Jernbane

Jernbaneinteressen har fulgt meg siden jeg var ganske liten. Fra jeg var 5, til jeg var 14, dro vi hvert år på vinterferie på Geilo - med tog. Og lokskifte på Voss var den store attraksjonen. Helt frem til ca. 1960 gikk det med damp på høyfjellsstrekningen, og som den synlig entusiastiske gutten jeg var, ble jeg flere ganger invitert til å reise et stykke på damploket. Det hendte sågar at jeg fikk prøve meg som fyrbøter - til min mors stadig like store fortvilelse. Jeg ble jo ganske så møkkete av det, naturlig nok.

Jeg var også så heldig å gå på en skole som var nærmeste nabo til Bergens Sporveis trikkehall på Møhlenpris, noe som resulterte i en rekke forsent-komminger på skolen og enda flere sene hjemkomster etter skoletid. Det er med stor glede jeg noterer meg at der igjen er trikker på mine gamle "jaktmarker" (Bergens tekniske museum og museumssporveien i Bergen, Bergens Elektriske Sporvei).

Allerede som 4-åring fikk jeg mitt første modelljernbanesett, et lokomotiv med tre vogner av fabrikatet PIKO. Dette har jeg fremdeles, og det er fortsatt kjørbart! Selv om jeg kjøpte meg et lite lokomotiv tidlig på 60-tallet, var det først i voksen alder at hobbien virkelig tok av. Da begynte de første norske modellene å dukke opp. De første årene var det mulig å følge med og anskaffe de modellene som kom, men etterhvert ble det for dyrt. Da jeg var i DDR som obervatør i 1989, fikk jeg imidlertid en del øst-tyske modeller, og jeg fant ut at jeg kunne finne en nisje som ville få mitt anlegg til å skille seg ut i forhold til de fleste andre norske anlegg. Jeg valgte derfor å satse på øst-tysk materiell i fortsettelsen, selv om tilbudet her også har blitt for stort til at jeg kan henge med. I tillegg har jeg forsøkt å få tak i noen godsvogner fra de fleste av de landene jeg har reist i. Også i virkeligheten finner man jo gjerne godsvogner fra flere land i togene her nørdst i grendom.

Da jeg begynte å bygge anlegget mitt på slutten av 1970-tallet, ble det regnet som et STORT anlegg. Idag er det blant de mindre, men jeg har lagt såpass mye arbeid i det, at jeg ikke har lyst til å rive og begynne på nytt. Det knytter seg også så mye fellesskap med guttene gjennom deres oppvekst, spesielt Vebjørn, at jeg også av den grunn ønsker å beholde det og eventuelt bygge det ut hvis jeg får anledning. Landskapet er modellert etter forbilde fra landskapet rundt Brattvåg der vi bodde da guttene var små.

De fleste av de kjente MJ-produsentene er representert blant det rullende materiellet på anlegget, i tillegg til noen som er mindre kjente her hjemme.

Av barna er det Vebjørn som har delt interessen med meg. En del av materiellet tilhører ham, og når han en dag bestemmer seg for å få seg sitt eget anlegg, blir det nok tynnet ut en del på mitt.

Da vi kom til Larvik, ble jeg kjent med andre som hadde samme interessen som jeg selv, og vi begynte å møtes hjemme hos hverandre, litt tilfeldig i begynnelsen, men etter som tiden gikk og vi ble flere, utviklet det seg til en fast kveld for måneden, og vi kaller oss nå Stavern Modelljernbaneklubb - en gjeng med kamerater som har felles interesse og som trives i lag. Vi har alle ulike tilnærminger til hobbien, noe som gjør at det alltid er spennende å se hva de andre driver med, og stadig noe nytt å lære. I tillegg har jeg gjennom en årrekke vært - og er fortsatt - medlem av Norsk Jernbaneklubb (NJK).

En sideeffekt av jernbaneinteressen er en stor samling av jernbanefrimerker. Jeg har ved flere anledninger vært invitert til å stille ut deler av denne samlingen i ulike sammenhenger.

I tillegg har jeg benyttet sjansen når jeg har vært ute og reist, både innen- og utenlands, til å fotografere tog der jeg har kommet. Et klart høydepunkt i reisevirksomheten min var reisen med Den transsibirske jernbanen i 2002. Det har med tiden blitt en ganske så stor bildesamling, deriblant en mengde lysbilder. Mange av disse har vært vist i ulike sammenhenger. Om klubber eller andre ønsker en lysbildekveld med tog fra eksotiske steder som DDR, Russland, Kina, Mongolia, Estland, Spania m.m., stiller jeg gjerne opp! Det er bare å ta kontakt!

Ý