Med hjelpesending til Estland1.-8. oktober 1995InnledningEtter at prost Harald Tammur fra Tartu i Estland besøkte oss i januar 1988 som ledd i Presteforeningens solidaritetsarbeid for prester i den kommuniststyrte delen av Europa, hadde jeg hatt en stående invitasjon til å besøke ham i hans hjemland. Det hadde ikke manglet på lyst, men av ulike grunner hadde det ikke blitt til noe besøk. Harald var allerede i 1988 en gammel mann med sine 72 år, og jeg visste at helsen hans var alt annet enn god. Skulle jeg i det hele tatt avlegge ham et besøk, kunne det ikke vante i det uendelige, og våren 1995 bestemte styret i Larvik prostilag av Den norske kirkes Presteforening at jeg skulle dra som prostilagets representant. Til å dekke reiseutgifter stilte prostilaget kr. 1500 til rådighet. Det ble klarert med biskopen at jeg kunne definere reisen som tjenestereise, på samme måte som da jeg var i DDR i 1989. Vi visste at det hersket stor mangel på mange ting i Estland. Spesielt var det nevnt oljeprodukter, barneklær og elektroartikler. Fra mange hold kom det tilbud om ulike artikler jeg kunne få med som gaver, og etter hvert ble det klart at den beste løsningen ville være å kjøre til Stockholm og ta ferge over. Larviksområdets bensinstasjoner stilte til rådighet et større kvantum motorolje, forstvæske og andre artikler. Dagligvarehandlene bidro med kaffe, te og andre ting, elektroforretningene med diverse husholdningsapparater, distriktets to møller med over et halvt tonn hvetemel, og fra mange hold strømmet det inn klær. Dette var mye mer enn jeg kunne få med meg i en personbil. En av distriktets transportbedrifter tilbød meg da å låne 2,5-tonns varebil. Den eneste betingelsen som ble satt, var at det kun skulle benyttes vestlig dieselolje. Av erfaring visste man at dieselolje fra sovjetiske raffinerier ville ødelegge mer ømfintlige, vestlige motorer. Til alt hell hadde Statoil akkurat åpnet sine første bensinstasjoner i Estland, og en undersøkelse viste at både i Tallinn og i Tartu kunne vi få kjøpt finskraffinert diesel hos Statoil. Samme firma påtok seg også å ordne med alle tollpapirer frem til den estiske grensen. I løpet av forberedelsene ble vi også kontaktet av Larvik Metodistkirke med forespørsel om vi kunne ta med en del gaver til et prosjekt de støtter hos metodistkirken i Estland[1]. Det gjorde vi med stor glede. Thor Andreas Moe sa seg villig til å bli med som hjelpesjåfør, og da det viste seg at bilen var registrert for 3 personer, tilbød jeg Vebjørn å bli med også. Det ville ikke koste mer enn fergebilletten Stockholm-Tallin og tilbake – og knapt nok det, for lugaravgiften var den samme enten vi var to eller tre. Dessuten var det greit å ha med en som kunne holde kjørende sjåfør med selskap når hvilende sjåfør trengte å sove. Reisetidspunktet ble lagt til skolens høstferieuke for å slippe å be Tor Andreas og Vebjørn fri fra skolen. Visum ble ordnet ble ordnet hos den estiske ambassaden i Oslo. Derfra fikk vi også en anbefaling som vi kunne vise for oss i fall vi skulle få problemer med estiske myndigheter senere. Internasjonalt førerkort og forsikringsbevis var også nødvendig å anskaffe. Det siste skaffet eieren av bilen, så det trengte vi ikke tenke på. Siden estiske kroner foreløpig ikke kan kjøpes i utlandet, måtte vi beregne å veksle ved ankomst til Tallinn. Vi fikk bekreftet at det i de fleste estiske byene ville være mulig å ta ut penger på norske minibankkort. I tillegg ble vi anbefalt å ha med en del kontanter som krisereserve. Norske kroner ville være fullt gangbare. Selv om ingen av oss kunne estisk, regnet vi ikke med at språket ville by på de store problemene. Mange eldre estere snakker tysk, enkelte også svensk. Vi regnet også med at en del yngre mennesker ville kunne kommunisere på engelsk. Dessuten kan de aller fleste russisk[2], så uansett ville vi klare å kommunisere[3]. Av folk som kjenner forholdene i Estland ble vi imidlertid advart mot å bruke russisk som første språk. Prøv med alt annet først, var rådet vi fikk. Vi var også i kontakt med den norske ambassaden i Tallinn, dels for å sikre oss at vi kunne henvende oss dit for eventuell nødvendig assistanse, og dels for å få vite hvilke sikkerhetsforanstaltninger som kunne være nødvendige for ikke å risikere noe med hverken bil eller last. Søndag 01.10Ca. kl. 21 dro vi fra Larvik. Til tross for at vi på slutten hadde sagt nei til flere tilbud om varer, var bilen overlastet med nærmere ½ tonn[4], men vi tok sjansen på at vi ikke ville bli vektkontrollert underveis. Første etappe var Larvik-Horten og ferge over til Moss. Jeg valgte å kjøre selv til vi var over den svenske grensen. Mandag 02.10Like over midnatt passerte vi svenskegrensen ved Ørje. Vi var innom tollstasjonen og fikk stemplet transittpapirene våre. Lasten ble ikke kontrollert, og så bar det østover. Jeg kjente at jeg begynte å bli trett, så jeg overlot kjøringen til Thor Andreas. Selv valgte jeg ganske enkelt å gå bak i lasterommet og legge meg. Vi hadde tatt med sovepose, og den kom vel med nå. Det tok ikke mange minuttene før jeg var langt inne i drømmeland, og jeg sov nesten helt frem til Stockholm, bare avbrutt av at Vebjørn og Thor Andreas vekket meg i ½4-tiden pga. tendenser til varmgang i motoren. Det viste seg at vi hadde en liten lekkasje i bilens kjøleanlegg, slik at kjølevæsken dryppet ut. Vi kom oss inn på en bensinstasjon der vi fikk fylt opp radiatoren samt noen tomme colaflasker med vann så vi skulle ha hvis det ble behov[5]. Samtidig benyttet vi anledningen til å bunkre diesel. Vel fremme i Stockholm fant vi etter litt leting den norske sjømannskirken der vi ble tatt vel imot og fikk oss deilig frokost. Jeg kjenner presten fra studietiden, men han var dessverre bortreist, så jeg la igjen hilsen. Bilen ble trygt parkert på kirkens område, mens vi tok oss en tur på byen. Ingen av oss hadde vært i Stockholm før, så vi hadde lyst til å se oss litt om før vi skulle ta fergen videre. Som den jernbanegærningen jeg er, kunne jeg jo ikke dy meg for en tur innom Sentralstasjonen for å ta noen bilder. Ved 17-tiden hentet vi bilen og kjørte ned til fergeterminalen. Transittpapirene fikk de nødvendige stemplene, og så var det bare å kjøre ombord. Det var ikke helt uten kribling i magen vi kjørte ombord i fergen ett år og en uke etter ”Estonia”-ulykken[6]. Da fergen hadde lagt fra land, fikk vi oss litt mat, og så gikk vi og la oss. Lugaren var helt nede i bunnen av skipet, men vi sov godt, alle tre. Tirsdag 03.10Rutemessig ankomst Tallinn[7] var kl. 07.00, og bare et par minutter forsinket la fergen til kai. Passkontrollen gikk helt uproblematisk, og vi hadde fått beskjed fra Harald Tammur at alt var klarert med de estiske tollmyndighetene, så vi ikke skulle få noen problemer med å komme inn i landet. Men den gang ei! Det var ikke snakk om å slippe oss inn. Hverken gyldige tollpapirer ut fra Norge og gjennom Sverige eller anbefalingen fra den estiske ambassaden i Oslo hjalp. Vi manglet tolldeklarasjon for å komme inn i Estland, og denne var det mottakende instans som skulle skaffe. Vi fikk bare sette fra oss bilen på kaia og skaffe papirene, ellers kunne vi ta neste ferge tilbake dit vi kom fra. Dette var totalt uaktuelt for oss, og under henvisning til min status som tjenestereisende kongelig embetsmann krevde jeg bilen plassert under bevoktning mens vi fikk kontakt med ambassaden for videre assistanse. Det virket. bilen ble plassert i en inngjerdet innhegning med bevæpnet vakt, og vi dro avgårde for å finne en drosje. Drosjesjåføren var russer, og han snakket kun russisk. Turen opp til sentrum og ambassaden tok ca. 10 minutter, og jeg satt og pratet med sjåføren hele veien. Det var nok til å overbevise Vebjørn. På ambassaden ble vi møtt med stor velvilje, men det var lite de kunne gjøre med selve problemet, den manglende tolldeklarasjonen. Vi fikk imidlertid låne et kontor og en telefon for å ringe Harald og etterlyse dokumentet. Det viste seg å ikke være så lett. Det nummeret jeg hadde, var for oppringing fra utlandet og med gammelt, sovjetisk retningsnummer. Hele telefonsystemet i Estland var imidlertid under omlegging, og nye retningsnumre var delvis innført. Dermed kom vi ikke gjennom. Derimot klarte vi å oppspore telefonnummeret til Konsistoriet, ledelsen for Estlands lutherske kirke[8], og igjen ble vi møtt med stor velvilje. De skulle komme og hente oss, og så skulle vi nok klare å oppspore både Harald og den manglende tolldeklarasjonen. Etter en halvtime kom det en bil og hentet oss, og vi ble kjørt til konsistoriet like ved den lutherske domkirken på Tompea – Domberget[9]. Her ble vi bydd på te og rundstykker, noe som smakte svært godt siden vi ikke hadde fått oss noe frokost hverken på fergen eller etter at vi kom i land, og klokken begynte å dra seg mot 10 på formiddagen. Etter en stund fikk vi omsider kontakt med Harald som ikke kunne forstå at vi hadde fått problemer. Tolldeklarasjonen var blitt fakset fra Tartu dagen i forveien, og de hadde fått bekreftet at den var kommet frem. Men vi kunne bare ta det med ro. Dette skulle han ordne. Vi ble enige om at vi kunne ta oss en tur på byen, og så skulle vi komme tilbake til Konsistoriet ved 14-tiden for å sjekke at alt var i orden. Fra gammelt av er Tallinn ikke én, men to byer, handelsbyen, der handelsborgerne i århundrer hadde indre selvstyre, og endog livegne bønder kunne søke tilflukt[10], og Domberget der både lands- og kirkestyrestyret holder til[11], fra dansker via tysk-baltisk adel og svensker til Estlands øverste sovjet hvis hammer og sigd har måtte vike plass for det frie Estlands tre løver under det nåværende demokratiske regimet som bygges opp etter skandinavisk mønster. To gater forbinder de to bydelene: Dombergets to ben, det lange og det korte[12]. Disse to er ikke kjørbare for biltrafikk, så da vi ble kjørt til Konsistoriet, gikk turen på baksiden av Domberget, på en moderne, om enn sørgelig nedslitt bilvei. Det første vi la merke til, var byggevirksomheten. Overalt så vi arbeidere som reparerte og restaurerte bygninger. Her var det 50 års rovdrift og forfall som skulle hentes inn igjen. Og de restaurerte bygningene så riktig så nydelige ut. Om få år vi gamlebyen(e) i Tallinn igjen kunne fremstå i all sin prakt. For her er det mye som er bevart, tross utallige kriger og okkupasjoner[13], noe de solide bymurene med sine massive tårn klart vitner om[14]. Mange bygninger fra sovjettiden er derimot bokstavelig talt i ferd med å rive seg selv. De er så dårlige at det neppe lønner seg å gå løs på dem[15]. Mens det var de to domkirkene som dominerte oppe på domberget, vrimlet det med kirker nede i den gamle handelsbyen. Bl.a. er der en Olavskirke fra 1300-tallet, med det høyeste og slankeste spir jeg noensinne har sett. Denne kirken brukes av baptistene idag. Ellers var det tyske preget tydelig i hele denne bydelen, som overalt ellers der det en gang så mektige Hansa-forbundet hadde sine handelsbaser. Butikkene her var tydelige trend-butikker etter vestlig mønster, butikker i en prisklasse som virket høy også på oss. Dette var så visst ikke beregnet på den jevne ester. Hovedgaten i den gamle handelsbyen skjærer tvers gjennom hele fra byport til byport. Den er lang, og den heter kort og godt Lang(gaten). Da Norge opprettet diplomatiske forbindelser med Estland i 1992, ble man tilbudt lokaler i et nydelig, gammelt hus i denne gaten. Man takket nei, da man så muligheten for all verdens morsomme bemerkninger på hjemmebane ved å ha en adresse som på estisk kort og godt ville hete Pik (uttales ”pikk”!). Istedet valgte man en adresse utenfor gamlebyen, lett tilgjengelig ved en av det nye sentrums hovedgater. Og dermed er vi over i det moderne Tallinn. Et overfladisk blikk på en tilfeldig gatescene kan gi inntrykk av et samfunn ikke så ulikt vårt eget. Skinnet bedrar. Estland sliter med gammeldags teknologi, foreldet og ikke minst forurensende hinsides beskrivelse. Bilparken er gammel og nedslitt. Det er biler av russisk produksjon som dominerer, og hverken Pobeda-er eller Volga-er av samme type som jeg husker hjemmefra på 1950-tallet, hører til sjeldenhetene. Kollektivtrafikken ivaretas først og fremst av et godt utbygd sporveis- og trolleybussnett. Men både vognpark[16], kontaktledninger og skinnegang er nedslitt og skriker etter vedlikehold og fornyelse. I tillegg er der også dieselbusser. Også her dominerer de russiske ved siden av ungarske Ikarus-busser[17]. Men der var også vestlige busser, kjøpt (svært) brukt og billig fra bl.a. Norge[18]. Gammeldags, nedslitt og dels utslitt teknologi, ofte helt tilbake fra 1950-tallet, vanskeliggjør både vedlikehold og oppbygging, ikke minst i industrien. Vi så ikke én eneste fabrikk som syntes å være i drift, hverken i Tallinn eller de andre stedene vi var innom, selv om vi hørte at det skal finnes noen i nordøst. I kolkhosland føler man seg nesten tilbake til forrige århundre! Vi så påfallende mange blomsterselgersker. Når vi vet at blomsterhilsener har vært vanligste form for "smøring", tenker en sitt! - selv om vi ikke merket noe korrupsjon. - Og folk hamstrer mat, naturlig nok når du i 50 år ikke har kunnet stole på at det du trenger, finnes i morgen - og det gjør det kanskje ikke heller! Litt før kl. 14 kom vi tilbake til Konsistoriet og fikk beskjed om at det bare var å dra på tollkammeret og hente bilen. Vi ble kjørt ned, og da vi meldte oss på tollkontoret, fikk vi utlevert et dokument som skulle forevises ved utreise, og deretter kunne de ikke få oss ut av tollsonen raskt nok. En eller annen hadde tydelig glefset alvorlig[19]! Før vi kjørte sørover mot Tartu, måtte vi ha oss litt mat, og bilen ble parkert på en parkeringsplass vi fikk låne av den norske ambassaden, mens vi gikk og spiste middag. Deretter måtte vi bunkre. Dieselprisen på Tallinns nye, moderne Statoil-stasjon var under halvparten av den norske. Vi fikk vite at prisen hos Statoil lå en (estisk) krone over prisen på de gamle stasjonene fra sovjettiden, stasjoner som ofte ikke besto av annet enn et par parkerte tankbiler med håndpumper, men den kronen utgjorde nok mye mer for esterne enn for oss, for det var kun utenlandske biler og estiskregistrerte vestligproduserte i den øverste prisklassen å se på Statoil-stasjonen. Hovedveien mellom Tallinn og Tartu var en behagelig overraskelse. Den var både bred og rett med god asfalt og brede, solide veiskuldre. Et sted var man i ferd med å utføre arbeider på veien, og der så vi at i tillegg til et tykt, kraftig asfaltlag, besto veibanen at et nesten 1 meter dypt sjikt av armert betong før man kom ned på et enda dypere pukklag. Solidere veibygging har vi aldri sett hjemme, men så snakker vi også om en av de viktigste strategiske veiene for det russiske forsvaret i sovjettiden. Denne veien var bygd for å tåle russiske panservogner i høy hastighet. Og om der ikke var russiske panservogner ute og kjørte, så var i hvert fall fartsnivået høyt. Fartsgrenser var det ingen som brød seg særlig om, med mindre der var fartskontroll, og det var det flere av. Men hver eneste gang vi nærmet oss en fartskontroll, ble vi behørig advart av møtende biler som blinket intenst med lysene. Ikke kan jeg skjønne at politiet klarte å ta noen i fartskontrollene i det hele tatt. Og folk kjørte forbi. Riktignok var veien så bred at forbikjøringer ikke var noe problem selv med møtende trafikk, men når fire biler like foran oss kjørte forbi den samme lastebilen samtidig i en sving, tre i bredden på venstre side og den fjerde på høyre side, da fant vi det tryggest å bremse for å ha avstand hvis det smalt. Det gikk bra – denne gangen. Avtalen med Harald var at han skulle vente på oss ved en sidevei litt før Tartu, og han hadde gitt oss en beskrivelse av bilen sin, så vi skulle se ham. Likevel klarte vi å kjøre rett forbi ham. Riktignok så vi en Lada som svarte til beskrivelsen, på en sidevei på venstre side, men ingen av oss som drømte om at han ville stå på feil side av veien! Han hadde imidlertid sett oss og satte etter, men vi var for raske for ham, og han mistet oss av syne. Selv oppdaget vi etter hvert at vi var kommet inn i utkanten av selve Tartu. Hvor skulle vi nå kjøre? I et kryss ble vi stående, og sjåføren i bilen bak skjønte at vi hadde et problem. Han kom frem og tilbød å hjelpe oss. Vi forklarte hvor vi skulle, og han ba oss følge etter ham inn til forretningen hans i sentrum, så skulle han prøve å finne ut hvordan vi skulle komme dit. Her var det bare å henge på. I sin flunkende nye BMW holdt han et tempo gjennom bygater og rundt hjørner som det var alt annet enn lett å klare med en overlastet og ikke så veldig sprek varebil. Men frem kom vi, og inne i databutikken hans var det frem med bykart og etter litt leting fant vi Pihlaka, gaten der Harald bor. Ut igjen og i samme tempo videre, og etter få minutter kunne vi svinge opp foran nr. 22. Der var vi i høy grad ventet. De var blitt bekymret for hvor det var blitt av oss da de mistet oss av syne. Desto større var gleden over at vi hadde funnet frem. Haralds kone, Linda, som jeg aldri hadde truffet før, var en nydelig, gammel dame. Jeg forstår godt den kjærligheten som lyser av Harald når han snakker/skriver om henne. Vi ble bedt inn på kveldsmat. Huset bar preg av å være bebodd av mennesker som hadde opplevd harde tider[20]. Hvert eneste rom var stablet til taket med ting som kanskje kunne komme til nytte på en eller annen måte en eller annen gang. Huset storstue var så til de grader fylt at det ikke var mulig å gå inn der i det hele tatt. Den eldste datteren, som er lege i Tallinn, var også hjemme, og det ble en veldig trivelig kveldsstund. Vi skulle imidlertid ikke bo hos Harald og Linda. Det var der ikke plass til. Vi skulle bo hos menighetsrådsformannen, Enn Raidla og hans kone Marje (Kasemets[21]), og med Harald som los dro vi videre til hans bolig et stykke unna. Det viste seg å være en typisk sovjetisk boligblokk fra 1960-tallet. Forfallet var skrikende. Bl.a. så vi store sprekkdannelser i begge endene. Det så nærmest ut som om endeveggene kunne stå i fare for å rase ut. Inne merket vi tydelig at det trakk fra hjørnene. Men det manglet ikke på menneskelig varme, og et nytt kveldsbord sto og ventet på oss. Men før vi kunne spise, måtte vi få plassert bilen. Det var ikke trygt å la den stå ute med alle varene i. Vi kunne risikere at den var tømt neste morgen. Enn disponerte en garasje i et større garasjeanlegg et lite stykke unna, så vi dro dit. Det var så vidt vi klarte å lirke den over to meter høye bilen inn i garasjen, og fordi bilen var så lang, måtte garasjedøren ”overtales” for å la seg lukke. Men det gikk til slutt, og vi vendte tilbake til Ropka nr. 6. Maten smakte aldeles deilig, til tross for at vi allerede hadde spist en kraftig aftens like i forveien. Og i løpet av måltidet fikk vi forklaringen på hvorfor tollerne i Estland hadde vært så ivrige etter å få oss av gårde. Enn er assisterende tolldirektør for Sør-Estland, dvs. at han har en av de høyeste stillingene innen det estiske tollvesenet, og autoritetsfrykten fra sovjettiden sitter dypt inngrodd i hele etaten, så når en mann som Enn freser ”hopp”, da hopper man – høyt! Men selv en mann i hans stilling bor altså i en nedslitt og forfallen boligblokk. Riktignok hadde de en etter forholdene romslig leilighet med både stue, to soverom, kjøkken og bad/toalett. Men også her så vi at det var lagret saker og ting både her og der. Man kan jo aldri vite ... Vebjørn og Thor Andreas ble plassert på barnerommet, mens barna lå på flatseng inne hos foreldrene. Selv sov jeg i stuen. Marje redde opp til meg på sofaen, og den var heldigvis lang nok. Jeg sov godt, jeg, og det gjorde, forsto jeg, Vebjørn og Thor Andreas også. Onsdag 04.10Marje vartet opp med deilig frokost. Maten bar tydelig preg av at familien nok hadde bedre råd enn mange andre, og Marje nødet oss til å spise til vi ikke orket å få ned en eneste bit til. Likevel syntes hun vi spiste altfor lite. Det var tydelig at de var vant til å spise kraftig når det var mat å få, for det var ikke sikkert der var noe særlig til neste måltid. Vi så riktignok ingen tegn til direkte underernæring den tiden vi var i Estland, men vi noterte oss at barn og unge virket unaturlig spe og spinkle. Så om ikke underernæring, var der en god del feilernæring ute og gikk. Det bekreftet også Marje i samtalene vi hadde. Vebjørn og enda mer Thor Andreas hadde dessverre begrensede muligheter til å kommunisere med Enn og Marje som ikke snakket engelsk, kun tysk (i tillegg til estisk og russisk). Derimot snakket barna deres engelsk – men ikke tysk. Dette var et mønster vi skulle notere oss senere også: For de voksne generasjonene er det tysk som er det internasjonale språket. Kun hos de yngste – og hos en del forretningsfolk med forbindelser til utlandet – har engelsken overtatt denne rollen. Etter frokost dro vi for å hente bilen for lossing. Det kom vel med at Harald har en stor og rommelig garasje. Det var ikke lett å få plass til bilen hans da vi var ferdige. Noe av varene skulle videre til metodistenes prosjekt, først og fremst de gavene vi hadde med fra Larvik Metodistkirke, men vi var også blitt enige om at vi ville ta til side en del av melet for å gi det dit. Etter lossing ble bilen satt tilbake i Enns garasje, siden vi fremdeles hadde varer ombord. Deretter dro vi med Harald til Pauluskirken. Denne er en stor murkirke i nygotisk stil, fra siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde kommet hardt til skade under 2. verdenskrig, men var blitt bygget opp igjen på 1950-tallet[22]. En del av kirkerommet var panelt av og avstengt for å spare fyringsressurser om vinteren. Interiøret i kirken, spesielt sakristiene, bar preg av års slitasje og manglende ressurser til vedlikeholdet. Forhåpentlig vil også kirkene etter hvert nyte godt av den reparasjons- og restaureringsprosessen som pågår. Haralds kontor var som klippet ut av de tidlige 1950-årene. Det eneste tekniske hjelpemiddelet var en gammel, manuell skrivemaskin, liknende dem jeg vagt kan huske fra min fars kontor da jeg var liten. Vi fikk også treffe Haralds kapellan, Ralph Alasso, en flott representant for en ny prestegenerasjon som gjør seg klar til å ta over den åndelige ledelsen i Estlands lutherske Kirke, en generasjon opptatt av å søke innover i Skrift og bekjennelse for å finne styrke til å bygge opp igjen en Kirke som har lidd mye. Så sterk er den teologiske fornyelsen blant Estlands unge prester, at jeg tror de kan bidra til en virkelig fornyelse på Skriftens og bekjennelsens grunn, langt ut over Estlands grenser! Ralph tok oss med på en rundtur i Tartu. Tartu sentrum virker både nedslitt og rotete, og stedvis så vi regelrett slum! Innbyggerne i "Suppebyen" har ganske enkelt ikke råd til å bo andre steder. De lever for det meste på tynn grønnsaksuppe - og når grønnsakene tar slutt? Men i Tartu, som i Tallinn er man i full gang med å sette bygningene i stand igjen. Det moderne sentrum er typisk sovjetisk, med brede boulevarder og en svær paradeplass[23] foran byadministrasjonen[24]. Minnesmerker fra sovjettiden så vi imidlertid ikke stort til. Lenin er helt forsvunnet. Unntaket var et minne over dem som døde under den tyske okkupasjonen fra 41-45. Det har fått stå, dog ikke i fred. Figuren har hatt et sverd og noe mer i hendene, stjålet av noen som mente de trengte den verdifulle bronsen bedre. Det er vel bare tidsspørsmål før noen stjeler resten av statuen. - Også okkupantenes gatenavn er endret. Rüütli, Riddergaten, het i sovjettiden 21. junigaten, en dato som er for Estland hva 9. april er for oss. At dette endres, forstår vi når vi ser hva denne siste okkupasjonen kostet[25]. Et stort kjøpesenter, eller kanskje mer et innendørs torg, bugnet av matvarer, men vi lurte på hvordan et norsk helseråd ville reagert på de hygieniske forholdene, ikke minst ved kjøtt- og fiskediskene. Etter norske forhold var prisene slett ikke så ille, men det var nok rikelig dyrt nok for esterne. Det gjennomsnittlige lønnsnivået i Estland ligger på omtrent fjerdeparten av det norske – for folk som i det hele tatt har lønnet arbeid. Arbeidsløsheten er enorm, og vi så, som allerede nevnt, ingen industri i virksomhet. Når vi kommer inn i gamlebyen, møter vi igjen det samme sjarmerende middelalderpreget som i Tallin. En av de mest særpregede bygningene er ”det skjeve apotek”. Det påstås at der ikke finnes én rett vinkel i hele huset. Opprinnelig har det, som navnet sier, vært et apotek her. Idag er det bokhandel. I en forretning for radio og TV fant Vebjørn et par store, flotte Sony-høyttalere til en etter norske forhold latterlig lav pris. Han klarte ikke å motstå fristelsen[26] Universitetet i Tartu, Estlands eneste, ble grunnlagt av svenske kong Gustav II Adolf i 1632. Sovjetmyndighetene kastet ut det teologiske fakultet og gjorde universitetskirken om til bibliotek. I dag er teologien på vei inn igjen, men kirken er så ombygget, at det lønner seg å bygge en ny i stedet for å kreve igjen den gamle. Tartu universitet har fra gammelt hatt ry for sin høye kvalitet, og det astronomiske observatoriet var lenge Europas største. Og esterne satser på universitetet. I tillegg til å restaurere gamle bygninger, bygger de et helt nytt historisk-filosofisk fakultet. Det er også på tale å opprette et nytt universitet i Tallinn. Over universitetet ruver Tartus Domberg med ruinene av Peter- og Paulusdomen. Tartu ble bispesete på 1300-tallet, men hverken Hitler ellers Stalin skal ha skylden for raseringen av domkirken. Reformasjonen i Estland tok en mer radikal retning enn mange andre steder[27], og domkirken ble, som mange andre, plyndret av reformasjonstidens billedstormere. Deler av bygningen ble samtidig ødelagt, og krigene utover på 15- og 1600-tallet la den i ruin[28]. Idag tilhører Domberget universitetet og brukes bl.a. til å minnes dem som la grunnen for et levedyktig estisk skriftspråk. I den prosess Estland er inne i, spiller Kirken en viktig rolle, og tilslutningen til Kirken er økende, i så stor grad at flere menigheter har plassproblemer ved gudstjenestene. Spesielt satses det på barn og unge. Fremtiden ligger i at en ny generasjon lærer å tenke annerledes enn det okkupantene lærte foreldre og besteforeldre. Til denne oppgaven trengs lærere, i både Kirke og skole. Like ved universitetet har Kirken derfor opprettet noe som best kan sammenliknes med Norsk Lærerakademi i Bergen. Omvisningen endte på Tartus jernbanestasjon. Alle restriksjoner på adgang og fotografering fra sovjettiden var borte nå. Vi la merke til flere utbrente diesellok og -motorvogner. Forklaringen var ganske enkelt at vedlike- og renhold hadde vært så elendig at når drivstofflekasjer oppsto, var materiellet som rullende brannbomber. Det skulle bare den minste gnist til for å få det til å ta fyr[29]. Selve grunnen på jernbanestasjonen, spesielt rundt lokstallen var også så gjennomtrukket av dieselolje at det ble advart mot røyking. Det skulle antakelig ikke store gnisten til for å utløse en brannkatastrofe. Inne i lokstallen ble jeg plutselig praiet av en russisktalende jernbanearbeider som ikke likte at jeg fotograferte. Jeg fikk pelle meg derfra hvis jeg ikke hadde spesialtillatelse. Jeg svarte på samme språk med å spørre om vi befant oss i sovjetrepublikken Estland eller i det frie og demokratiske Estland. Denne dialogen ble overhørt av en overordnet funksjonær som fant den rett så fornøyelig og ga mannen klar beskjed om at jeg var velkommen til å se og fotografere så mye jeg bare ville. Torsdag 05.10Etter frokost ble bilen hentet i garasjen, og vi satte kursen sørover mot Ahja. Her skulle vi besøke det prosjektet som Larvik Metodistkirke støtter, et senter som den lokal metodistmenigheten er i ferd med å bygge opp for psykisk utviklingshemmede. Etter hvert vil man også gi tilbud til andre funksjonshemmede og eldre. Siste nytt er planer om en telefontjeneste etter mønster av Kirkens SOS. Det er en del av et gammelt baroniet med en idylliske karpedam man har overtatt. Det vil bli et praktfullt anlegg når det en gang er ferdig. Og det trengs i et samfunn som gjennom snart 2 generasjoner lærte å forakte uproduktive mennesker og mennesker uten "forbindelser". Østlandsposten må gjerne si at man ikke ser tiggende pensjonister i Estland. Vi så dem! - og dem som lette etter mat i søpla[30]! Og tilbakemeldingene et halvt år etter, er at det vi hadde med, var en god hjelp for mange gjennom en hard vinter. Ettersom vi nå befant oss ganske langt sør i Estland, fant vi ut at vi ville prøve om det var mulig å komme en tur over den russiske grensen, en grense som i dag går lenger vest enn hva den gjorde tidligere. Det betyr at blant annet byen Petseri som er en gammel estisk by, i dag ligger på den russiske siden av grensen. Var det mulig å komme over og besøke den? Kursen ble satt sørover, på ny, flott vei[31], så ny at den ennå ikke var helt ferdigbygd. Men den gang ei! Allerede 2,5 km fra grensen[32] var det stopp. Grensetropper væpnet med skuddklare maskinpistoler[33] nektet alle som ikke hadde visum til Russland, å kjøre videre. Vi fikk klar beskjed at uten visum ville ikke russerne slippe oss over grensen, og det var heller ikke snakk om å få kjøre ned til grensen og la guttene få se over til den russiske siden. Fotografering av vaktposten ville de heller ikke vite av. Og hele tiden ble maskinpistolene holdt i skuddklar stilling. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å gjøre vendereis. Men frekkheten lenge leve: Det var Tor Andreas som satt bak rattet, og jeg gjorde klar kameraet. Tor Andreas fikk beskjed om å snu slik at passasjersiden ville vende mot grenseposten, og i det vi hadde bredsiden mot, løftet jeg kameraet og fyrte av et bilde. Selvfølgelig ble vi oppdaget, men før noen rakk å reagere, var vi i god fart på vei nordover igjen. Hva skulle vi gjøre nå? Vi hadde fremdeles god tid før vi skulle være tilbake i Tartu igjen. Vi valgte å ta en annen og lengre vei tilbake. På kartet hadde vi sett at det gikk en vei på tvers fra den vi hadde fulgt og over til hovedveien mot Latvia. Vi valgte å følge den, og nå møtte det oss en helt annen veistandard enn den vi hadde opplevd hittil. Her var det ikke snakk om å feie av gårde i god fart. Det var ikke engang snakk om det vi hjemme ville kalle en grusvei. Det var sand som var måkt utover, og noen særlig underbygning syntes det ikke å være. Det ante oss at dette var den typen vei som de tyske styrkene kjørte seg så håpløst fast i både i høstregnet og i vårløsningen under 2. verdenskrig, den typen vei som knekte både Hitlers og Napoleons armeer. Vi var glade for at det var tørt, godt sensommervær, ellers tviler jeg på at vi hadde kommet gjennom. Veien gikk gjennom et frodig landbruksdistrikt, antakelig Estlands kornkammer, med store kollektivbruk, kolkhoser. Men for et forfall! Kolkhos-sentraene vi kjørte gjennom, virket fullstendig forlatte. Hus og driftsbygninger var i ferd med å falle sammen, og en mengde store landbruksmaskiner sto ute og bare rustet i stykker. Enkelte steder var de eneste transportmidlene som fungerte, hest og kjerre. Det var som å bli satt 50 år tilbake i tid. Kollektivbrukenes tid i estisk landbruk syntes definitivt over[34], og vi ble senere fortalt at samtlige kollektivbruk var oppløst og fordelt på de opprinnelige eierne og deres etterkommere. Dette førte imidlertid store problemer med seg. Mange av de opprinnelige eiernes etterkommere arbeidet i helt andre yrker enn landbruk, og slett ikke alle var interessert i å skifte yrke. På den andre siden hadde man fått en stor gruppe arbeidsløse landbruksarbeidere som manglet jord å arbeide på. Kun i få tilfeller var de gjenopprettede private gårdene store nok til at man hadde råd til å ansette folk. Resultatet var en kraftig nedgang i landbruksproduksjonen, og Estland som tidligere hadde vært i stand til både å brødfø både seg selv og å forsyne Leningrad-området, var nå nødt til å importere matvarer. Veil tilbake i Tartu beklaget Enn at vi ikke hadde fortalt ham på forhånd at vi tenkte oss ned til den russiske grensen. Da kunne han blitt med oss, og vi ville høyst sannsynlig fått slippe frem til selve grensen uten problemer. Akk ja! Han fortalte imidlertid at vi kunne ta en tur til den latviske grensen. Der ville vi ikke bare slippe helt frem, men også over. De tre baltiske landene har en pass- og visumoverenskomst som tilsier at visum til ett av landene gir adgang til alle tre, og landenes egne statsborgere trenger ikke ha med pass. Førerkort eller annen legitimasjon holder. På kvelden var det tid for gudstjeneste i Pauluskirken. Aller helst hadde vi håpet å kunne delta i søndagens høymesse, men guttene skulle være tilbake på sine respektive skoler mandag morgen, så vi ville være nødt til å dra fra Tartu allerede lørdag. Det ble derfor arrangert kveldsgudstjeneste, noe som ikke var vanlig siden mange vegrer seg for å gå i sentrumsgatene på kveldstid pga. den høye kriminaliteten. Harald satset imidlertid på at besøket fra Norge ville være tilstrekkelig trekkplaster, og han fikk rett. Jeg prekte på tysk[35], og Harald tolket til estisk[36]. Jeg deltok også i liturgien, på samme måte som Harald hadde deltatt da han var i Larvik[37]. I tillegg ville de to estiske prestene at jeg skulle delta i forbønnen sammen med dem – på estisk! Jeg fikk noen minutter til å øve på uttalen, og Ralph skulle peke når det var min tur. Det gikk så fint at jeg på kirkekaffen hadde min fulle hyre med å overbevise alle som lurte på hvorfor jeg ikke hadde prekt på estisk, om at mitt estiske ordforråd innskrenket seg til 5-6 ord, et ordforråd jeg mer enn gjerne skulle hatt anledning til å utvide.. Fredag 06.10Estlands hjerte finner vi i Otepää. Prost Tammur insisterte på at vi skulle besøke stedet, uten å gi noen forklaring som gjorde det forståelig for oss hvorfor det var så viktig. Den kom etter hvert som vi ble vist rundt! Et kart over gammelestiske festninger og førkristne bosetninger viser at vi er på historisk grunn. I alle kriger som har rammet Estland, begge verdenskrigene inkludert, har harde og bitre kamper rast her, noe både Mariakirkens istykkerskutte klokke og minnesmerket over falne fra frihetskrigen 1918-20 - mot både hvite og røde russiske styrker, mot hjemlige kommunister, mot restene av den keiserlige tyske hær samt tyske frikorps som ville gjenopprette det tysk-baltiske styret - er en synlig påminnelse om. Minnesmerket lå nedgravd under sovjetokkupasjonen og kom opp igjen i 1991. Allerede lenge før år 1000 lå her en borg. Vi hører om den i 1116 da storfyrst Jaroslav den vise i Kiev sendte ortodokse misjonærer til Estland. Misjonærene kom i kjølvannet av soldater som inntok borgen, og inngikk i fyrstens strategi for å vinne herredømme over kultur og folkeliv såvel som den politiske og militære situasjon. Slik var det første århundre av kristen historie i Estland ortodoks, inntil danske og tyske katolske korsfarere erobret området. Mariakirken er i dag i stor grad restaurert, men den er stor og kald, og om vinteren bruker man et lite kapell innredet i den gamle prestegårdens tidligere smie. Kirken er imidlertid av så stor historisk betydning for Estland, at den vil nok bli tatt vare på for ettertiden. Det estiske flagget er opprinnelig fanen til den første estiske studentorganisasjonen. Esterne fikk først midt på 1800-tallet adgang til universitetet, og de estiske studentene dannet raskt en egen studentorganisasjon etter mønster av dem som fantes for tysk- og russiskættede studenter. Studentbevegelsen ble drivkraften i en voksende nasjonalbevegelse, og på 1880-tallet samlet stadig flere grupper seg om studentenes fane. I 1886 ble den innviet som nasjonens flagg[38] ved en hemmelig gudstjeneste her i Mariakirken, dvs. ikke den nåværende, men dens forgjenger på samme sted. Flagget fra den gang eksisterer fremdeles og henger i dag på nasjonalmuséet i Tallinn. Under okkupasjonen ble det gjemt i en skorstein i et gammelt uthus, og bare tre personer visste hvor det var. Prost Tammur var én av de tre! – den siste gjenlevende av dem. Det røper hvilken posisjon denne stillfarne presten har hatt i dette landet! - og hvorfor både tyske og russiske okkupanter behandlet ham så brutalt[39]. Min respekt og beundring for mannen er større enn jeg makter å sette ord på! I dag kan esterne trygt minnes flaggets samlende rolle, både under det 19. århundres våknende nasjonalbevissthet og under frihetskrigen etter 1. verdenskrig. Flagget er å se overalt, og esterne er tydelig stolte av flagget sitt. Jeg opplevde deres forhold til flagget omtrent som nordmenns forhold til det norske flagget i tiden etter frigjøringen i 1945. Fra Otepää dro vi videre sørover mot Latvia. Da vi nærmet oss grensebyen Valga, kjørte vi gjennom et stort russisk boligområde. Kontrasten til esternes områder var påfallende. Her var det forfall og resignasjon som rådde hos en befolkningsgruppe som på mange måter hadde mistet alt, makt, posisjon, identitet og i mange tilfeller statsborgerskap[40], og som ikke visste noe om hva fremtiden ville bringe, om de i det hele tatt hadde noen fremtid i Estland. Stemningen ved den latviske grensen er ganske annerledes avslappet enn ved den russiske. Her er ingen synlige våpen. Eneste problem er tollkontrollen. Det skal ta en time å komme over med bil - hver vei, enten der er kø eller ei. Så vi lot bilen stå og gikk over grensen, inn i Valka, den latviske delen av Valga. Passene ble behørig og høytidelig stemplet på både estisk og latvisk side av grensen. Vi gikk et stykke nedover veien og inn i en sidegate, og plutselig hadde vi krysset grensen enda en gang - uten å merke det før Vebjørn plutselig påpekte at vi hadde estiske gate- og bilskilt rundt oss, ikke latviske. Folk gikk som om grensen ikke var der, noe den ikke har vært de siste 50 årene[41]. Ett sted så det ut som om grensen gikk tvers gjennom et bolighus, og det er slett ikke utenkelig at den faktisk gjorde det. Det var bare biler som ikke kom gjennom. Varer derimot, kunne du få med deg hva du ville, og i en nabogate sto to biler rygget opp mot grensestengselet, en helt vanlig ”betonggris”[42], og man lastet helt åpenlyst varer fra den ene til den andre. En så udramatisk grense tyder godt for videreutvikling av fredlige forhold mellom de baltiske landene[43]. Valga viste seg å være et paradis for jernbaneentusiasten. Her var nemlig en av de tidligere sovjetiske strategiske lokomotivreservene. For få år siden ville det vært livsfarlig for en utlending i det hele tatt å nærme seg den store mengden av hensatte damplok. I dag er den strategiske reserven oppløst, og lokomotivene bare står der. Kanskje kommer noen av dem til å bli bevart for museumsformål. Noen, spesielt lokomotiver av tysk opprinnelse[44], vil bli forsøkt solgt til veterantogentusiaster og museer i Tyskland, men det store flertallet vil nok bli stående til de ruster bort – med mindre man finner ut at man skal resirkulere de store metallmengdene. Lørdag 07.10Det er tid for hjemreise. Guttene skal, som allerede nevnt, være tilbake på skolen mandag morgen, og vi må ha lørdagens ferge til Stockholm for å rekke det. Men vi vil gjerne ha litt mer tid til å se oss om i Tallinn, så vi velger å dra fra Tartu etter frokost. Det er aldri lett å ta avskjed, og kanskje var avskjeden med Harald Tammur den tyngste. Han var gammel, langt eldre enn man skulle trodd en mann med hans forhistorie ville kunne bli, og langt fra frisk. Alt tydet på at det var en endelig avskjed. Vi ville neppe få se hverandre igjen her i livet. Enn og Marje og barna håper vi imidlertid vi får anledning til å treffe igjen, enten i Estland eller i Norge. Ralph håper jeg også at jeg treffer igjen. Han representerer den estiske Kirkens fremtid, og han har et teologisk ståsted som gir håp for denne fremtiden. Kjøringen nordover til Tallin gikk helt greit, og takket være det utmerkede varslingssystemet, unngikk vi alle fartskontrollene på veien, for det skal innrømmes at med den veistandarden, er faren for en litt tung høyrefot høyst reell. I Tallinn fikk vi lov til å parkere bilen under tilsyn Statoil-stasjonen før vi gikk for å se oss om. Også her måtte jernbaneentusiasten ha sitt, og jeg tilbrakte noe tid på Tallinn jernbanestasjon. Inntrykket var mye det samme som i Tartu, og de utbrente diesellokomotivene var også å finne her. Ved lokstallen sto, akkurat som i Tartu, et oppfyrt damplokomotiv som sentralvarmeleverandør til både lokstallen og administrasjonsbygningen like ved. Da jeg tok bilde av det, ble jeg vennlig tilsnakket av en eldre jernbanearbeider. Han hadde vært lokfører på damplok da han var yngre, og han ville mer enn gjerne fortelle fra den gangen. Heldigvis snakket han litt tysk, så jeg hadde ingen problemer med å forstå ham. I god tid før fergeavgang var vi på plass på kaien. Vi hadde jo papirer som måtte ordnes opp i før avreise. Inne på tollkontoret traff vi på samme funksjonær som ved innreisen, og vi hilste på ham og spurte om han kjente oss igjen. ”Man glemmer ikke så lett folk med slike forbindelser som dere,” var svaret, riktignok med et smil. Papirene ble ordnet, og vi stilte opp i køen for ombordkjøring. Da vi skulle kjøre gjennom tollporten, kom en toller for å kontrolleren papirene være. Det avfødte en intens banking på vinduet inne fra tollkontoret, og mannen fikk klar beskjed om bare å slippe oss gjennom uten videre. Og så var vi ombord. Også denne gangen hadde vi lugar helt nederst, uten at det forstyrret nattesøvnen vår. Tvert om var vi skjønt enige om at vi skulle ta kvelden tidlig så vi kunne være uthvilte til neste dags kjøring. Søndag 08.10Fergen ankom Stockholm tidlig på morgenen, og vi bestemte oss for å ta frokosten i land. For første gang[45] opplevde vi som nordmenn passkontroll ved innreise til Sverige. Det måtte vi utnytte! Og vi klarte å få passene våre stemplet. En velvillig passkontrollør hadde stor forståelse for ønsket om et sjeldent stempel. Tollen bød heller ikke på noen problemer, og så var det å finne noe å spise. En bakerbutikk var åpen, og brød og brus ble handlet inn. Det smakte fortreffelig. Ingen av guttene var innstilt på å bli i Stockholm til gudstjeneste. De ville helst direkte hjem, så vi satte kursen vestover. Kjøringen gikk greit, til tross for at kjølevannslekkasjen påtvang oss noen stopp underveis, og utpå kvelden kom vi til Larvik. Bilen ble parkert i Håkons gate for rengjøring og tilbakelevering neste dag. EpilogProstilaget hadde diskutert muligheten av å arrangere flere sendinger til Estland. Etter hvert fikk vi imidlertid sterke signaler om at esterne ikke ønsket å komme i en posisjon der de ble avhengige av hjelp utenfra, så planene ble skrinlagt. Ettertiden har vist at det var en riktig vurdering fra estisk side. Til tross for en smertefull prosess er estisk økonomi i god vekst, langt bedre enn noen andre av de tidligere sovjetrepublikkene, og Estland kom til å stå i første rekke da både EU og NATO åpnet dørene for de baltiske landene. Det skulle også vise seg å bli siste gangen jeg traff Harald Tammur. Tre år senere ble han alvorlig syk og døde. Dessverre isolerte Linda Tammur seg fullstendig etter mannens død, så jeg mistet kontakten med henne. Marje har jeg imidlertid holdt kontakten med, og vi utveksler brev/e-post et par ganger årlig. Stadig sender hun med hilsener til både Vebjørn og Tor Andreas. Ralph derimot mistet vi helt kontakten med. Jeg prøvde å sende et par brev, men fikk aldri svar, og gjennom Marje fikk jeg etter en tid vite at han hadde forlatt Tartu, men hun visste ikke hvor han hadde flyttet. Å ha kjent et menneske som Harald Tammur gjør noe med en. Han var, som jeg har nevnt ovenfor, liten av vekst (rakk meg til under haken) og stillferdig, men han er et av de største menneskene jeg har kjent. Da han under besøket i Larvik i 1988 lyste velsignelsen, opplevde jeg at han ruvet over hodet på meg. Jeg er dypt og inderlig takknemlig over at jeg fikk lov til å bli kjent med ham, og at han var villig til å dele så mye som han gjorde, av sin fortid med meg. Jeg er ikke i tvil om at han i dag er hjemme hos Gud, og jeg ser frem til å møte ham igjen når den tid kommer. Jeg vil gjerne takke Tor Andreas og Vebjørn for godt selskap. Jeg drar gjerne på tur med dere senere. Takk til Anders Ønvik som skaffet bil! Takk også til prostilaget og alle glade givere som bidro til sendingen og til familien Raidla/Kasemets for gjestfriheten! Men aller mest takk til vår himmelske Far som holdt sin hånd over oss og førte oss trygt og sikkert både frem og tilbake. [1]
Der er knapt 2000 metodister i Estland, 10 prester og ca. 15 menigheter. De
estiske metodistene satser i stor grad på diakonalt arbeid og har en viss
fremgang av den grunn. De deler ofte kirkebygg med andre, påfallende ofte
adventistene! Riktignok er metodistkirken i Estland ressursfattig, men
dog!!! I det hele tatt spiller
trossamfunn utenom lutheranerne og de ortodokse en helt marginal rolle i
Estland: 3-4.000 katolikker, mest polakker og litauere, 5 prester og 5-6
menigheter og et lite ordenssamfunn i Tallinn. For få år siden fantes kun
én katolsk prest i hele Estland. [2] Som
eneste offisielle fellesspråk var russisk obligatorisk i skolene i hele
Sovjet-unionen. Periodevis var det også det eneste tillatte
undervisningsspråket. På universitetsnivå var det helt til unionens oppløsning
eneste undervisningsspråk. Det ville imidlertid ikke være tilrådelig å
åpne en samtale med en ester på russisk. Alle andre muligheter burde prøves
før man tilkjennega at man snakket russisk. Dette rådet fulgte vi med godt
resultat. [3]
Vebjørn var ikke helt overbevist om jeg virkelig kunne nok russisk til å
klare meg. Han hadde ved et par anledninger opplevd meg stå fast når jeg
uforberedt har truffet på russere hjemme i Larvik. [4]
Iflg. selvbetjeningsvekta hos Biltilsynet i Larvik. [5]
Vi klarte å holde lekkasjen i sjakk under hele turen ved at vi ved hver
eneste stopp sjekket og etterfylte radiatoren. [6]
Fergen ”Estonia” sank i løpet av få minutter etter at baugporten var
blitt revet opp under en kraftig storm natten til 28. september 1994, og
over 900 mennesker omkom. Der er mange ubesvarte spørsmål knyttet til
havariet, og mange mener i ettertid at den eneste sannsynlige forklaringen
er at skipet var utsatt for sabotasje. Fergen vi skulle reise med, tilhørte
samme rederi som ”Estonia”. Fergen virket imidlertid moderne og
velholdt, så vi så ingen grunn til å være redd for at noe skulle skje.
Vi merket oss at som en følge av ”Estonia”-ulykken var baugporten
sveist igjen. [7]
Tallinn havn, på estisk Tallinn saadam - har intet med Saddam Hussein å gjøre! [8]
Den lutherske kirke er Estlands majoritetskirke. De aller fleste estere som
bekjenner kristen tro, tilhører denne. Den består av ett (erke)bispedømme
som igjen er delt i 7 prostier. [9]
-etter domkirken - eller rettere sagt domkirkene, for der er to av dem, én
luthersk og én ortodoks, med hver sin erkebiskop, i seg selv symbol på
Estlands ulykke: Den som behersker Estland, behersker både Østersjøen,
Bottenviken og Finskebukta, og den som behersker Domberget, behersker
Estland. Tsaren oppmuntret etablering av ortodokse
menigheter for å vende esternes oppmerksomhet og lojalitet østover og på
sikt russifisere samfunnet. Domkirkene ligger på hver sin side av
Konsistoriet. De ortodokse utgjør knapt 10% av de troende i Estland. Om de
beholder fotfestet, vil avhenge av i hvilken grad de lar seg estifisere. Selv
om de russerne er i stort flertall blant de ortodokse, er likevel de fleste
menighetene, 59 av 89, estiskspråklige, og disse ønsker bl.a. å markere
seg som lojale borgere, ingen russisk 5.-kolonne. Dette har i første omgang
ført til en splittelse blant de ortodokse i Estland, da de estiskspråklige
menighetene har søkt om å bli stilt under tilsyn av patriarken av
Konstantinopel (Istanbul), som hele Estlands ortodokse Kirke tilhørte
inntil Stalin tvang dem inn under Moskva. Søknaden er blitt positivt
mottatt i Istanbul, mens reaksjonen fra Moskva, som ventet, er entydig
negativ, og det kirkelige fellesskap mellom Moskva og Konstantinopel er satt
på en hard prøve. Der er også sterke bånd mellom de russiskspråklige
ortodokse og Moskva-patriarkatet, bånd som er blitt enda sterkere etter at
Tallinns tidligere erkebiskop (metropolitt) ble patriark i 1991 (Aleksej
II). I
første omgang la Konstantinopel saken på is. Man ville først avklare
forholdet til Moskva, for å unngå det som enkelte kommentatorer fruktet
ville medføre en kirkesplittelse på linje med både 1054 og
reformasjonstiden på 1500-tallet, selv om dette er å dramatisere vel mye.
Imidlertid ble presset fra de estisk-språklige menighetene bare noen få år
senere så sterkt at det ikke lenger var noen vei tilbake. Man brøt med
Moskva os stilte seg under Konstantinopel. Det er ikke utenkelig at de
opplysningene som etter hvert fremkom om patriark Aleksejs tilknytning til
KGB har medvirket til å forsterke presset. De russisk-språklige
menighetene valgte imidlertid å beholde tilknytningen til Moskva, slik at
Estland i realiteten har fått to ortodokse kirker som ikke har noen videre
kontakt seg imellom. Interessant vil det imidlertid være hvordan esterne,
og også de russiske ortodokse i Estland, stiller seg, om finske ortodokse
tar opp igjen tanken om et eget nordisk patriarkat! [10]
Etter ett år og én dag var de frie borgere. [11]
Styret som har vært utøvd herfra, har ikke alltid vært like vellykket og
elsket, og mange vitser går ut på at det er vanskelig å styre støtt med
ett langt og ett kort ben! [12]
De to ”benene” var i tidligere tider nøytralt område der hverken
adelsknekter eller borgerpoliti hadde adgang. Den ene gangen adelen krenket
nøytraliteten, utløstes et opprør som for all fremtid skremte adelen fra
gjentakelser. [13]
De har kommet og gått: nordmenn, svensker, russere, dansker, tyskere,
polakker, litauere, svensker, russere, tyskere igjen og til slutt russerne
enda en gang, forhåpentlig den siste! Kun i perioden 1918-1938 har Estland
opplevd selvstendighet, før de i 1991 løsrev seg fra det som fremdeles het
Sovjetunionen. [14]
Allerede i 1. århundre nevner den romerske historikeren Tacitus esterne.
Hovedstaden navn, Tallinn, betyr "den danske byen". Det var her
danskekongen Valdemar Seier fikk "Dannebrog" i 1219. Ifølge
legenden dalte flagget ned fra himmelen, fra Gud. I virkeligheten kom det
fra paven for å styrke danskene i kampen mot hedenske estere - og (ikke
minst) ortodokse russere. De mange Olavskirkene minner om at også Olav den
hellige dro gjennom traktene på vei til og fra Novgorod mens han samlet
tropper for å gjenerobre Norge. [15]
- om de aldri så mye bebos av folk høyt oppe i administrasjonen, f.eks. en
assisterende tollkommandant. [16]
Tjekkiskbygde Tatra T4 og KT4, standardtyper som finnes overalt i det
tidligere COMECON-området (hele det Sovjet-dominerte Sentral- og Øst-Europa). [17]
- standardtype som finnes overalt i det tidligere COMECON-området. [18]
I stor grad dreide det seg om busser som var utrangert fordi de ikke lenger
tilfredstilte vestlige krav til komfort og forurensningsnivå, men som
fremdeles ville kunne gjøre nytte i flere år i et samfunn der kravene ikke
var så høye. Vi så bl.a. to busser som tidligere hadde tilhørt Bærums
Forenede Bilruter (BFB). [19]
Ikke kunne vi ane at menighetsrådsformannen i Halralds menighet også var
assisterende tollkommandant for hele Sør-Estland! [20]
Harald selv har tilbragt tilsammen 11 år i konsentrasjonsleir, først 4 år
i tysk, deretter 7 år i russisk. På slutten av denne tiden var han
helsemessig så nedkjørt at han neppe hadde klart stort mer. Det er ikke
for sterkt å si at det var Stalins død som reddet Haralds liv. Han ble løslatt
under det store amnestiet som Krustsjov utstedte etter Stalins død. [21]
Hun hadde beholdt pikenavnet sitt, noe som vi forsto var vanlig i Estland.
Barna, Enn og Ere-Marje, hadde imidlertid farens etternavn. [22]
Dette var en opplysning som overrasket meg. Jeg trodde ikke at skadde kirker
var blitt reparert etter krigen, men Harald fortalte at det ikke hadde vært
noe problem å få tildelt materialer til gjenoppbygging/reparasjon av
kirkebygg. Derimot hadde man ikke fått tildelt arbeidsressurser, slik at en
forutsetning for å få byggematerialer hadde vært at menigheten stilte opp
på fritiden, noe de hadde gjort både i Tartu og andre steder. På steder
med overveiende russisk befolkning ble kirkene ofte ikke gjenoppbygd, eller
det ble i noen få tilfeller bygd ortodokse kirker i stedet for de gamle,
lutherske. [23]
Tartu var i sovjettiden russernes største flybase vest for Ural. Den
voldsomme militære aktiviteten knyttet til flybasen satte sitt preg på
byen gjennom hele den russiske okkupasjonen, og byen vil slite med følgene
av dette i årevis fremover. Grunnen er så forurenset av man mange steder
ikke kan drikke vann av brønnene. Det fortelles at mange russiske
jagerpiloter dumpet drivstoffet på bakken like før de skulle lette, for å
slippe unna kjedelige øvelses- og patruljetokter. Når de så kom i luften,
meldte de ”feil ved drivstofftilførselen” og måtte lande igjen. Følgen
er en katastrofal forurensning av et av Estlands største grunnvannsbasseng.
Det fortelles om brønner der vannet ikke kan brukes før man har brent av
flybensinen som flyter oppå når man henter opp vann. Og selv etter
avbrenning er vannet knapt egnet til innvortes bruk, hverken for mennesker
eller dyr. Etter at russerne trakk seg ut,
ble kommandanten, general Dsjodjar Dudajev, selv tsjetjener, leder for
nasjonalistbevegelsen i Tsjetsjenia. I 1992 ble han valgt til president i den
selvproklamerte utbryterrepublikken ved et valg som på ingen måte kan
kalles demokratisk, all den tid hele den russiskættede del av befolkningen
ble utestengt fra valgene. Da russerne satte inn MVD-styrker for å
gjenvinne makten i Tsjetsjenia gikk Dudajev i spissen for tsjetsjernernes
geriljakrig mot den russiske sentralmakten. [24]
- som i sovjettiden huset både den kommunale administrasjonen og
kommunistpartiets lokalavdeling. [25]
Én sak er ett ukjent antall tyske krigsfanger omkom som slavearbeidere,
bl.a. ved bygging av jernbanestasjonen i Valga. En annen og for esterne
langt mer smertefull sak er kollektiviseringen som kostet mer enn 10.000
deporterte og et ukjent antall drepte. Beretningene om tortur og mishandling
er så sterke at det går kaldt nedover ryggen! Harald selv fikk gjennomgå
sin rikelige del av torturen det halve året han satt fengslet da han ble
arrestert av russerne morgenen etter at han var vendt tilbake fra oppholdet
i tysk konsentrasjonsleir. At torturen opphørte etter et halvt år, ser han
som et Guds under, for han var kommet så langt at han visste han ikke ville
holde ut enda en dags mishandling. Han ba derfor Gud om tilgivelse for det
han visste ville skje neste dag. Men den morgenen ble han ikke forhørt. I
stedet ble han sendt til 7 års opphold i en konsentrasjonsleir i Sibir. [26]
Allerede et års tid etterpå var de imidlertid for små for ham, og jeg
gikk med på å kjøpe dem av ham for det samme som han hadde gitt. Det har
jeg ikke angret på! [27]
Der var bl.a. sterkt reformerte holdninger med gjendøperske undertoner i dåpsspørsmålet,
noe som førte til at døpefontene forsvant fra de fleste estiske kirkebygg.
Først i den aller seneste tid har man på ny begynt å innføre døpefonter
i kirkene. [28]
– ikke så rart, da Domberget her som i Tallinn har en militær historie,
en gammelestisk borg som ulike erobrere bygde ut og forsterket. Siste gang
den spilte en militær rolle, var i den store nordiske krig, da svenskene
tapte mot russerne under tsar Peter den store [29]
Ren dieselolje er ikke særlig brennbar, men dersom du fukter en veke med
dieselolje, skal det uhyre lite til for å antenne den. All driten i
motorrommene fungerte som en veke, og når den ble gjennomdynket med olje,
ga resultatet seg selv. En oversikt over sovjetisk jernbane materiell viser
at det dieseldrevne materiellet hadde påfallende kort levetid. Årsaken er
lett å forstå. [30]
En eldre russisk kvinne kom hver morgen og lette etter matrester i
avfallskontainerne nedenfor blokka der Enn og Marje bor. [31]
Vi visste at esterne
levde i frykt for en ny russisk invasjon, og at de ikke hadde noe forsvar
som ville være i stand til å stå imot russerne. Hvorfor bygger man da en
ny, moderne vei frem til grensen? Jo, fikk vi til svar, de trengte en vei de
kunne sprenge i luften hvis russerne skulle angripe. Den gamle veien som
bare besto av sand som var kjørt ut over lyngrabbene, lot seg ikke
underminere. Håpet var å kunne forsinke russerne og eventuelt ta med seg
noen russiske kjøretøyer og mannskaper når man sprengte veien. [32] Vi
spurte Enn om hvorfor grenseposten lå så langt fra grensen, og fikk til
svar at det ville gi de estiske soldatene 5 minutters varsel til å begynne
å løpe hvis russerne kom. Frykten for en russisk invasjon var påtakelig,
forståelig for et land med en historie som Estlands. [33] Etter
rådende forhold tungt væpnede tropper. Vi ble fortalt av folk som kjente
forholdene, at det estiske forsvaret besto av 10.000 soldater bevæpnet med
håndvåpen, hovedsakelig pistoler og maskinpistoler, 3 passbåter med hver
sitt lille maskingevær i baugen og 4 enmotors propellfly av en type som
minner om små Cessna-fly. De kunne visstnok brukes som bombefly på samme måten
som i begynnelsen av 1. verdenskrig: Piloten holder bomben ut vinduet og
slipper den når han tror han kan treffe sånn noenlunde. Dessuten hadde man
14 store, russiske kanoner – uten ammunisjon. Det ble fortalt at da
russerne trakk seg ut, ble alt militært materiell lastet på jernbanevogner
for transport til Russland. Alle jernbanearbeiderne var imidlertid estere,
og noen av dem klarte å ”glemme” en vognrekke med 14 kanoner på et
bortgjemt sidespor, noe russerne visstnok aldri oppdaget. Dessverre glemte
de ”glemme” noen vogner med ammunisjon også. [34]
Privatiseringen av landbruket hadde tydeligvis vært langt mer radikal i
Estland enn i Latvia og Litauen. Vi fikk senere vite at mange kollektivbruk
syntes å være i drift i de to andre baltiske landene, selv om man også
der hadde innledet en prosess med tilbakeføring til opprinnelige eiere. [35]
I ettertid har tenkt at jeg kunne ha ham det tyske manuset og prekt på
norsk. Men på den andre siden var det kanskje noen av de tysktalende i
menigheten som satte pris på å kunne forstå meg direkte? [36]
Siden Estland med sine mange Olavs-kirker var det området Olav den hellige
dro gjennom både til Novgorod da han måtte dra i landflyktighet og også
da han vendte tilbake i 1030, var det naturlig for meg å bruke ham som
utgangspunkt for prekenen. [37]
Gloria, Fader Vår, innstiftelsesordene og velsignelsen er ledd menigheten
kjenner og vil forstå selv om de forrettes på et fremmed språk. Når jeg
har hatt utenlandske prester på besøk, har jeg alltid latt dem forrette
disse leddene på sine egne språk, og slik ble det også gjort ved denne
gudstjenesten. [38]
Blått, svart og hvitt: Himmel og jord, bygget på et ukuelig håp. Hvitt er
Kristi farge og knytter håpet til Ham som bærer himmel og jord. Esternes håp
peker ut over den virkelighet de ser rundt seg, mot en fremtid som ligger i
Kristi hånd alene. Håpet ligger i Ham som har lovet å bære folket til
sitt evige rike. [39]
Estland har en lidelseshistorie under både tysk og russisk okkupasjon som
vi knapt fatter betydningen av. Frykten for naboen i øst kunne lett ha
lammet den estiske regjeringen og gjort den servil overfor den store og
fremdeles skremmende naboen i øst. Det var derfor et
sterkt signal om en ny tid da myndighetene stikk imot russernes ønske ga fredsprisvinneren Dalai Lama
visum i 1991. Dvs. man vågde ikke å innby ham som statens gjest. Han kom
som Kirkens gjest, og hedret ofrene for krig og okkupasjon ved å plante et
tre ved Mariakirken i Otepää. Kirken var neppe så begeistret over at han
også oppsøkte det førkristne kultsenteret ved Pühejärvää like ved og
forrettet en buddhistisk offerhandling på det gamle hedenske helligstedet. [40]
Kun russere som hadde bodd i Estland siden før 1939, eller som var direkte
etterkommere etter slike, fikk statsborgerskap da Estland ble selvstendig.
Alle andre russere må søke, og ett av kravene er at man behersker estisk
flytende. Mange russere velger å flytte til Russland, noe som heller ikke
uten videre er så enkelt, da den økonomiske depresjonen i Russland er
enorm, og de russiske myndighetene ikke er særlig velvillige til å ta imot
sien hjemvendende landsmenn. Man har mer enn nok med å integrere de
hjemvendende okkupasjonsstyrkene fra det tidligere warzawapakts-området. [41]
En norsk familie vi traff på fergen tilbake til Stockholm fortalte om
tilsvarende forhold på grensen mellom Latvia og Litauen: Det tok halvannen
time å komme gjennom grensekontrollen – etter først å ha stått flere
timer i kø, men på begge sider av veien kjørte det lokale
kollektivbrukets skurtreskere frem og tilbake som om der ingen grense var. [42]
Jo da, vi hadde sett betonggrisen da vi gikk forbi den, men vi er så vant
til hjemmefra å se slike i gater og veier som er stengt for gjennomkjøring,
at det falt oss ikke inn at den sto der av noen annen årsak. [43] - og mindre enn 10 år senere er grensen igjen mer eller
mindre ikke-eksisterende i og med at landene ble medlemmer av EU. [44] - krigsbytte etter 2. verdenskrig, spesielt type 52, samme som NSBs type 63, ”Stortysker”. [45]
Nåja,
da jeg var på min første utenlandsreise, til Sverige og Danmark i 1952,
var det fremdeles passkontroll på grensen. Men den gangen var jeg 2½ år
gammel, så det husker jeg ikke noe av. |
(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.) Last update: 13.02.2021 |