Oberrittersgrün Sächsisches Schmalspurbahn-Museum For å knytte steder som ble ansett for å ha for lite trafikkgrunnlag til å få normalsporet jernbane, til jernbanenettet, ble det i (det daværende kongeriket) Sachsen bygget en rekke smalsporete baner, med få unntak med 750 mm sporvidde (samme som bl.a. Urskog-Hølandbanen i Norge). Noen av disse banene var større systemer som forbandt flere destinasjoner, andre kun én enkelt linje. En av disse banene var Pöhlwassertalbahn fra Grünstädtel til Oberrittersgrün. Den ble åpnet i 1889 og nedlagt i 1971. Endestasjonen Oberrittersgrün er bevart som museum der det i dag finnes en stor samling materiell fra 750-mm baner i Sachsen, både baner med offentlig trafikk og rene industribaner. Flere av de siste ble anlagt for å bringe gods mellom nærmeste stasjon og bedriftsområdene. På museumsområdet finnes det også en 600-mm parkbane med materiell som er bygd som etterligninger av det "normale" smalsporete. Etter hvert som trafikken økte, og ulempene med å måtte laste om gods på sporbruddstasjonene økte, ble det funnet løsninger som muliggjorde videretransport av normalsporet materiell på smalsporbanene. Disse løsningene besto i spesialbygde overføringsvogner eller rulleskamler som normalsporvognene ble kjørt opp på. På den måten ble det mulig å framføre normalsporete vogner på smalsporbanene med deres langt mindre kurveradier enn hva som er påkrevd på en normalsporet bane. Banelegemet måtte imidlertid forsterkes, og linjeprofilet måtte utvides, faktisk til større enn det normalsporete, i og med at normalspormateriellet sto oppå en annen vogn. Allerede i mellomkrigstiden hadde tiden løpt fra en del av smalsporbanene der hastigheten sjelden oversteg 30 km/t. Busser som kunne kjøre raskere, overtok persontransporten og lastebiler godstransporten. Likevel finnes det fremdeles et par baner i drift, og disse utgjør enkelte steder viktige deler av den offentlige kollektivtrafikken. Godstrafikk på smalsporbaner er helt opphørt. Egne loktyper ble utviklet til smalsporbanene. Den mest utbredte typen var IVk, en loktype med et helt spesielt, leddet understell utviklet av ingeniøren Günther Meyer ved Sächsische Maschinenfabrik. Ett slik lok ble i 1977 solgt av DR til Urskog-Hølandbanen der det var i drift noen få år før det ble solgt tilbake til Tyskland. Det befant seg en tid på banen Putbus-Göhren ("Rasender Roland"). Hvor det siden er blitt av, er ukjent. Hvis ikke annet er spesifisert, har materiellet på denne siden 750 mm sporvidde (tertiærspor).
Mekanisk kraftoverføring innebærer at man benytter en gearkasse som på en bil. Dette er en enkel og robust løsning som imidlertid setter begrensninger for kapasiteten (noe også lastebilnæringen har innsett). Den egner seg derfor kun for små skiftelok (traktorer) og er fra slutten av det 20. århundre så godt som ute av bruk. Tertiærspor (750 mm)
Normalspor (1435 mm) Av naturlige grunner har normalsporet materiell aldri kunnet kjøre på Pöhlwasswertalbahn. Loket (skiftetraktoren) som vises her, tjener kun til å vise kapasiteten til overføringsvognene.
Dieselhydrauliske lok bruker en oljefylt hydraulisk konverter for å overføre kraften fra dieselmotor til hjul. Spesielt i Tyskland har man med suksess brukt hydraulisk kraftoverføring på lok med motorytelse opp til 2000 hk. Fordelene med hydraulisk kraftoverføring er lav vekt, og at lite motorkraft går tapt i kraftoverføringen.
Begrepet godsvogner omfatter også overføringsvogner for normalsporet materiell.
- og vedlikeholdsmateriell Det finnes et utall ulike materielltyper for anlegg og vedlikehold av jernbanelinjer (inkludert sporveislinjer), både motorisert og ikke-motorisert, originalbygget og ombygget, både fra jernbanemateriell og fra landeveiskjøretøyer. På denne siden er de inndelt i følgende kategorier:
Materiell for anlegg og vedlikehold av skinnegang og banelegeme Til å anlegge og vedlikeholde jernbanens fysiske infrastruktur (skinnegang og banelegeme, det underlaget som skinnegangen ligger på) er det utviklet en rekke spesialmaskiner for utlegging og utskifting av pukkmasse (ballast), for montering og utskifting av skinner, både enkeltskinner og ferdige sporseksjoner mv.
Den klassiske dresinen er et enkelt hånd- eller pedaldrevet kjøretøy (På bratte fjellstrekninger kunne man også finne dresiner uten framdrift, kun for nedoverbakke!), vanligvis med plass til én person, selv om det også fantes større utgaver med plass til både to, tre og fire passasjerer. Disse krevde også flere til å betjene framdriften. Noe enkelt verktøy kunne også medbringes. Dresinenes hovedoppgave var linjeinspeksjon for å sikre at linjen var farbar for tog. Etter hvert dukket det også opp dresiner med en enkel mopedmotor, og noen ganger er grensen mellom en klassisk dresin og en motordresin noe flytende. Dresiner gikk stort sett ut av bruk rundt 1970.
Se også (See also / Sehen Sie auch / Vea también / См. также): The Urskog-Høland Railway / Die Urskog-Hölandsbahn / El Ferrocarril de Urskog-Høland / Урскoгская-Xoлaндcкая железная дорога
Railway picture gallery / Bahnbilder, Hauptseite / Fotogalería de ferrocarril / Желзнодорожная фотогалерея |
(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.) Last update: 22.06.2021 |