden.

Mainz ble, som så mange andre tyske byer, hardt rammet av flybombing under 2. verdenskrig, og dette gikk naturlig nok også ut over sporveien. I februar 1945 ble driften helt innstilt, og først i juli kunne de første sporvognene igjen begynne å kjøre. Noen linjer var så ødelagt at de ikke ble gjenoppbygget. Bymyndighetenes holdning til sporveien var, som i de fleste andre vesteuropeiske byer, heller lunken i etterkrigstiden. I 1955 ble sporveien i Wiesbaden nedlagt, og med det ble det også slutt på trafikkenn over Rhinen for Mainz' vedkommende. I de følgende tiårene ble riktignok noen få nye strekninger åpnet, men samtidig ble andre nedlagt. Noen egentlig utvidelse av sporveisnettet var det ikke snakk om. Først i 2003 vedtok et enstemmig bystyre at sporveien skulle danne ryggraden i framtidens offentlige kollektivtrafikk i Mainz. Fra da av er det blitt investert store summer i såvel nettutbygging som nytt, moderne materiell. Planer foreligger også om en ny hurtigsporvei ov er Rhinen til Wiesbaden, men en folkeavstemning der avviste disse planene i 2020. Forhåpentlig kommer de sener på bedre tanker. I mellomtiden framstår sporveien i Mainz som et moderne og framtidsrettet miljøvennlig transportmiddel. Det er all grunn til å regne med at det kommer til å vare. Sporvidden er imidlertid et hinder for å kunne bygge ut flersystemsløsninger der sporveien tar i bruk jernbanesporene for å nå lengre ut. Med meterspor må all nettutvidelse skje på egen skinnegang.

Mainz har i svært liten grad evnet å ta vare på historiske sporvogner for ettertiden. Kun tre vogner er bevart. Forhåpentlig er historiebevisstheten blitt større når nye vogngenerasjoner når utrangeringsalder.

Hestesporveien var drevet av et privat selskap. I 1895 fusjonerte hestesporveien med et annet selskap som hadde åpnet en dampsporvei (Se nedenfor) i Mainz, og da sporveien skulle elektrifiseres i 1904, overtok kommunen driften. Den siste hestelinnjen ble nedlagt nyttårsaften samme år.

I flere omegnskommuner, som senere er blitt innlemmet i byen Mainz, oppsto det ønske om enklere kommunikasjoner til og fra bysenteret. Strekningene ble imidlertid ansett for lange for en hestesporvei, og i 1890 ble det åpnet en dampsporvei med to linjer til to viktige nabokommuner. Også her ble 1000 mm (meterspor) valgt som sporvidde, og på deler av strekningen delte dampsporveien spor med hestesporveien. I likhet med hestesporveien var dampsporveien privatdrevet, og i 1895 fusjonerte de to selskapene. Dampsporveien kjørte vanligvis tog med lok og inntil tre vogner. Ved behov kunne det settes inn ekstra lok og inntil 6 vogner. Det må ha vært litt av et syn gjennom bygatene!

Da kommunen kjøpte ut hestelinjene i 1904, fortsatte dampsporveien som eget, privat selskap, fremdeles delvis med felles skinnegang med den nå elektriske sporveien. Dampdriften var imidlertid sterkt mislikt blant bybefolkningen, og presset for elektrifisering økte også på SEG, som det private selskapet het. I 1919 overtok kommunen de dampdrevne linjene som så ble elektrifisert på 1920-tallet. SEG beholdt bare tre linjer, som f.ø. også ble elektrifisert, inntil Mainz og Wiesbaden kommuner overtok også disse i 1943.

Da sporveien skulle elektrifiseres i 1904 overtok kommunen driften av de hestedrevne linjene. Full elektrifisering av disse linjene ble gjennomført på et knapt år med 600 V likestrøm. På 1990-tallet ble kjørespenningen hevet til det som nå er standard, nemlig 750 V. Det ble anskaffet både motorvogner og tilhengere. Den første tiden ble også en del av de gamle hestesporvognene benyttet som tilhengere, men etterhvert utviklet tilhengerne seg parallelt med motorvognene og var gjerne typetilpasset til disse. Tilhengerkjøringen opphørte med innføringen av leddsporvognene på 1990-tallet.

De fleste sporvognene i Mainz er i dag (2026) moderne lavgulvsleddvogner. De siste eldre vognene med høyt gulv og trinn for på- og avstigning forventes utrangert når neste generasjon lavgulvsvogner begynner å leveres i 2028. De nye vognene vil innebære en vesentlig økning både i antallet sporvogner i Mainz, noe som trengs når nettet bygges ut, og i passasjerkapasitet.

Fra 1946 til 1967 hadde Mainz også skinneløs sporvei. Det var antakelig kun snakk om én linje, muligens to, med totalt 12 vogner. De fire første var krigsbytte fra Roma og kom til Mainz allerede i 1944, men pga. krigshandlingene og skadene byen ble påført, kunne ikke trolleybussdriften starte før i 1946. Fra 1960 var kun 5 vogner i drift. Et særfenomen ved den skinneløse sporveien i Mainz var at den delte kontaktledning med den skinnegående på de delstrekningene der begge kjørte. Trolleybussens ledninger var da montert med så stor avstand at trikkens pantograf kunne bruke den ene polen (Trikkens andre pol går, som kjent, i skinnene). På den måten unngikk man å måtte montere to fulle sett med kontaktledninger på fellesstrekningene. Man kan lure på hvorfor ikke denne løsningen har vært brukt flere steder.

Last update: 17.10.2026